onsdag 28. desember 2016

Helsen er gjenvunnet, i alle fall delvis. Hvil i fred, Carrie Fisher!

Kjære lesere!

Til høyre sees et bilde som ble tatt i anledning at Norges eldste person, Elisabeth Julie Ekenæs, feiret sin 112-års dag den 26. desember.

Niesen på 83 år var til stede på den store dagen sammen med ektemannen og sin sønn. Elisabeth ble aldri gift og hun trodde bestandig selv at det var p.g.a. at hun var født med klumpfot. 112-åringen har bodd på St. Halvardshjemmet i Oslo siden hun var i slutten av 90-års alderen, men allerede da hun var omkring 85 år gammel ble hun avhengig av rullestol p.g.a. helseproblemer. Hun var 99 år da hun måtte amputere den ene foten og hun har ikke sagt et ord på 10 år, etter et alvorlig slagtilfelle.

I sin ungdom bodde niesen sammen med sin tante i hovedstaden i forbindelse med skolegang og arbeid. Hun skryter svært så meget av sin snille tante, som alltid har møtt motgang med hevet hode. Faren til Elisabeth døde før hun fylte ett år, noe som muligens er rekord i forhold til hvor lenge et barn lever efter at en av foreldrenes død. Hennes mor, Mathilde Ekenes, døde i mars 1959, 89 år gammel. Niesen på 83 år, Eva Kristiansen Skjelin, forteller at hennes mor (Karoline Svartedal, som ble 92 år gammel) var Elisabeth' eneste søsken. De to søstrene var meget nære i oppveksten, som fant sted i Øymark i dagens Marker kommune i Østfold. Det var arbeidet som førte Elisabeth Ekenæs til hovedstaden, hvor hun ble boende resten av sitt liv.

Da moren ble gammel og senil flyttet også hun inn i leiligheten til Elisabeth på 1950-tallet. Det var ikke tale om å stue vekk de gamle på aldershjem den gangen. Mens faren og hans slekt var fra Øymark kom moren Mathilde fra Sverige. Hun var datter av Anders Haraldsson (1826-1914; ble 88 år) og Elisabeth Ivarsdatter (1827-1874; ble 47 år) og vokste opp i Båstnäs i Fågelvik i Värmland. Dog skal det sies at Elisabeth Ivarsdatter opprinnelig også var fra Øymark.

Man gratulerer så meget med dagen som var!

Fra USA kom det meget triste nyheter i går. Skuespillerinnen Carrie Fisher døde stille og fredelig, 4 dager efter at hun ble rammet av hjerteinfarkt ombord i et fly på vei fra London til Los Angeles. Hun ble 60 år gammel. Avdødes mor, Debbie Reynolds, som er 84 år gammel, er i sjokk og sorg over datterens bortgang. Debbie har selv begynt å skrante noget de siste par årene og Carries film om morens Debbies liv og levnet hadde nylig premiere i USA. Det er nu ventet at filmen vil slå alle rekorder! Jeg har selv anmodet NRK per e-post nu i dag om sporenstreks å kjøpe inn filmen, som heter Bright Lights. I e-posten minnet jeg så ymdykt om aktualiteten av en slik dokumentar akkurat nu.

Carrie Fisher bodde i nabohuset til sin mor, på samme eiendom. Hvorvidt tapet av datteren blir for meget for den aldrende skuespillerinnen vites ennu ikke, men jeg har planer om å avsende et kondolansekort i morgen den dag. Både moren og bestemoren til Debbie ble 87 år gamle (de døde henholdsvis i 1976 og 1999), så Carrie ligner ikke på quindene i sin slekt. Hennes far, Eddie Fisher, skrantet hen og døde som 82-åring i 2010. (Og hans foreldre ble henholdsvis 66 og 89 år.) Man kondolerer!

Debbie Reynolds har skrevet følgende på twitter: "Thank you to everyone who has embraced the gifts and talents of my beloved and amazing daughter. I am grateful for your thoughts and prayers that are now guiding her to her next stop. Love Carries Mother"

Selv har man slitt med en lei virusinfeksjon i ukesvis. Jeg falt syk allerede den første uken av desember og fra og med omkring den 10. desember har jeg slitt med både halsbetennelse og bronkitt. Det var først på julaften at jeg merket en bedring og jeg skal ærlig innrømme at jeg til da hadde forberedet meg psykisk på at jeg kunne dø når som helst. Det hjalp en smule på humøret rett før jul da jeg kunne lese om at både dronning Elisabeth II, dronning Sonja og også dronning Silvia led av lignende virusproblematikk. Svenskenes dronning måtte sågar tilbringe et par dager på sykehus i Stockholm, men man håper at alle tre dronninger i skrivende stund er på bedringens vei.

Min skallede nabo var på julemiddag hos meg på julaften og da nøt vi ribbe og medisterkaker med mandelpoteter, surkål, erter og hjemmelaget brun saus. Til dessert hadde man riskrem og rød saus, men denne gangen var desserten kjøpt inn ferdig laget p.g.a. sykdommen man lenge har slitt med. Denne aftenen hygget vi oss stort og den 1. juledag kom han også på besøk, da for å nyte sterkere saker, dog tok vi det med ro p.g.a. virusinfeksjonen min. Jeg inntok neppe så meget som en hel dl med hjemmebrent i kaffekoppene og bare 3-4 små glass med eggelikør. Naboen og jeg utvekslet julegaver først den 1. juledag i år og jeg takker og bukker så meget for 500-lappen jeg fikk av naboen. Den kommer godt med når helsen blir såpass god igjen utover i januar at man kan gå på byen igjen!

For øvrig har man hatt noen traurige uker med meget sengeliggenhet - dødsleie som jeg kalte det da mine søstre ringte for å høre nytt - og man har hatt et svare strev med å komme seg til og fra butikken for å handle inn det mest nødvendige. Jeg var hos legen to ganger i forbindelse med sykdommen, begge gangene for å få klarhet i hvorvidt det var bare virusinfeksjon eller om det kunne være noget som kunne behandles med antibiotika, men begge gangene viste blodprøver et meget lavt innhold av bakterier i blodet mitt. Det eneste som hjelper i slike situasjoner er meget drikke, noget mat, hostesaft, c-vitamin og tran samt meget hvile. Min skallede nabo skal ha honnør for at han enten ringte meg eller personlig var på døren hver eneste dag under mitt sykeleie. Takk skal du ha, kjære skallede nabo!

Jeg har ikke orket å skrive i bloggen i løpet av disse ukene. Det skyldes delvis det faktum at sykdommen har tappet meg for energi og delvis fordi sykdommen har tatt motet og skrivelysten i fra meg. Akk og ve, hvilken elendighet! Dog har jeg tidvis vært innom Facebook i løpet av disse kjedelige ukene for å vise verden at jeg ennu ikke har flyttet til Eiganes gravlund. Min gode kamerat der nede i gamle Siam, herr Ivar, har informert meg noget om forberedelsene til julemiddagen han skulle ha for nordmenn med og uten thaifølge julaften, og han har ellers holdt meg noget oppdatert på det som har foregått der nede. Det endte visst med at en av julegjestene ikke rakk frem i tide - herren Ullestad - visstnok p.g.a. store forsinkelser i flytrafikken, men de andre gjestene (frk. Inger Hilde inkludert) fikk spise seg mette på pinnekjøtt med det kosteligste tilbehør. Da gamle Siam-farer Ullestad omsider ankom Chiang Mai hadde herren der nede i gamle Siam akkurat kastet middagsrestene over ballkongrekkverket og dermed endte han opp med å måtte spise på en eller annen restaurant i Chiang Mai-området. Nu ryktes det dessuten at herr Ivar har falt syk med influensalignende symptomer, så det er stor fare for at det ikke blir flere sammenkomster i blokkleiligheten hans under nordmennenes feriering der nede. I så fall blir det opp til Øystein å underholde det norske følget, godt assistert av virile thaigutter.

Selv har jeg informert både min søster Sissel og min kjære sønn i Tyskland om at jeg av helsemessige grunner ikke kan ta i mot jule- eller nyttårsgjester i år. Det er sørgelig, men i min alder må man sette helsen først, det er sikkert og visst. De hadde nemlig begge ytret ønske om å ankomme i løpet av romjulen, men tre røffe ukers virusinfeksjon er ingen spøk i min alder. Jeg kommer til å bruke resten av året bare på å komme til hektene igjen! Hvem vet, kanskje blir det 20. dag jul før jeg orker å ta en tur til HoT Open Mind neste gang...

Nyttårsaften har jeg planer om å ha besøk av Turid og naboen, men jeg setter grensen ved de to. Det blir akkurat mange nok. Hvis begge sier seg enig blir det stekt indrefilet med slottspoteter, salat og bernaisesaus til, enkelt og greit. Jeg orker ikke å herje på med en voldsom kalkunmiddag i alle fall. Turid sa opprinnelig nei p.g.a. av at hun ville tilbringe tiden med sin mor, men nu har hun sagt ja likevel og skal heller være med sin mor resten av julen.

For øvrig kan det nevnes at jeg løser kryssord til den store gullmedaljen for tiden. Og så langt har jeg løst alle Julenøttene på NRK1. Dog har det blitt lite lesing under sykdommen, og det skyldes at jeg har hatt en del hodepine disse ukene. Dagens innlegg blir ikke spesielt langt, men man takker i alle fall de som har giddet å lese det jeg har skrevet.

Godt nyttår!

Toril

Ingen kommentarer:

Site Meter