søndag 30. oktober 2016

Super-hundreåring, død lesbe, avskjedskalas i Murgaten, naboen refererer, lite å berette fra uken, påkjørsel, Hildegunn m.m.

Trofaste lesere fra fjern og nær!

Jeg fortsetter med å ære super-hundreåringer i min ringe blogg og har i dag valgt å avbilde Alma Abernathy (1865-1978) fra Indiana, USA. Bildet skal være tatt i 1972.

Nevnte quinde ble 112 år og var datter av foreldre som ble henholdsvis 88 og 75 år gamle. Alma var 20 år da hun giftet seg med herr Jesse Abernathy (som ble 84 år gammel.) Ekteskapet produserte 4 barn, men alle døde lenge før sin mor. Den lengstlevende av de 4 var sønnen Fred, som døde i 1973, 81 år gammel.

Det var langt i fra en selvfølge at Alma skulle bli så gammel. Da faren ble senil og nesten blind tok hun han i hus slik at han skulle få godt stell på sine gamle dager. En dag var Alma nede i kjelleren for å hente opp noget poteter. Mens hun sto der nede kom den senile og svært svaksynte faren på 85 gående inn på kjøkkenet. Uvitende om at kjellerlemmen var åpen falt han ned i hullet og landet på datteren, som ble slengt inn i en vegg og ble stygt oppskrapet i ansiktet. Dog brakk verken far eller datter ben i ulykken og selv faren kom i fra det med blåmerker og et stygt kutt.

Genealoger har verifisert 112-åringens alder:
https://www.docdroid.net/IYvdU2s/alma-florence-ball-abernathy.pdf.html#page=3

Sist uke - jeg tror det må ha vært på onsdag - fikk jeg telefon fra Turid med bud om at en medsøster av oss hadde valgt å avslutte sitt liv, bare 29 år gammel. Hun het Leni og tilhørte, om man kan si det slik, kretsen bestående av blant annet Ditte, Vivi og Elisabeth, en gjeng med relativt maskuline, dog også relativt unge Stavanger-lesber med forskjellig bakgrunn. Også Anki skal ha vanket en hel del med nevnte quinder og de skal ved flere anledninger ha deltatt på vorspiel sammen med blant annet Hege, June, Thomas og Geir. Turid kjenner ikke til detaljene rundt dødsfallet utover at det høyst trolig dreier seg om selvmord, men hun har fått kjennskap til at både Ditte og Vivi har blitt sykemeldt p.g.a. de tragiske nyhetene. Akk og ve, gode lesere! Hvis jeg skulle ramset opp alle de lesbiske quindene i ung og ikke fullt så ung alder som jeg har møtt, og som senere har valgt bort livet for egen hånd, så kunne jeg fylt opp dagens innlegg med bare navn.

Min skallede nabo har fått nyss om at leieboeren i Murgaten avholdt en slags avskjedsfest med middag og god drikke fredag aften. Blant de tilstedeværende kan nevnes Ronny, naboens kamerat Einar, Tore og Morten. Det skal også ha vært opptil flere gjester fra Nord-Norge i lokalet og en av disse delte ut hjemmebrent til de som ville ha. Verten serverte godt kjøtt med makaronistuing, ertestuing, potetstappe og saus m.m. Det var også nok vin og brennevin til gjestene, og ikke bare av den karakter som er hjemmelaget. Til dessert skal det ha blitt servert pannekaker med syltetøy og krem. Tore skal ha gitt verten roser og strippeshow i egen regi som takk for de mange årene han har vikariert som vorspiel-konge for herren der nede i gamle Siam, men nu er det altså slutt og det var det.

Min skallede nabo påtraff enkelte av gjestene fra kalset på HoT Open Mind utpå natten, hvor han var sammen med kameraten Frits. De to ringrevene hadde drukket og fortalt hverandre røverhistorier hos Frits før de ruslet ned til byen. Det var ikke den beste natten han hadde opplevd sa han og flere av de alderstegne herrene i lokalet hadde ønsket at ungdommens oppmøte var noget bedre. Dog var det visst en hyggelig stund når alt kom til alt. På veien hjem var han innom Bjergstedparken, hvor det også var dødt. Kanskje man ladet opp til lørdagsaftenen, denne gangen?

For undertegnede sin del har uken som nu har gått forløpt uten de helt store hendelesene. Jeg velger således å skrive minimalt fra mitt gjøren og laten, denne uken. Det eneste jeg vil nevne er at jeg (nesten) ble vitne til en trafikkulykke torsdag aften. Jeg hadde vært på Prix for å kjøpe meg noget tyggetobakk og pulverkaffe og hadde gått kanskje en 20-30 meter da jeg fikk øye på at det var i ferd med å danne seg en bilkø i retning Stokka, samtidig med at det virket til å være noget oppstuss i veibanen. Det var svært dårlig sikt torsdag aften; helt mørkt og striregn. Selv jeg fikk ikke klart overblikk over situasjonen før jeg var nesten borte ved gangfeltet, men da så jeg at en person nettopp hadde blitt kjørt på av en større, mørk bil. Det sto sikkert en 10-15 personer rundt omkring, men personen så livløs ut. For meg var det umulig å se detaljene da jeg i dannelsens navn valgte å holde meg på en omkring 20 meters avstand. Efter noget tid, men neppe mer en et par minutter, ankom en ambulanse og da tuslet jeg videre. En knapp times tid senere dukket det opp informasjon på internettsiden til Stavanger Aftenblad og der sto det at en herremann i 50-års alderen hadde fått førerkortet sitt beslaglagt efter en påkjørsel ved Kampen og at en quinde i 30-års alderen var innlagt på sykehuset med moderate skader. Hvilken dramatikk!

Det fine været i Stavanger møtte sin skjebne for en 3-4 dager siden og siden har det stort sett regnet eller vært grått og kaldt med opptil kuling i kastene. Dog skal man ei klage efter tidenes flotte høst og hvem vet, kanskje blir det mer fint vær før jul?

I går aften telefonerte jeg Hildegunn og fikk henne omsider i tale. Vi talte om løst og fast. Hildegunn fortalte meg at hun hadde vært ute på FRI bar sammen med Jarlfrid torsdag aften og der hadde hun observert at det var intet mindre enn to unge menn til stede med sine svært alderstegne samboere. Efter noget inntak av pils kom hun i snakk med de to yngste, herrene Ove og Sondre, og var da frekk nok til å spørre de hvorledes de i en alder av snart 30 og 36 orker å være samboere med herremenn i 60-års alderen. Den ene av de to innrømmet rett ut at han utelukkende tenner på avdankede herrer, så han tok ikke ille opp de pågående spørsmålene til Hildegunn. Tvert i mot hadde han lagt ut om hvorledes han elsker å ligge på nakenstrender å observere eldre herrer som går forbi med kulemage og halvslapp tissefant. Så der fikk Hildegunn den! Det er godt at det finnes folk som ikke farer opp for den minste ting!

Hildegunn og Jarlfrid hadde ellers talt med Nina på FRI bar og de hadde blant annet kommet inn på det nylige dødsfallet i lesbemiljøet. Det skal visst ha gått stygt for seg og det er ikke måte på til elendighet. Akk og ve! Det positive ved aftenen var at det var godt med folk i baren, noe det visstnok ikke alltid er, men det er i hovedsak mer liv og røre der i Øvre Holmegate enn hva som var tilfellet i Bakkegaten. Historien om Mami fikk jo en trist slutt, men slik går det når folk ikke gidder å omregistrere lokalet fra klesbutikk til bar...

Toril

mandag 24. oktober 2016

Ingen innlegg de nærmeste dagene!

De nærmeste dagene blir det antageligvis ingen nye innlegg. Dette betyr dog ikke at jeg har tenkt å legge meg inn eller gå i hi under dynen. Dog har man rett og slett hatt så meget blogging å ta igjen at man ikke klarer å holde tritt med dagene og således trengst en pause.

Toril

tirsdag 18. oktober 2016

Gertrude (1868-1979), landesorg i gamle Siam, Murgaten, Hansemann, virile menn, rolig helg, Klepp, feiret ikke dagen min, fint vær, Jarlfrid m.m...

Godtfolk!

Til høyre er enkefru Gertrude Stunkel fra Illinois, USA, avbildet. Gertrude, som var 111 år da hun døde i 1979, hadde foreldre, som begge var tyskfødte. Pikenavnet var Reents og hun kom fra en stor søskenflokk. Faren ble 74, mens moren ble 84 år. Flere av søsknene passerte 85, men bare Gertrude passerte 100.

Ektemannen var i 60-års alderen da han døde i 1933. Da var Gertrude 65 år, men fremdeles midt i livet. I alt 6 barn ble født i ekteskapet, men bare datteren Lydia på 82 år levde ved morens død. (Hun gikk bort i 1991, 94 år gammel.) Tre andre døtre døde henholdvis 75, 72 og 69 år gamle. Den eldste sønnen ble 84 år, mens den yngste ble offer for spanskesyken og døde bare 15 år gammel.

Flere personer med kongelig tilknytning har vandret heden siden sist. Her hjemme mistet kronprinsesse Mette-Marit sin moster nylig, bare 70 år gammel. Herr Haakon Haraldsen, bror til dronning Sonja, er også død, men han ble 95 år gammel, akkurat som sin mor (Dagny; død 1994). Begge skal ha kommet vel under torven nu. Fra gamle Siam kom det tragiske sørgebudskapet om at landets 88 år gamle monark omsider hadde fått fred, efter årevis med senilitet og sykehusopphold. Kongen døde visstnok den 13. oktober, men skal ikke gravlegges før neste år. Det er visst skikken der nede i gamle Siam å la de kongelige bli passe råtne før man finner det for godt å la de få sin evige hvile. Sørgehøytiden er satt til å vare ett helt år. Landets enkedronning, Sirikit, er heller ikke god. 84-åringen ble slagrammet for 4 år siden og har for det meste oppholdt seg på sykehuset sammen med ektemannen de 4 årene, hvor de begge har fått behandling; dog lot det seg ikke å redde livet til ektemannen. Landets nye konge skal allerede være 63 år og langt på vei en slagen mann, ei heller er han populær hos folket, slik faren var.

Foreløpig er det rolige forhold i gatene og den strikte militærjuntaen holder sitt grep om makten, til tross for spådommer om fullstendig kaos ved kongens eventuelle død. De ryddige forholdene har satt en foreløpig stopper for planene til herren der nede i gamle Siam, som gikk ut på å gripe makten sammen med en gjeng ladyboys, callboys og noen kamerater fra barmiljøet i Chiang Mai når kaoset var på sitt verste. Det skal visst allerede være trykket opp noen flygeblader i en illegal trykkpresse med påskriften "Ivar I, konge av gamle Siam, greve av Chiang Mai og tronpretender av Vestre Platå". Hvorvidt herr Øystein skulle stå i ledtog med de mislykkede kuppmakerne vites ennu ei. (Han ble sist observert på en homsebar i Chiang Mai' vestre del den 12. oktober.)

Naboen har fått nyss om fra kameraten Einar at ny leieboer i Murgaten allerede skal være trukket ut, visstnok fra en hatt med navnet på 10-12 spente homser oppi. Det er åpenbart at den gaten er populær for homsene, men det skyldes nok det gode fest-ryktet stedet har hatt i nærmere 20 år. Av diskresjonshensyn og fordi man mangler endelig bekreftelse fra villaeieren selv skal man ennu ikke offentliggjøre navnet på den nye leieboeren, men det blir nok ikke spesielt lenge til bloggens ærede lesere får nyheten.

Jeg talte med naboen på telefonen i går og da refererte han noget fra kretsen rundt kameraten Einar. Hansemann skal visstnok være ute i hardt vær igjen. Profilen hans på gaysir har blitt slettet efter at han skal ha opprettet ytterligere en profil der med alder satt til rundt 20 år, dette for å "lure" andre unge folk til Bjergstedparken, hvor han visstnok vanker en hel del. Det er åpenbart at en eller flere fattet mistanke til taskenspillet hans og tok affære på korrekt og klokt vis. Profilen hans på Facebook skal være sperret og han skal være anmeldt for å ha blottet seg for en gutt under den seksuelle lavalderen. Det er sannelig ikke måte på hvor meget den virile herren tar seg til rette for å nå frem til de unge guttene han så gjerne vil ha på sitt fang. Naboen sier at det er opptil flere gamle griser i kretsen rundt han selv og kameraten Einar, men at ingen når Hansemann engang opp til knærne. Selv har han mang en gang innrømmet at han bare tenner på de som er under 30 år, og det er jo for så vidt greit nok det så lenge man opptrer dannet og utviser respekt overfor ungdommen.

Det er jo en kjent sak at de aller fleste virile menn fra byens skeive miljø i aldersgruppen 45+ foretrekker selskapet til de under 30 år. Vi lesbiske quindene i byens skeive miljø har mange ganger humret og harselert med flere herrer fordi de ikke evner å finne seg folk og være med på sin egen alder. Disse tidvis enfoldige og naive herrene har det med å rote seg borti unggutter for så å få dyp kjærlighetssorg når det viser seg at det ikke er reell interesse å spore når alt kommer til alt. Opptil flere herrer 45+ har også blitt utsatt for tyveri eller svindel fra unggutter. Dog er det få som lærer og tar til vettet av den grunn. De samme herrene har det med å henge rundt baren og ved dansegulvet på HoT Open Mind hver bidige helg, hvor de skuler og skuler mot ungdommen med forventning i blikket og viagra i bukselommen.

Livet i villaen går videre, dog uten de helt store utsskeielsene eller begivenhetene. Man har lagt bak seg en stille og rolig helg, hvor man har viet meget tid til computeren, fjernsynsapparatet, Gotha-kalenderen, aviser, broderi og soving. Jeg har vært noget plaget av giktsmerter og hodepine i helgen og har således sovet noget mer enn hva som er sedvanlig. Jeg har faktisk hvilt både lørdag og søndag eftermiddag, selv om jeg har sovet godt om nettene. Jeg har i helgen forsøkt å finne ut hvorvidt det lar seg gjøre å få tak i biografien som Jean Kennedy Smith (88) har skrevet om seg selv og Kennedy-klanen i USA. Den ble nettopp utgitt, dog har jeg ennu ikke klart å spore den opp her hjemme i Norge. Ei heller klarte jeg å finne den til salgs på en troverdig og trygg internettside, men det kan jo hende at det er i det tidligste laget ennu. Jeg har også forsøkt å få fatt på Carrie Fisher' dokumentar om moren Debbie Reynolds (84) - også den utgitt nu i år - men heller ikke der har jeg hatt suksess, i alle fall ikke ennu. Det ryktes at den gamle divaen har begynt å skrante...

I går lånte jeg bilen til naboen og reiste på overraskelsesbesøk til min søster på Klepp. Heldigvis var hun hjemme og uten de helt store planene. Jeg ble værende hos henne i nærmere to timer og kjente i efterkant at besøket gjorde godt. Dessverre er ikke Anne-Grethe og jeg spesielt nære. Det har vi aldri vært. Hun har sine sære interesser; gården sin og vier ellers det meste av tiden til Syvenedagsadventistene. Dog synes jeg det er viktig at man pleier en viss kontakt, tross alt. Ikke noe er mer tragisk enn at nære slektninger mister kontakten med hverandre. Det har skjedd med datteren min og meg, men aldri i verden om jeg skal la det skje med oss 4 søstrene. Efter at mor døde i fjor, 95 år gammel, mistet vi den som holdt oss sammen, men vi er da tross alt voksne mennesker alle 4 og bør klare det enkle kunststykket det er å holde en viss kontakt, også nu da mor ikke lenger er blant oss.

Jeg feiret ikke 69-års dagen min den 14. oktober og har ikke engang vært på Facebook efter at jeg fikk ny computer. Det har skjedd et eller annet rart, som gjør at jeg ikke får logget meg inn der. Forhåpentligvis får jeg løst problemene en eller annen dag om ikke for lenge. Det ville vært dumt om jeg måtte lage meg en ny profil der. Jeg har sikkert blitt gratulert på Facebook og folk må jo tro at jeg har gått i hi som en bjørn i.o.m. at jeg ennu ikke har takket for evt. gratulasjoner, men nu vet i alle fall de av dere som leser her i bloggen at alt har sine årsaker. Jeg informerte både naboen, Turid og Hildegunn om at jeg ikke ønsket oppmerksomhet på dagen min i år p.g.a. at jeg ikke var i form, men har lovet at det skal bli et realt drikkegilde når jeg fyller 70 år!

Jeg hygget meg med fleskepannekaker til middag i går og det smakte fortreffelig. Når jeg lager fleskepannekaker bruker jeg lite sukker i pannekakerøren, kun 1-2 spiseskjeer, og bacon steker jeg rett og slett til slutt. Jeg vet at enkelte blander fleskebiter inn i røren, men jeg gjør det på enkleste mulige måte, slik som jeg alltid har gjort det. Jeg pleier å avslutte med syltetøy i stedet for bacon på den siste pannekaken - som regel spiser jeg 3-4 - som en slags dessert.

Jeg leste om Romanias x-kong Michael I i går aften. Han fyller 95 år neste uke, men det er ikke ventet at han kommer til å vise seg i anledning dagen. Han bor i Sveits og skal være i svært dårlig forfatning. Både familien og det rumenske folket er innforstått med at dette kommer til å bli den siste bursdagen til den aldrende x-kongen, viss hustru døde tidligere i høst, 92 år gammel.

I dag gikk jeg en tur ned til byen i finværet. Maken til sol som vi har hatt nu i september og oktober (nærmest kun avbrutt av en knapp uke med regn helt i starten av oktober) har vi ikke hatt på årevis. Når det er finere og varmere om høsten enn om sommeren kan man jo begynne å lure på om de som hevder at vi står ovenfor voldsomme klimaendringer har rett likevel, men klok som jeg er efter 69 år på denne jord tror jeg nok det meste vi opplever, i alle fall her i gamle Norge, skyldes naturlige variasjoner. Verden har opplevd kulde- og varmeperioder før, men fordi det var før de som lever nu var født tror enkelte enfoldige "væreksperter" at det som skjer nu er så meget mer dramatisk enn det som har skjedd før. Det er rart hvorledes alle generasjonene gjennom historien har trodd på at nettopp i deres levetid skulle meget elendighet vederfares jorden, før den så skulle gå under. Dog er den nu her fremdeles og det samme er menneskeheten. Man har det med å tro på dommedag, selv de som støtter seg til vitenskap og den slags.

Jeg påtraff frøken Jarlfrid rett ved siden av domkirken og ble stående å tale noget med henne. Jeg tror det har skjedd bare en eller kanskje to ganger før at vi har møttes tilfeldig i edru tilstand. Hun er jo som regel brisen og i følge med Hildegunn når hun ankommer villaen, som en slags selskapsdame for den frivole og virile quinden fra Saxemarken. Jarfrid bor på Storhaug og husker jeg ikke meget feil har jeg ved en eller annen anledning publisert et bilde fra huset der hun bor her i bloggen. Jarlfrid fortalte meg at hun hun hadde vært innom et sted i byen for å få navnet sitt inngravert på noen navneskilt. Hun har så sjeldent navn, sa hun, at hun aldri har opplevd å finne navnet sitt inngravert eller påskrevet på noen nøkkelknipper, kopper eller navneskilt. Hun fortalte meg forresten at hun er døpt Jarlfrid Gerda Kvam og at begge navnene er oppkalling efter bestemødre. Dette var nytt for meg og interessant å høre. Vi talt litt løst og fast om både det ene og det andre, før vi gikk hver vår vei.

Med disse ord takker jeg for oppmerksomheten for denne gang.

Toril

torsdag 13. oktober 2016

Ødelagt computer, fint vær igjen, naboen på middag, pensjonsalder og sykepenger, Kvadrat, Ingeborg, mini-kalas, sladder om skeive, rolig søndag med besøk, fjern slektning død, husarbeid, ny computer, parafin på plass m.m...

Godtfolk!

Onsdag og torsdag skjedde det i grunnen lite å berette om. P.g.a. at computeren min valgte å ta kvelden (ødelagt vifte, dyr affære, meget elendighet o.s.v.) måtte jeg skrive mine daglige skriverier ned for hånd, for ellers hadde nok dessverre de små daglige hendelsene gått i glemmeboken innen man kom seg på internett igjen.

Jeg leste en hel del, både onsdag og torsdag. Efter noen dager med regnvær (efter tidenes fineste høst!) kom det flotte været tilbake igjen. Riktig nok er det ikke lenger like varmt som det var i september, men det har vært tidvis lite vind og ganske meget sol de seneste dagene. Jeg spaserte meg turer både onsdagen og torsdagen, men for øvrig var jeg megen innendørs og kjente på nerver og giktsmerter mens jeg leste eller hygget meg foran fjernsynet. Min skallede nabo falt og slo hull på kneet sitt torsdag formiddag og da måtte jeg bistå med rensing av såret og hjelpe han med plasteret. Det er jo slik med herrer at de blir svært så forferdet og pysete så fort de skader seg det aller minste! Jeg husker en gang for omkring en 15 års tid siden. Da hadde naboen slått hodet sitt ganske hardt og kom på trammen min for å melde om at han trolig var døende fordi han svimlet og blødde og følte seg nær døden. Jeg stelte pent med han den gangen, mens mor observerte episoden fra kjøkkenstolen, og naboen kom vel igjennom det hele også den gang.

Onsdag spiste jeg bare kokt spaghetti med snurring til, neppe en forhenværende heimkunnskapslærerinde verdig, men på torsdag inviterte jeg naboen på middag og da disket jeg opp med stekte potetbiter, biff, god saus og stekte grønnsaker. Til dessert serverte jeg lunken sjokoladekake med pisket krem og svart kaffe. Naboen takket høffelig for maten og sa at han følte seg meget beæret over at jeg orker å ta meg bryderiet med å kokke for han gang efter gang. Jeg svarte han, som sant er, at når man har gode venner og naboer så skal man også vise det. Jeg må jo også innrømme at jeg hadde følt meg ganske ensom uten å ha han i livet mitt. Vi er temmelig like på mange områder (begge liker vi å drikke oss til mot, herje på byen, bruke internett, sladre om meget og mangt, tale om politikk og innta flotte middager i godt lag), men vi er også ulike. Jeg er meget rensligere og ryddigere av meg enn den skallede, dessuten er han tidvis besatt av ungdommens virilitet og tenker for meget på viagra og sextreff. Han har det også med å spise for enkelt og usunt når han holder på for seg selv, hvorpå jeg forsøker å få i meg sunn mat. En annen ting vi har felles er at vi sjelden lytter til gode legeråd.

Vi ble sittende å tale noget om pensjonsalder, pensjon, sykepenger og lignende utover aftenen. Vi er skjønt enige om at det er riktig å kunne gå av ved fylte 67 år, dog føler vi begge at det ligger i luften at pensjonsalderen kan bli hevet til 70, 72 eller 75 år innen vi rekker å flytte til Eiganes gravlund. Vi blir nok ikke personlig rammet av slike forandringer, men det er synd på dagens 30- og 40-åringer om de må arbeide så lenge at de blir helt ødelagte av arbeidslivets slit- og kjas. Det er en ting om folk frivillig velger å arbeide til de er 72 eller 95, for den saks skyld, men det må aldri bli slik at folk tvinges til å stå i full jobb til de er i 70-års alderen. Man er da ikke satt til jorden bare for å arbeide!

Vi er begge skjønt enige om at man med fordel kunne kuttet noget i utbetalingen av sykepenger, f.eks. kunne man hatt 85-90% lønn ved egenmelding og sykemelding. Det hadde garantert fått ned fraværet noget og det ville spart staten for hundrevis av millioner kroner årlig. Det må da vitterlig være bedre å kutte noget der enn å ta fra aldrende mennesker pensjonsrettigheter. En 70-åring eller en 90-åring har arbeidet lenge nok og må kunne forvente god pensjon i livets bitre høst. En arbeidstaker må pent kunne klare seg på moderat redusert lønn under sykdom. Det klarer enhver som har planlagt livet sitt noenlunde klokt. Da er det mer synd i de arbeidsledige!

Fredag formiddag lånte jeg naboens bil og kjørte til Kvadrat for å handle inn julegaver. Det er godt å være tidlig ute, synes jeg, og det ble en lønnsom tur. Nu er julegaver i boks til både naboen, Hildegunn og Turid, dog skal jeg ikke røpe detaljene her da jeg mistenker at en eller flere av vedkommende personer tidvis titter innom for å lese om seg selv og andre. Selv kjøpte jeg meg et par nye innesko, slike som er gode å gå med innendørs om vinteren når det er gulvkaldt. Jeg var også innom en helsekostforretning og kjøpte meg noget middel mot mine verkende fotblemmer, som denne uken har verket noget over gjennomsnittet igjen. På Cubus fant jeg meg noget undertøy samt en ny genser, som jeg likte godt. Jeg inntok en tidlig middag på Obs-kafeen ved siden av Obs-matbutikken i første etasje ved 13.15-tiden, efterfulgt av en god kopp med svart kaffe. Jeg liker å slappe av på kafe efter handleturer; på den måten henter jeg meg rett og slett delvis inn igjen.

Fredag aften fikk jeg besøk av min gode venninne Ingeborg, som i helgen skulle reise til Nederland for å besøke prinsesse Irene. Den nederlandske prinsessen har efterhvert blitt 77 år, men er ved god helse og ligner åpenbart på foreldrene, som begge ble godt opp i 90-års alderen. Jeg visste at Ingeborg skulle komme og hadde således forberedet kaker og satt klar kaffekjelen før hun kom. Jeg sørget også for at det så rent og pent ut, slik vi begge liker å ha det utad. Selv har jeg ingen planer om å reise ned til Nederland igjen og det skyldes naturligvis opptrinnet og helseproblemene som fant sted ved siste besøk og som hoffet sikkert taler om den dag i dag. Akk og ve, hvilken elendighet! Skjønt, nu vanker ikke prinsessen meget i hoffkretser, men som hun engang fortalte Ingeborg og meg så slarves det meget mellom de forskjellige konge-kretsene i Nederland, og de som organiserer aktiviteter for prinsessen treffer ofte hoffdamer fra kretsen rundt Beatrix og Willem-Alexander og det er visst ikke måte på hva de ikke holder munnen om.

Ingeborg og jeg oppdaterte hverandre på nytt om kolleger og fra skoleverket her i byen generelt. Der vet nok hun mer enn meg og det skyldes at hun pleier kontakten med en del tidligere kolleger av oss, noe jeg ikke gjør, med et par hederlige unntak, inkludert Tove Johs-Castell. Jeg fortalte henne om Toves skriverier og at hun ennu er i full sving med lyrikken sin, jeg fortalte om Ellinor som tross sin høye alder er i gang som undervisningsinspektør igjen og jeg nevnte Margaret, som jeg påtraff på Prix-butikken på Kampen en gang her i høst, og som var meget sint på ledelsen ved vår gamle skole og således gikk og vurderte oppsigelse. Hvorvidt det er en trussel når man allerede er over 60 år, skal jeg la forbli usagt. Dog har både Ingeborg og jeg hørt rykter om at det er tøffe og røffe forhold ved en del skoler for tiden med opptil flere sykemeldinger ved en og samme skole, spesielt i ledelsene ved skolene. At kommunen er i sparebluss samtidig med tøffe krav fra Høyres utdanningsminister og stadig kritikk fra bortskjemte og enfoldige foreldre har garantert noget med alle sykemeldingene å gjøre. Som pensjonert lærerinde, seksjonsleder og undervisningsinspektør kjenner jeg lusa på gangen og kan gjenkjenne dårlig arbeidsmiljø uten selv å være midt oppi elendigheten.

Lørdag sov jeg lenge, nesten til 10.00, og inntok en god frokost med kokt egg, kokt skinke og majones på to skiver samt kulturmelk og kaffe til. Efter en god dusj med hårvask og pleie av mine stakkars føtter gikk jeg til byen i det fine været. Det var kaldt i luften og trekk, men noget sol og flotte forhold til å være oktober. Jeg hadde egentlig bare planer om å gå innom apoteket og vinmonopolet, men jeg rotet meg også innom klesbutikker samt bokhandelen i Nygaten. Jeg endte opp med å kjøpe meg en pakke med strømpebukser samt to romaner. I tillegg kom alkohol og medisiner.

Lørdag aften bestemte jeg meg for å invitere Turid til moderat inntak av sterkere saker. Dette fikk naboen nyss om og dermed ville også han bli med. Vi møttes i min ringe stue omkring klokken 19.30; naboen med konjakk og Turid med pils og en skvett med vodka. Selv satte jeg frem eggelikøren samt hjemmebrent og kaffe, men jeg bestemte meg for å holde inntaket på et moderat nivå. Turid synes det er meget snilt av meg og la oss alle dampe i vei innendørs når vi er hos meg, noe jeg selv synes bare skulle mangle. Det ville vært direkte uhøffelig og anmodet gjestene om å forflytte seg ut på altanen hver gang det skulle inntas tobakk. Jeg gjorde det enkelt med servering og satte frem potetskruer og bamsemums, rett og slett.

Vi ble sittende å innta fluidum til god musikk og den gode samtale til et stykke over midnatt. Både naboen og Turid refererte et og annet fra henholdvis homse- og lesbemiljøet her i byen. Naboen hører jo meget via kameratene Einar og Frits, mens Turid får med seg en del fordi hun kjenner mange røffe lesbiske quinder fra det gode 1990-tallet. Hun pleier en viss sporadisk kontakt med både Unni, Anki, Heidi, Sissel, Bente, Inger Hilde, Cindy, Vibeke, Ester og Elisabeth. Disse lever og ånder for sladder, liv og røre og da drypper det også et og annet på meg, selv om jeg for det meste holder meg til kretsen bestående av Hildegunn, Jarlfrid, Turid og min skallede nabo.

Naboen var usedvanlig interessert i å legge ut om virile homser i Stavanger og flere personer fikk sine pass påskrevet. Han refererte blant annet fra Ullandhaugtårnet, hvor det visstnok foregår meget og mer enn meget for tiden. Han mener å ha fra sikre kilder at tre herrer fra byens skeive miljø - alle i 30-års alderen - nylig hadde trekant der oppe - og det attpåtil til offentlig skue! De tre herrene, viss navn er Thomas, Inge og Raymond, skal ha hygget seg stort til glede for et noget eldre publikum, inkludert kilden naboen mener er til å lite på. Naboen gleder seg over at det foregår meget utendørsaktiviteter i høst og mener det milde og fine høstværet må ta æren for det. Selv har han visst flere ganger opplevd god underholdning i Bjergstedparken, men han mener at det av en eller annen grunn er noget mer som skjer ved Ullandhaugtårnet for tiden. Dit opp må han kjøre bil og således er det sjelden han selv er der oppe. Naboen remset opp over 10 navn mellom 30 og 74 år fra byens skeive miljø for å eksemplifisere at det er mange "seriøse" folk som lever et hemmelig cruising-liv i skjul av aftensmørket.

Turid talte meget om Cindy og om Hildegunns fiende nummer en, som hun visste et og annet om. Hun skriver visst også en del med Bente på Facebook og får en del informasjon fra den kanten. Turid fortalte meg at Stavanger og Rogaland nu har fått sin første hiv-positive FRI-leder (tidligere LLH-Rogaland) og at det dermed kan bli fart i å få hiv-problematikken på dagsordenen, dog uvisst i hvilken form. Han skal hete Dan-Henning Ness, et totalt ukjent navn for meg. Nestlederen er visst også en mann, uklokt nok, og han heter Daniel Rayner, også det for meg ukjent. Hvor er quindene?

Turid mener å vite at Elisabeth har blitt sammen med en meget yngre jente ved navn Lill. De gangene jeg har talt med nevnte quinde har hun alltid fornektet sin forkjærlighet for yngre, men nu er hun altså avslørt! Det er visst sådan at det er ungdommen som gjelder! Selv når man er 40 er det de på 25 man skal titte på, men den slags usømmelig og udannet oppførsel får ingen støtte hos meg. Forhold med stor aldersforkjell har det med å rakne rimelig raskt, uansett, dog med et og annet hederlig unntak. Jeg husket et vorspiel jeg deltok på mot slutten av 1990-tallet. Da var det opptil flere virile quinder som satt og kysset hverandre forskjellige steder i rommet og et av parene den gangen var Elisabeth og Hildegunns fiende nummer en. Jeg husker at dette med å kline med "alle og enhver" på lesbe-vorspiel var noget av det jeg likte minst i starten jeg vanket med lesbiske quinder i Stavanger. Hildegunn holdt jo også på slik og kan ennu finne på å kaste alle hemninger, dog ser jeg det at ting har blitt noget mer dannet i lesbemiljøet enn situasjonen anno 1998/1999.

Naboen ville hjem til seg seg for å sjekke forholdene på nakenprat, gaysir, eros og grindr o.s.v. på et eller annet stadium mellom midnatt og 01.00 og det var ikke lenge derefter før Turid ville rusle ned til byen for å se an forholdene hos Hugo og Tomas. Selv hadde jeg tidlig gjort det klart at jeg ville holde meg i villaen og avslutte i dannet tid, denne gangen, og slik ble det. Da jeg ble alene kokte jeg meg to egg, som jeg inntok på hver sin skive med sild og majones på. Jeg inntok også kulturmelk samt vann og en (forebyggende) paracet før jeg gikk til sengs.

Søndag sto jeg opp omkring klokken 10.30 og hadde da en viss hodepine, dog klarte jeg å gjøre ende på plagene ved hjelp av ibux, paracet og en god frokost, bestående av knekkebrød med sild og majones samt appelsinjuice. Det skulle vise seg å bli en rolig søndag, med unntak av at Anne-Grethe, søteren min fra Klepp, kom innom en tur tidlig på eftermiddagen. Jeg var dog noget frustrert fordi jeg ikke hadde computer i villaen, men klarte å korte ned den ekstra tiden til overs ved at jeg spaserte meg en real runde her oppe på Eiganes. Jeg gikk litt rundt på gravlunden og tittet på forskjellige gravsteiner og så flere kjente navn på personer som jeg selv har sett i levende livet en eller annen gang i livet mitt.

Jeg orket ikke å lage meg middag, men spiste i stedet et tallerken med kokt havregrøt. Det er sunt og godt når man har på passe med sukker og kanel. Jeg skal innrømme at drikkingen dagen før gjorde meg noget ekstra sliten på søndag. Jeg talte med min søster Sissel på telefonen i løpet av aftenen og hun lo godt da hun refererte fra siste dagers elendighet med ektemannen Kjell. Han hadde hatt så vondt i ryggen en dag at de hadde besluttet å ta seg en tur til fastlegen hans. Mens han var inne på legekontoret måtte han plutselig urinere og den stakkars skrotten av en helseløs mann rakk ikke frem til toalettet i gangen før det kom og dermed gikk en del av urinen rett i buksen. Så nu tror legen at Kjell kan ha fått prostataproblemer i tillegg til alt det andre han lider av. Det var for øvrig et visst publikum til seansen fordi toalettet hadde inngang fra venteværelset, hvor det satt en 4-5 personer og ventet, dog kan det jo hende de ikke fikk med seg hva som foregikk. Sissel tar alt som skjer med Kjell med humor og den største ro. Skulle hun grått hver gang han var syk og svak ville hun tatt sin død av det!

Jeg telefonerte også Turid for å høre fra HoT Open Mind, men denne gangen hadde hun ikke opplevd stort av interesse der, sa hun, og hun mente hun bare hadde vært innom døren en drøy halvtimes tid før hun tok nattoget til Sandnes. Jeg forsøkte også å telefonere til Hildegunn i håp om nytt fra helgen før, men hun tok ikke telefonen. I stedet endte jeg opp med å lese en hel del mens jeg satt i sofaen og tittet på fjernsynet og hygget meg med sjokoladekake og kaffe.

Mandag formiddag fikk jeg telefon fra Bente i hovedstaden med bud om at en tremenning av mor skulle være død, 87 år gammel. Selv om han var noget fjernt i slekt med mor hadde mor en viss kontakt med han og mormor hadde meget kontakt med avdødes foreldre, vet jeg. Bente har dessuten pleiet en del kontakt med hans eldste datter, som også bor på Ellingsrudåsen. Hun fortalte meg at Hans, som han het, hadde stått opp som vanlig søndag formiddag, men at han ganske raskt hadde lagt seg nedpå p.g.a. smerter i bringen, og da gikk det bare noen minutter før han trakk sitt siste sukk. Han kom på sykehjem i fjor, men var regnet for sprekere enn broren på 95, som har vært på det samme sykehjemmet i 5 år og er mer eller mindre dement og for det meste sengeliggende. Ut i fra det Bente sa vil jeg anta at den gamle mannen rett og slett fikk et hjerteinfarkt og det var kanskje like grei. Datteren hans, som er 60 år, hadde fortalt Bente at legene hadde diagnostistert han med begynnende Alzheimers sykdom i sommer, dessuten gikk han med gåstol, så livskvaliteten var ikke lenger på topp. Avdødes far var 82 da han døde av blodkreft på 70-tallet og moren, som fikk Alzheimers sykdom, ble 93. Dog var hun mer eller mindre i sin egen verden de siste 6 årene hun levde.

Jeg bestemte meg for å vie mandagen fullt og helt til huslige sysler. Jeg startet med å sette på en vaskemaskin med klær, før jeg fortsatte med å støvsuge alle rom i hele villaen, med unntak av loft og kjeller. Derefter vasket jeg gulvet i de rommene som benyttes til daglig, men gjesterommene og kammerset var bare støvete og ikke møkkete, så der var det nok med støvsuging. Da vaskingen var unnagjort la jeg en hel del klær oppi insektsmiddel og vann i badekaret; dette for å unngå møllspising av de klærne som henger i kottene oppe i annen etasje. Teppebanking, ytterligere en klesvask, klestørk og støvtørking i stuen ble også unnagjort. Det hele tok nesten tre timer og føltes som den røffeste treningsøkt der tenkes kan. Jeg er glad for at jeg fikk gjort unna alt dette på mandag. Det blir mer bedagelig utover i uken når man vet at det røffe husarbeidet er unnagjort. Jeg hengte opp klærne fra badekaret utpå eftermiddagen. Solen skinner atter på oss siddiser!

Mandag aften leste jeg ut den nyeste romanen til Anne B. Ragde, oppfølgeren til Berlinerpoplene. Jeg fikk også telefon fra NSB med informasjon om at de hadde funnet igjen vesken min på toget mellom Lillehammer og Hamar, men da jeg presanterte meg med fullt navn fikk pipen en annen lyd og misforståelsen ble raskt oppklart. Selv fikk jeg meg en god latter og den slags forlenger som kjent livet.

Tirsdag fikk jeg beskjed om at computeren min likevel ikke lot seg reparere for de omkring 600 kronene de først hadde antydet. Nu var prisen over 1.000 og efter å ha konferert med min skallede nabo, som er realist, takket jeg ydmykt nei og bestemte meg for å gå til innkjøp av en ny computer. Efter noget tid reiste naboen og jeg ut til Forus, hvor Siba har butikk. Der bestemte jeg meg ganske raskt for å kjøpe meg en Fujitsu-computer - spør meg ikke om flere detaljer, takk, - en slik en som kalles bærbar. Den kostet under 4.000 kroner og skal være god nok og vel det til mitt bruk. Det var selgeren og naboen temmelig enige om. Selv vet jeg jo altfor lite om den slags til egentlig å mene noe som helst om saken. Jeg kjøpte meg også dertilhørende mus samt to små høytalere.

Resten av tirsdagen gikk i hovedsak med til å få computeren opp og gå. Det er jo i og for seg ikke så alt for meget som må på plass, men når man kan intet og atter intet blir det dog nok å gjøre. Naboen hjalp meg så godt som han kunne. Han kan mer enn meg om slike ting, men heller ikke han er ekspert innen computer-teknologi.

I går kom tankbilen med parafin til parafintønnene mine, slik at jeg nu skal stå rustet til en kald vinter. Jeg har parafinkamin inne i stuen, som jeg benytter til oppvarming de aller kaldeste dagene av året. Nu er det nok ikke lenge før man får forbud mot å fyre i den slags, men enn så lenge skal jeg holde stand. Det skjedde ellers ikke meget i går. Jeg arbeidet i hagen en knapp times tid og for øvrig tilbrakte jeg tiden innendørs, blant annet med min nye computer.

I dag har det kommet bulletin fra gamle Siam om at kongen der nede (nok en gang) skal være døende, men det har han jo vært siden 2011, og hustruen er ikke stort bedre, ryktes det. Jeg har brukt det meste av dagen på blogging. Man har jo, som sagt, notert ned en del på ark og nu har meget kommet i bloggs form, omsider.

Toril

tirsdag 4. oktober 2016

Kalas i helgen og mere til.

Godtfolk!

I dag har jeg valgt å avbilde en hittil ukjent super-hundreåring, Amelia Schmidt fra Iowa, USA. Hun døde i februar 1986, 110 år og 163 dager gammel. På bildet er hun 109 år.

Hun var født som Amelia Duttmann av foreldre som ble henholdvis 90 og 83 år gamle. Amelia levde et normalt liv i Iowa og var heller ikke meget i avisene p.g.a. sin høye alder. Ektemannen døde da han var i 50-års alderen, men da kunne Amelia søke trøst i barn, barnebarn og senile foreldre. Datteren døde i 1980, 81 år, mens sønnen levde helt til 1998 og ble 97 år.

Fredag var jeg på Madla Amfi og handlet inn matvarer på Mega for over 600 kroner, inkludert noget godt å ha på bordet til lørdagens drikkegilde. Jeg lånte bilen til naboen, men måtte levere den tilbake innen klokken 11.00 fordi da skulle han kjøre for å hente Frits og legge kursen mot hovedstaden. Jeg fikk altså ikke låne bilen hans, denne gangen. En bil kan ikke være på østlandet og vestlandet på en og samme tid. Det dårlige været med regn og atter regn fortsatte. Det er lenge siden det har kommet slike nedbørsmengder her i Stavanger!

Jeg tilbrakte fredagen ellers med å gjøre unna forskjellige huslige sysler. Gulvvask, støvsuging, rydding og klesvask var blant pliktene som sto på tapetet. Det er viktig at det ser noenlunde presentabelt ut her når man skal ha gjester. Jeg fikk telefon fra Tove Johs-Castell, som gjerne ville stikke innom en snartur for å vise frem noget nytt hun har skrevet, og hun dukket opp sånn omkring klokken 18.30. Hun ble ikke værende mer enn en halvannen times tid, men jeg rakk å servere henne kaffe og kringle. Jeg leste gjennom skriveriene hennes og godkjente det for allmennheten å lese. Så får man se om hun får det utgitt efterhvert. Ellers leste jeg en del utover aftenen, kikket på NRK og tilbrakte noget tid ved computeren i annen etasje. Og slik forløp fredagen.

Lørdag stullet og stelte jeg i villaen, men sov frempå og inntok nok ikke frokost og kaffe før nærmere 10.30. Jeg gikk med en slags følelse av lett stress og spenning i kroppen hele dagen, ganske sikkert fordi jeg gledet meg til kalaset jeg skulle være vertinne for. Jeg fikk beskjed på telefonen fra Turid om at Heidi ville komme og det var jo hyggelig. Jeg kledde meg godt og gikk meg en spasertur så langt som ned til Løkkeveien og opp igjen midt på dagen, men eftermiddagen tilbrakte jeg innomhus. Jeg stekte meg ørret ved 16-tiden, kokte poteter og spist meg godt og mett. Jeg raspet en halv gulrot til ørreten, men kunne sikkert vært rausere med grønnsaker. Jeg saltet og pepret ørreten godt for da smaker den best. Efter oppvasken bevilget jeg meg en god halvannen times hvil på sofaen, men så var det klart for å være kalasvertinne.

Mens jeg ventet på at gjestene skulle toge inn ble jeg sittende på computeren min og kom da tilfeldigvis innom en artikkel fra i sommer laget i anledning at Olivia de Havilland fylte 100 år. Intet mindre enn fantastisk! Søsteren, Joan Fontain, ble jo 96 år og de var begge meget kjente og flinke skuespillerinner. Dog er det nu naturligvis såpass mange tiår siden de var i full aktivitet i Hollywood at det knapt nok finnes andre igjen enn undertegnede og herren der nede i gamle Siam som erindrer damene.

Hildegunn, Jarlfrid, Turid og Heidi ankom omtrent samtidig, omkring klokken 19.45. Hildegunn og Jarlfrid hadde spleiset på en kasse med pils, mens de to andre quindene hadde med seg litt forskjellig fluidum. Selv hygget jeg meg med både kaffe og hjemmebrent, i forskjellig styrkeforhold fra kopp til kopp, samt noget eggelikør fordi jeg også liker noget søtt etter sterke munnfuller.

Jeg klarte å få til et meget vellykket vorspiel, denne gangen. Vi nådde nærmest gamle høyder; om ikke helt, så i alle fall nesten. Min virile venninne fra Saxemarken drakk seg rett og slett snydens full - og det før klokken hadde slått 23.00! Ikke det at overstadig berusede quindemennesker i sofaen er et krav for å få god stemning i villaen, dog skal det sies at det blir ekstra stemning og fart i sakene når en eller flere leder an mot galskapen. Av og til er det festlig nok å bivåne at andre får i seg for meget. Jarlfrid forsøkte å unnskylde Hildegunn med at de to gode venninnene hadde startet opp med lett pilsing i leiligheten på Saxemarken allerede ved 17.30-tiden, i forbindelse med at de nøt middag sammen. Turid mente ikke at det var en spesielt god unnskyldning, men jeg anser det som en forklaring god nok.

Jeg fikk lov til å sette på en samle-cd med røff countrymusikk sunget utelukkende av quinder. Det er svært mange flotte og flinke quinder som synger på den cd-en, inkludert Tammy Wynette, Tina Turner, June Carter, Lynn Andersen, Loletta Franklin og Dolly Parton. Hvis jeg får lov til å hygge meg til favorittmusikken min trenger jeg langt mindre fluidum for å oppnå god stemning i skinn og sinn enn hvis jeg må høre på f. eks. feminin homsemusikk, hardrock eller opera. Ikke forstår jeg at noen kan oppnå ekstase ved å høre på "Rosa helikopter", "It's raining men" og Morten Abel-fjas, men dem om det.

Jeg spurte Hildegunn om hun trives der oppe på Ullandhaug - hun har jo begynt å vaske vekk dritten efter de lærde - og hun påstår at hun har det greit, men at hun godt kunne tenkte seg flere kolleger med bakgrunn fra Norge. Enkelte av de utenlandske quindemenneskene hun arbeider sammen med arbeider visst best alene og blir raskt stresset og gjør en dårligere jobb hvis de blir bedt om et eller annet. De forstår sikkert verken opp eller ned, disse toskete vaskekjerringene fra Sovjet. Hun har også en kollega fra Vietnam, som er både hardtarbeidende og strikt, men som ikke forstår et eneste norsk ord. Det hersker således en viss frustrasjon på Ullandhaug for tiden!

Jeg skal ikke referere mer fra kalaset i Torfæusgaten, men vi havnet ute på byen, hos herrene Hugo og Tomas, og jeg antar at både mine faste lesere og gjesteleserene mine ønsker rapport derfra. Det er ikke så rent sjelden at det er til tider full rulle der i Skagen og helgen var intet unntak. Hildegunn og Jarlfrid forsvant relativt raskt efter ankomst i fra oss andre, dog så vi et og annet til de nu og da. Heidi satt lenge og talte med Turid og meg, men så reiste hun seg for å tale med diverse andre quinder, som efterhvert hadde ankommet. Turid og jeg kjøpte oss hvert vårt glass efter vi hadde funnet oss et bord, hvor det bare satt en person fra før av, men han sa vi var velkomne.

Jeg talte forresten noget med denne unge, stramme mannen, som presenterte seg som lektor med opprykk (sikkert for å være noget festlig), hvorpå jeg raskt repliserte at jeg selv er pensjonert adjunkt med alt for mange års erfaring fra skoleverkets kjas og mas. Jeg mener at han sa at han het André og jeg tror nok naboen hadde falt for han, hadde han vært til stede. Dog fikk jeg inntrykk av at lektoren speidet efter yngre folk, så naboen hadde nok ikke fått napp. Jeg tror forresten han kan ha vært over 30 år, og det er litt for gammelt for den skallede. Tro det eller ei.

Jeg glemte igjen lighteren min i villaen, men det skulle vise seg å ikke være så dumt. Lån av lightere er nemlig en isbryter av de sjeldne og fikk meg i tale med mangt et kjent og ukjent fjes utenfor inngangen. Jeg tok hele tre sigaretter på rad mens jeg talte med Nina, som refererte meget fra sin elendighe psykiske helsetilstand. Jeg observerte også Sissel og Anki, som jeg også vet har sitt å stri med, dog ble det der ikke mer en hei og hade i forbifarten.

Jeg registrerte at det var en av de bedre nettene på HoT Open Mind. Til og med de røffe fistekvinnene fra Sauda var i lokalet, det samme var Elisabeth, Elin, Laila, Unni, Bente og Michelle. Og mange yngre og flotte jenter. Jeg observerte også Einar, Johan, Tore, Arne Morten, Odd, Kjetil, Morten og Helge. Og sikkert flere kjente. Det er påfallende hvordan enkelte herrer alltid er til stede i lokalet, hver fredag og hver lørdag året så langt det er!

Turid og jeg menget oss ikke så meget med godtfolk, med unntak av da vi var ute og inhalerte tobakk. Dog hygget jeg meg stort med Turid og de få andre man talte med i lokalet. HoT Open Mind er virkelig et hyggelig sted for oss skeive. Det skal med rette bli sagt!

Hildegunn og Jarlfrid sporet opp et nachspiel i Brønngaten ved 02.15-tiden og ønsket at Turid og jeg også skulle bli med, dog takket vi høffelig nei. I stedet ble vi sittende å småprate oss i mellom til klokken begynte å nærme seg 03.00. Heidi kom også til bordet vårt sent på natten og satte seg ned mer eller mindre permanent - hun liker best å vandre rundt i lokalet og tale med kjentfolk på den måten. Jeg avsluttet med stil og bestilte meg en drink (som jeg ikke husker navnet på, men den smakte fortreffelig) omkring 02.30, som jeg inntok med sugerør. Siste turen ut for å røyke gjorde jeg unna alene, men jeg var langt i fra alene der ute. Det sto sikkert 10 andre og hygget seg med tobakk der, dog for det meste unge og ukjente folk, men man hilste på Morten fra FRI.

Det ble ikke nachspiel for mitt vedkommende. Turen hjemover gikk alene og til fots. Hva angår søndagen så forløp den uten noget spesielt å berette om. Man sov lenge, nesten til midt på dagen, og ellers holdt man seg innendørs og hygget seg med NRK, litteratur, brodering, noget føde og surfing på internett. (Helsen kunne vært bedre, men slik er det jo ofte dagen derpå.)

I går var man i butikken og brukte ellers dagen til å rydde og vaske noget efter helgens kalas. Jeg talte med Turid på telefonen, som takket meg for hyggelig selskap. Hildegunn har man ennu ikke hørt fra, men man regner med at hun har overlevd og at hun er opptatt med vaskejobben sin. Jeg bakte en sjokoladekake i går, som jeg spiste to store stykker av og det var nok ett for meget, for magen ble noget ugrei av all sjokoladekremen. Jeg frøs ned omkring 2/3 av kaken, mens resten ligger innpakket her på kjøkkenet. Til middag kokte jeg poteter, varmet opp erter, laget hjemmelaget brun saus og stekte meg kjøttpudding. Efter å ha vasket opp og fått kjøkkenet på stell efter middagslaging og baking la jeg meg nedpå og dormet en god halvannen times tid.

I går aften hadde man naboen over på aftensmat. Jeg disket opp med omelett (med biter av bogskinke oppi), godt brød, kulturmelk, kaffe og kaker. Vi nøt en hyggelig stund sammen mens jeg refererte fra helgens begivenheter. Jeg skjønte at han kom sent hjem i går for jeg observerte ikke bilen hans eller lyset på i huset hans verken på eftermiddagen eller om aftenen. Han hadde visst kommet hjem sånn omtrent i 22-tiden, mente han. Og han hadde kjørt bil, men det trodde han var siste gangen, for han ble meget trøtt av å kjøre så langt. Frits hadde kjørt et lite stykke på hjemveien, men han var usikker på kjøringen - uskikket også, humret den skallede - og hadde ikke kjørt mer enn noen mil. Selv fikk jeg vite et og annet fra gutteturen han og Frits hadde vært på.

De hadde ankommet relativt sent til hovedstaden fredag aften og hadde således valgt bort London pub og fyll den aftenen til fordel for en tur innom Hercules sauna. Denne saunaen er et nedslitt og falleferdig lokale i sentrum av Oslo, hvor gutter og menn, men absolutt flest menn opp i årene, møtes for å hygge seg i skjul av tussmørket. Lørdag hadde de vært noen timer hver for seg fordi Frits ønsket å avlegge en slektning på Opsahl en visitt. De bodde på samme hotell i sentrum, dog på hvert sitt rom. Lørdag aften hadde de startet med middag på en eller annen restaurant i sentrum, efterfulgt av fyll og full rulle på London pub, hvor jeg faktisk var innom selv på snarvisitt den foregående helgen. De hadde også vært innom et utested som kalles Elsker, som visstnok skulle ligge rett ved nevnte pub. Naboen sa at det var flest unge gutter å se på der.

Langt på natt hadde de to ringrevene rotet seg inn på Hercules sauna igjen og denne gangen var det så mange folk der inne i alle aldre at det hadde blitt rent for meget av det gode. Naboen humret godt da der han satt og smattet på pipen sin efter å ha inntatt aftensmaten mens han med glimt i øyet kunne røpe at han opplevde suksess under saunabesøket sitt. Heldigvis fikk jeg ingen røffe detaljer fra natten, ei heller ba jeg om den slags da verken jeg selv eller bloggens ærede lesere har godt det. Jeg er bare glad til at naboen i en alder av 71 år får oppleve noen gode år i livets høst før sykehjemmet og senere gravlunden kaller. Selv nærmer jeg meg stygt de 69 år og vil da gå inn i mitt 70. år!

Toril
Olivia de Havilland (1916-), som fylte 100 år i sommer, er
her fotografert til høyre på bildet sammen med søsteren
Joan Fontaine (1917-2013) og moren Lillian Fontaine
(1886-1975), omkring det herrens år 1970. Søstrene var
begge aktive i Hollywood, men det var ikke alltid husfred
i hjemmet og moren var mang en gang fortvilet.

Site Meter