tirsdag 29. mars 2016

Ingen innlegg denne uken p.g.a. sykdom.

Man er for tiden dessverre innlagt ved Stavanger psykiatriske sykehus p.g.a. nervebesvær, drukkenskap og ubegrunnet panikk-uro. Man har begynt på medisiner og skal inntil videre være innlagt ut denne uken, med mulighet for forlenget opphold.

Toril

onsdag 23. mars 2016

Frank Sinatra jr. er død, man leser, dronningen snart 90 år, avlyst drikkegilde, helsebesvær, gamle Siam-farer Einar, rolige dager i villaen...

Ærede lesere!

Til høyre sees Frank Sinatra jr. som døde av hjerteinfarkt den 16. mars, 72 år gammel. I likhet med sin mer kjente far, Frank Sinatra sr. (1915-1998), var junior sanger og gjorde karriere både på å synge alene og sammen med sin far.

Hans far (som ble 82) og farfaren (som ble 75) døde også av hjerteinfarkt, men dødsfallet til Frank Sinatra jr. kom noget mer uventet enn hos faren og farfaren. Han oppholdt seg i Florida i forbindelse med en turne da han fikk et illebefinnende og falt om. Moren på 98 år og søsteren på 75 år, som begge heter Nancy Sinatra, er i sjokk og sorg over dødsfallet og antas først å vise seg offentlig i anledning begravelsen.

I helgen leste jeg en hel del og fikk lest ut romanen Drømmen om Zanzibar fra 1958. Jeg leste også en del i opptil flere biografier om Dronningmoren - jeg har vel en 6-7 stykker om henne - og jeg kan si som sant er at den damen blir man aldri lei av å lese om. At datteren skal fylle 90 år neste måned er i seg selv en sensasjon. Det er jo bare 14 år siden Dronningmoren døde! Tiden flyr så meget raskere når man blir eldre...

Det er dog gledelig å høre at Storbritannias puber skal få holde åpent to timer lenger den 10. og 11. juni i anledning den offisielle feiringen av monarkens 90-års dag!

Det var meningen at man skulle drikke seg både skamløs og skamfull i helgen som var, men de av dere som venter på et røft referat fra helgens drikkegilde må nok skuffet innse at dagens blogginnlegg blir av det kjedelige slaget. Det ble nemlig intet drikkegilde i helgen, rett og slett. Undertegnede o' store bloggforfatterinde falt nemlig syk med nok en kraftig forkjølelse natt til lørdag og enden på visen var at jeg ble mer eller mindre sengeliggende hele lørdag eftermiddag og mesteparten av søndagen og mandagen. Jeg har vel meg selv å takke, antageligvis. Senere tids noget overdrevne inntak av sterkere saker og usunne bruk av sigaretter har nok svekket mitt allerede skrantende immunforsvar. Søndag og mandag verket det også usedvanlig i min allerede gikt-herjede skrott, så man skal slettes ikke se bort i fra at jeg har hatt en mildere form for influensa.

P.g.a. at jeg følte det var klokest å avlyse drikkegildet, dog dessverre på korteste mulig varsel, måtte mine virile og frivole venninner ordne seg på annet hold. Heldigvis har jeg latt meg fortelle at quindene fant seg et vorspiel et eller annet sted i Hillevåg - og der var faktisk også de røffe Haugtussa-lesbene til stede - og stemningen hadde vært god. Min skallede nabo besøkte kameraten Frits og de to ringrevene hadde visstnok kost seg med noget brennevin en stund, før de gikk ut på HoT Open Mind "relativt tidlig", hva nu enn som ligger i det. Jeg har kun talt med naboen en gang siden han var på byen - og da bare kort - så jeg kan dessverre ikke referere fra evt. hendelser der i gården. Dog antar jeg at gamle Siam-farer Einar kan referere, da han som regel oppholder seg der hver eneste helg, med unntak av de helgene han er i gamle Siam eller i Skudeneshavn. Herren frekventerer nattklubben fast i følge med herr Eirik O. De to korpulente herrene har i senere år opptrådt såpass regelmessig som en duo at flere har spekulert i om en forlovelse er nært forestående. Dog nekter gamle Siam-fareren for at det ligger elskov og hete følelser bak deres forhold, men jeg velger nu engang å tro hva mitt kloke hjerte forteller meg... Jeg tror dette "jaget" efter thaigutter er et spill for galleriet for å villede herrene i gamle Siam og stamgjestene på HoT Open Mind! På den måten får jo Einar og Eirik spillerom og tid til å pleie sitt nære forhold.

Min skrantende helse preget meg ganske meget lørdag, søndag og mandag, men i går og i dag har jeg vært i bedre form, selv om jeg fremdeles ikke er symptomfri. Jeg har noget vondt i halsen og er tett i nesen, men de vonde muskelplagene er mildere nu enn hva de var og jeg klarer for det meste å sitte oppe, noe jeg ikke klarte for noen dager siden. Spesielt ille var det på mandag. Da lå jeg det meste av eftermiddagen og lengtet efter å treffe Herren på den andre siden, men slik gikk det ikke til denne gangen heller.

I går var jeg på Prix og handlet inn diverse matvarer samt noget smertestillende. Jeg gikk nemlig tom for paracet mandag aften og det er naturligvis av ytterste viktighet at man ikke er tom for den slags i en villa hvor sykdom går hånd i hånd med hverdagen. Jeg stekte meg ørret og kokte poteter, gulrøtter og brokkoli til middag i går. Det har blitt dårlig med middagsmat de dagene helsen har skrantet som verst, så det var godt å få i seg en sunn middag igjen. Man har ellers sett en del på fjernsynet, både i går og i dag, men for så vidt også mandag aften. Da så man på alt fra en dokumentar om en flyulykke, via Påskenøttene og til en spennende påskekrim. Det er utrolig hvor deilig man kan ha det, selv om man ikke setter foten utenfor trammen på tre hele dager. Så lenge man har mat og drikke i hus, et fjernsyn med godt kanal-utvalg og en computer med internett-tilgang så kan man sikkert overleve innendørs i all tid. Jeg har i alle fall ikke kjedet meg betraktelig disse dagene, selv om det aldri er gøy å ligge syk.

Jeg tror jeg avslutter her, da jeg rett og slett har litt lite å skrive om, denne gangen.

Toril

fredag 18. mars 2016

Sats, Ingeborg på besøk, Drømmen om Zanzibar, morgenrutinene, drikkegilde i helgen?, Håland hagesenter...

Godtfolk!

Til høyre kan man se en kopi fra en side ut av en biografi om Rose Kennedy (1890-1995). Bildene er tatt med familiemedlemmer på begynnelsen av 1990-tallet, en tid da Rose var fullstendig helseløs og pleietrengende efter opptil flere slagtilfeller fra tidlig 1980-tallet og utover.

I går satte man altså sats i potetkjelleren, som nu skal stå til gjæring til den blir klar for brenning. Jeg regner med at den kan brennes om en 6-7 dager. Jeg bruker en type gjær som er noget mer effektiv enn den gjær-typen jeg pleide å ty til før, således slipper jeg nu å vente 2-3 uker på at brenningen kan sette i gang. Jeg synes at prosessen med å sette sats er relativt enkel og jeg har sjelden opplevd komplikasjoner med den slags de senere årene. Det som virkelig krever konsentrasjon og godt apparatur er brenningen av satsen. Ikke det at man skal tukle så meget med satsen under brenningen, men det å sørge for at det går riktig og vel for seg er meget viktig. Det skal være god utlufting og akkurat passe temperatur på kokeplaten. Jeg bruker et temmelig gammeldags apparat, men det har gjort jobben sin helt siden min fikk tak i det mot slutten av 1970-tallet.

I går aften var min venninne Ingeborg på besøk. Vi ble sittende å prate et par times tid og jeg disket naturligvis opp med både kaker og kaffe samt karbonadesmørbrød. Mens vi satt og hygget oss kom naboen på trammen - han ante ikke at jeg hadde besøk - men da han fikk høre hvorledes det lå an ville han heller komme tilbake i dag, sa han. Ingeborg fortalte meg at hun skal treffe prinsesse Irene i København i april en eller annen gang, men min tid i de kongeliges selskap er nok forbi. Jeg skammer meg fremdeles over spetakkelet jeg stelte til da jeg var der nede sist gang og ble syk. Det blir lenge til jeg kommer til å sette min fot i nærheten av den innerste kretsen av de nederlandske kongelige igjen, hvis overhode noen gang. Det almennheten ennu ikke vet er at prinsessens svoger, Pieter van Vollenhoven (76), sliter med prostatakreft og det er ennu ingen som vet hvor hardt grep sykdommen har over den aldrende herren. Nu skal man ikke referere fra samtaler med de kongelige, sies det, men så er det nu engang Ingeborg jeg har det fra, så da går det vel greit.

Jeg leste en hel del på sengen i går aften, i en bok av en forfatter ved navn Alfred Andersch. Boken heter Drømmen om Zanzibar og foregår rett før den andre verdenskrigen. Meget spennende lesning, må jeg si, dessuten er romanen regnet for å være verdt å lese i de intellektuelle kretser. Det betyr naturligvis noget for en forhenværende norsklærerinde at man leser god litteratur. Drømmen om Zanzibar er knyttet til hendelser i Nazi-Tyskland og en quindelig kollega av meg ved ungdomsskolen, som underviste i tysk, anbefalte meg å lese denne boken en gang for en del år siden, men den gangen ble det aldri noe av. Nu har jeg allerede lest omkring en 50 sider - og det på en aften i sengen!

I formiddag jeg jeg gått gjennom min faste rutine. Efter å ha stått opp var jeg på badet for å gre håret mitt, vaske meg noget i ansiktet og under armene og pudre ansiktet. Efter en vask av brillene fikk jeg på meg stakk, sokker og bluse og kunne ordne meg en enkel frokost. Denne gangen ble det ett kokt egg, som ble inntatt på en hjemmebakt grovbrød-skive med majones, salt og pepper på. Jeg kokte meg også en skvett med kokekaffe til frokosten og fylte opp noget kulturmelk i et glass. Også tok jeg en skje med tran, for helsens skyld. Man bladde, som seg hør og bør, i Stavanger Aftenblad ved siden av frokosten. Jeg tok meg god tid ved frokostbordet. Det ble faktisk en andre kopp med kaffe og da med et banankakestykke til. Morgenstund har gull i munn!

Jeg telefonerte frk. Hildegunn i formiddag og spurte om hun kunne tenke seg å drikke seg godt bedugget hos meg i helgen, hvis jeg inviterte til drikkegilde, og nevnte quinde var ikke vond å be, for å si det slik. Vi avtalte at hun skulle telefonere Jarlfrid med bud om drikkegilde og jeg skal telefonere Turid senere i dag. (Jeg prøvde en gang før jeg satte meg ned for å skrive i bloggen, men hun tok ikke telefonen.) Naboen regner jeg med dukker opp efterhvert, hvis ikke får jeg gå bort til han å si at han er velkommen i morgen han også.

I eftermiddag har jeg vært borte på Håland hagesenter for å kjøpe meg inn noget til villaen. Jeg fikk tak i to geraniumer, en salvie, to georginer samt en stilig kaktus. Jeg kjøpte meg også noen pene potteskjulere samt en pose med jord. Nu ble det rent så pent her i villaen. Hvis været står Stavanger bi kan man muligens kjøpe inn uteplanter om en 4-5 uker også, men ennu er det for kaldt. Det har mer eller mindre holdt seg mellom 0 og 6 grader den hele siste uka. Og det er ikke spesielt varmt!

Toril

torsdag 17. mars 2016

Helsen bedrer seg så smått, naboen på lefsemiddag, refererer fra hovedstaden, amputasjon, avriming av fryseren, vond storetå, kjendiser med sukkersyke, dødsfall, man baker brød, om lik, sats og mere til...

Lesere fra fjern og nær!

Til høyre sees president Warren G. Harding (1865-1923) sammen med sin far, George Tryon Harding (1844-1928), på begynnelsen av 1920-tallet. Warren G. Harding var president i USA fra 1921 og frem til sin død. Warren er en av bare to amerikanske presidenter som har avgått ved døden før sin egen far.

Utover tirsdagen begynte så smått helsen å stabilisere seg, ærede lesere. Jeg ble i alle fall ikke verre utover tirsdagen og i løpet av gårsdagen begynte jeg å ane en viss bedring generelt sett. I går og i dag har jeg verken hatt hodepine eller muskelsmerter, utover de sedvanlige giktsmertene som hører til i hverdagen. Dog hoster jeg fremdeles en del og jeg kjenner på skrotten at energinivået er under normalen. Hvorvidt jeg har hatt sneven av influensa eller det er et virus av en annen type som har hakket på meg, vites ei, dog blir det nu engang uansett av teoretisk interesse. Det finnes ikke botemiddel mot verken influensa, influensa-lignende virus eller forkjølelsesvirus, men de av dere som øynet et håp om å få visitere gravsteinen min på forsommeren må nok belage seg med noget tålmodighet. Ukrutt forgår ikke så lett!

Tirsdag eftermiddag fikk jeg omsider naboen i tale, dog måtte jeg friste han med kokt torsk på lefse samt salt og pepper for å lokke han bort til min ringe villa. Jeg forhørte han grundig om oppholdet i hovedstaden og lot meg fortelle at de to avdankede herrene hadde kastet innpå mer brennevin og pils enn de hadde hatt godt av på London pub. Det er visst slik der, i alle fall påsto naboen det, at den ene etasjen først og fremst er forbeholdt ungdommens dansing og flørting, mens de godt voksne herrene i all hovedsak tar opphold i den andre etasjen. Dog blir det som regel noget mingling og desperate fremstøt mellom etasjene den siste timen før stengetid, for da vil "alle" de eldre herrene se seg ut "offer" som er for bedugget til å takke nei til en galant "daddy" når denne tilbyr alt fra å betale den siste drinken til å betale for drosjen hjem, mot at vedkommende selv er med i drosjen, naturligvis. Naboen hadde også observert en eldre kar (dog neppe like alderstegen som naboen selv) som høffelig geleidet en kanon full unggutt ned en trapp og inn på et toalett. Slik en bule dette må være! Skammelig, intet mindre!

Naboen og Frits var på Hercules sauna både før og efter turen til London pub, men opplevde ingenting av interesse der tidlig på aftenen. Utover natten ble det dog noget mer livat i lokalene, dog vanker det visstnok mest godt voksne herrer der, fra omkring en 40 år og opp til omkring 75 år. Naboen og Frits observerte blant annet en eldre herremann som herjet i vei med en dildo der inne i lokalet et sted. Naboen, som selv bare har en mindre kulemage og som er svært så stolt over at han har relativt god kustus på egen vekt, kommenterte at han synes det er alt for mange overvektige personer i saunaen, spesielt menn i 50-årene. Hvorvidt de to herrene selv skøyt gullfuglen og fikk valuta for inngangspengene sine denne natten skal jeg la være en hemmelighet. Diskresjon er nemlig en æressak her i denne bloggen. Jeg sladrer ikke hver dag...

Naboen berettet også at han påtraff Marvin da han var i hovedstaden, antageligvis i denne London-bulen, vil jeg anta. Han fortalte naboen og Frits at Petter, som er sammen med Harald og som begge har vært til stede på festlighetene hos naboens kamerat Einar mang en gang, har måttet amputere den ene foten efter at det gikk en alvorlig infeksjon i den. Naboen skal ha blitt noget overrasket over å høre om elendigheten, for verken han eller Frits hadde hørt et ord om det fra før. Det er heller ikke spesielt lenge siden de sist påtraff opptil flere av sine kamerater (blant annet Einar, Reidar og Jan Anton) og da ble ikke dette nevnt. Marvin sa at "det skal ha skjedd for noen uker siden." Naboen mener Petter er bare omkring de 40 år og det er jo alt for tidlig å miste foten sin. Jeg tror naboen ble ekstra sjokkert fordi han selv har vært så meget plaget med foten sin i mange år. Han har nok selv fryktet amputasjon, dog er det ytterst sjelden at podagra fører til amputasjon, i alle fall ikke hvis det ikke også er flere diagnoser til stede. Det er alt for mange helseløse homofile og lesbiske i vårt skeive miljø her i Stavanger. Det er sikkert og visst!

Naboen hadde også påtruffet og talt noget med Lars Jonny, Øyvind og Jarle, som alle opprinnelig er fra eller har bodd i Stavanger. Jarle er for øvrig bror til lesbiske Heidi, så der i gården vokser visst den slags på trær. Og naboen skulle hilse meg så meget fra Oddrun, en noget røff dog svært så hyggelig lesbe som jeg kjente en gang i tiden. Hun begynte å gå ut i det skeive fest-miljøet i hovedstaden allerede rundt 1980, og da står det respekt av henne i.o.m. at hun fremdeles holder koken. Jeg antar et hun er omkring en 55 år nu, dog husker jeg ikke hennes efternavn og kan således ikke sjekke det opp mot skattelistene. Hun var flere ganger innom Stavanger og Sting på 1990-tallet og minst en gang husker jeg at hun dukket opp på Handelens hus.

Tirsdag aften mannet jeg meg opp og fikk omsider avrimet fryseren og vasket ut av kjøleskapet, en prosess som tok over to timer. Da jeg var ferdig merket jeg at jeg hadde overanstrengt meg, for jeg ble både småkvalm og noget svimmel. Heldigvis gikk det over da jeg satte meg ned i sofaen og fikk hvilt ut. Det var nok litt dumt at jeg begynte med noget som er såpass omfattende når ikke helsen var på topp. Influensalignende symptomer skal man ikke spøke med, for det kan fort eskalere å bli meget verre. Det verste med å avrime fryseren er alt vannet som renner ned på gulvet, uansett hvor meget man enn tørker med tørkefiller og papir for å unngå nettopp det. Jeg brukte kokvarme kjeler med vann, som jeg satte inn i fryseren for å få smeltingen til å gå noget raskere og det gikk i grunnen ganske greit. Før jeg la meg kikket jeg på en episode med Poirot på dvd, som heter "Doktoren mister en pasient". Jeg tror jeg har lest boken for mange år siden, men det var spennende likevel. Jeg må nok innrømme at jeg (som ofte før) hadde glemt hvem som var morderen. Fordelen med meg er at jeg glemmer lett hvem som har gjort hva i kriminalromaner og efter få år kan jeg lese boken på nytt eller se innspillingen på dvd, og ha like stor glede av det igjen.

Natt til i går slo jeg storetåen min både gul og blå i det jeg gjorde et mislykket forsøk på å komme meg en tur til klosettet. Klokken var mellom 03 og 04 da jeg tuslet nedover trappen i tussmørket. Turen ned trappen gikk bra, men i det jeg skulle gå inn på badet klarte jeg å sparke høyre storetå inn i dørkarmen, med det resultat at jeg fikk meget vondt og ropte og bannet til den store gullmedalje. Jeg tror sannelig min hatt at jeg forbannet både paven i Rom og Kristi brud på en og samme tid! Og nu har jeg altså fått gul-blå tå. Som om ikke fotblemmene og gikten i føttene var nok i seg selv. Meget skal vederfares en pensjonert lærerinde i sitt 69. år...

Jeg spiste to knekkebrød med gulost til frokost i går, men til morgenkaffen rett derefter ble det et realt stykke med kringle, så alt i alt ble det en god frokost. Jeg bladde noget i Se og hør-bladet som jeg kjøpte sist jeg var i butikken og der sto det blant annet om Vibeke Sæther (72) som var nær døden av sukkersyke i fjor, men som nu skal ha klart å få sykdommen noget under kontroll. Vibeke er datter av Vessa Carlsen (1919-2001) og datterdatter av den kjente skuespillerinnen Lalla Carlsen (1889-1967). Videre kunne man lese at Arild Engh (69) fra dansebandgruppen Ole Ivars er i ferd med å miste foten p.g.a. komplikasjoner relatert til sukkersyke, så det er ikke måte på til elendighet med denne sukkersyken hos kjendisene for tiden. Skal sant sies så har denne Arild Engh-herren sett helseløs ut i godt over 10 år allerede, og de andre "kameratene" fra dansebandgruppen ser ikke stor sunnere ut. Det er åpenbart en usunn livsstil de fører disse karene i danseband- og country-miljøet. Så sent som i romjulen falt Tore Andersen død om, bare 55 år gammel. Han satt i bilen sammen med hustruen da han døde brått. Riktig nok var ikke han med i Ole Ivars, men han var med i opptil flere andre grupper innen country-sjangeren her til lands.

I løpet av formiddagen fikk jeg telefon med dødsbudskap. Mine barns faster, Grethe, skal ha avgått ved døden som en følge av dårlig hjerte og innrøkte lunger, i følge hennes 42 år gamle datter. Dødsfallet skjedde visstnok natt til tirsdag. Grethe var den eneste søsteren til han som var mine barns far. Hun ble 68 år gammel. Det er temmelig dårlige gener i den slekten. Mine barns far falt død om av hjerteinfakt i 1994, bare 50 år gammel, og de to andre brødrene i søskenflokken på 4 var henholdvis 65 og 58 år da de døde. Deres far var 60 da han døde av hjerteinfarkt - det skjedde mens han var nede i kjelleren for å hente poteter. Moren døde i 1991, 76 år gammel, av kreft, mener jeg det var. Jeg har aldri stått disse folkene nær, skjønt Grethe var jo grei nok, men mannfolkene i den slekten var noen store lurendreiere alle som en. Grethe bodde i Sandnes, hvor også mine barns far var født. Jeg tviler på at jeg kommer til å bry meg med begravelsen, men hvis det skal gis penger til et godt formål (i stedet for blomster til hjemmet, som det tidvis står i dødsannonser) så regner jeg med å spytte i 200-300 kroner.

I og med at jeg begynte å bli noget bedre i går gikk jeg meg en halvtimes tur rundt gravlunden og så langt som til Løkkeveien og tilbake. Det var en kald opplevelse, men det får nu så være. Da jeg kom hjem fant jeg det for godt å sette i gang med bakst av grovbrød og reslultatet ble to brød bakt på hvetemel, vann, olivenolje, havregryn, rug, bygg, linfrø samt noget gjær. Resultatet ble perfekt og jeg inntok to store skiver med smør og brunost på før brødet hadde rukket å bli kaldt, og det smakte rett og slett helt fantastisk. Ingenting er som ferskt brød som fremdeles er litt varmt. Det smaker rett og slett meget godt sammen med melk til! Jeg syslet ellers noget med broderiene mine utover eftermiddagen, var ute med søppelposene - begge to - fylte på noget parafin på kaminen i stuen og hygget meg med dagens Stavanger Afteblad og Rogalands Avis. Denne gangen løste jeg kryssordet i Stavanger Aftenblad på under kvarteret. Skål for det!

Til middag ble det enkel kost, kokt spaghetti med snurring til. Det sømmer seg neppe for en pensjonert heimkunnskapslærerinde å innta den slags tarvelig mat til middag, men gudene skal vite at det smaker godt, i alle fall når man bare har det på menyen en gang i blant. Efter middagen og oppvasken tok jeg meg en halvtimes lur på sofaen, før jeg telefonerte til naboen for å invitere han på en kaffeskvett.

Klokken var omkring 17.30 da naboen kom på kaffe og han fikk servert både kokesjokolade, kringlestykker og banankakestykker. Jeg disker alltid opp som om kongen selv kommer, selv om det bare er den skallede som er invitert. Jeg informerte han om Grethes dødsfall, men dvelte ikke ved det inntrufne. Av en eller annen årsak sporet vi inn på hine hårde dager og min skallede nabo mintes med vemod og humor hvorledes hans bestefar ble lagt på kjøkkenbordet den gangen han var død på 1950-tallet. Det var litt av et syn for en 11 år gammel gutt, mintes naboen, men den gangen var det slettes ikke uvanlig å "oppbevare" de døde i hjemmet frem til begravelsen. Bestefaren lå altså ikke på kjøkkenbordet i flere dager. Han ble efterhvert båret bort i vedskjulet til naboens far og der lå han til han kom under torven. Jeg spurte naboen om han ønsker å ligge til offentlig skue bak glassinngangen til HoT Open Mind i dagene mellom dødsfallet og bisettelsen og da humret han lenge og vel, den ringreven. Vi kan spøke med hverandre uten å bli sinte. Vi har begge svært god og tørr humor.

Fra spøk til alvor eller noe i den duren... Vi spekulerte noget i hva som vederfares likene til uheldige mennesker som dør når de f.eks. oppholder seg i gamle Siam. Der nede er jo skikkene ganske anderledes enn her i vårt siviliserte samfunn. Det bor jo hundretalls eller kanskje til og med tusentalls nordmenn der nede i den konstante heten i gamle Siam. Blir de brent når de avgår ved døden eller sendes likene hjem til gamlelandet på fly eller båt? Og hvis de blir brent hva så med asken? Spres den med alle vindene der nede i gamle Siam eller sendes den så til gamlelandet? Mange eksil-nordmenn har ikke vært innom gamlelandet på over 10 år når døden inntreffer og har muligens ikke bestandig god kontakt med nære eller fjerne slektninger her oppe, og hva da? Hvorledes blir pårørende i Norge varslet når en senil eksil-nordmann vandrer heden der nede i gamle Siam? Tenk om griske thai-gutter finner på å late som at vedkommende "sugerdaddy" fremdeles lever, i håp om å kunne brødfø både mor, bestemor og 8 søsken på alderstrygden? Det var ikke måte på til ville spekulasjoner naboen og jeg kom med. Til slutt ble jeg sittende å le så hengejurene ristet til alle kanter, et syn som gjorde at naboen ble noget ille berørt. Jeg foreslo at vi heller skulle rulle oss hver vår røde mikstur og herefter innta kaffekoppen i ro og mak - og slik ble det.

Resten av aftenen var jeg sofapurke og ble sittende å bivåne diverse program på fjernsynet, blant annet lokalnyhetene fra Rogaland, Dagsrevyen, Forbrukerinspektørene og Kvinnenes historie, alle programmer som gikk på en eller annen av NRK-kanalene. Som seg hør og bør tilbrakte jeg også noget tid her oppe på kontoret, hvor jeg av en eller annen årsak ikke klarte å komme meg inn på Facebook, et problem som for øvrig også er gjeldende i dag. Mon tro om det er flere som opplever lignende problemer? Jeg hadde ingen problemer med å bruke internett ellers, så hva kan være problemet? Jeg var blant annet innom nettbanken for å betale for at jeg fortsatt skal holde Stavanger Aftenblad. Det koster jo en del, men jeg er jo svært så opptatt av å følge med i dødsannonsene, så da så. Jeg har nu fullført halvparten av broderiet jeg er i gang med og det er ganske stort. Kommer til å bli innrammet og hengt på veggen til slutt, håper jeg.

I dag har hele formiddagen gått med til å sette sats. Det er en prosess som krever sin quinde, og spesielt nu da jeg ikke er helt i form for tiden. Satsen og bloggingen har krevd min hele og fulle oppmerksomhet så langt i dag.

Toril

tirsdag 15. mars 2016

Flossie (110), rolig torsdagsaften, man kjører naboen til flyplassen, Kvadrat og Ikea, ny kommode, rolig fredag ellers, sentrum, Klepp, sykepleier-råd fra gamle Siam, meget fredelig helg, man henter naboen, man blir syk, amerikanske presidenter m.m...

Ærede lesere!

Til høyre sees enkefru Flossie Dickey fra Cheney i Washington, USA, i anledning sin 110-års dag den 18. februar. Den helseløse quinden til venstre på bildet er datterdatteren Jerri Carver (67), mens quinden til høyre er hennes oldebarn, Sarah Williamson (37).

Flossie var ennu ikke 20 år da hun ble gift med den 15 år eldre Daniel Dickey, som døde i 1972, 81 år gammel. I 2012 døde også datteren Rita, 85 år gammel. To sønner i 80-års alderen lever ennu.

Så har man lagt bak seg nok en helg, dog denne gangen en rolig og dannet helg, nærmest en avspeiling av Guds egen helg, vil jeg tro. Torsdag eftermiddag- og aften skjedde det overhode ingenting å skrive om, med mindre mine mer eller mindre trofaste lesere vil vite hva jeg hadde på brødskivene mine, hvor mange ganger jeg gikk på klosettet og hvorledes det går med broderingen min. Jeg kunne også skrevet om telefonsamtalen jeg hadde med min venninne Tove Johs-Castell, men heller ikke det tror jeg er dypt og inderlig ønsket, så da går jeg videre til neste dag.

Fredag formiddag kjørte jeg Frits og naboen til Sola flyplass i anledning at de hadde bestemt seg for en helg i Oslo med fyll og sauna-besøk. Jeg fikk lov til å disponere bilen helt fritt hele helgen, noe jeg bestemte meg for å utnytte til fulle. Allerede på hjemturen kjørte jeg innom både Kvadrat og Ikea og koste meg stort i nærmere tre timer! Det er utrolig hvor hyggelig man kan ha det, selv om man er alene her i livet. Jeg spankulerte rundt omkring på Kvadrat og var innom mange butikker, kanskje så mange som 10-15? På OBS-kafeteriaen i første etasje bevilget jeg meg både kjøttkake-middag, kaffe og kake. Det ble ikke gjort de helt store innkjøpene på Kvadrat, men på Ikea kjøpte jeg meg både planter, drikkeglass, kommode og to sofaputer.

Da jeg kom hjem klarte jeg å sette sammen kommoden helt alene. Jeg monterte den der den skulle stå, i et av gjesteværelsene i annen etasje. Tidligere i vinter kastet jeg ut en gammel kommode fra det rommet p.g.a. mugglukt, men den var nok også mellom 40 og 50 år gammel. Jeg har ennu ikke fylt opp den nye kommoden, men en av skuffene brukes til å oppbevare en del gamle duker som før lå i den utrangerte kommoden. Jeg kommer muligens til å benytte meg av de resterende skuffene til å oppbevare gardiner og påskepynt, men det får jeg se an efter påske. Påskepynten ligger nu i et kott og skal uansett snart frem for året.

Resten av eftermiddagen og aftenen gikk med til å kikke på fjernsynet, lese, løse kryssord og diverse internett-underholding. Jeg prøver å følge med på hva mine venner og bekjente kunngjør på sine respektive Facebook-profiler, dessuten leser jeg en del nettaviser, bruker youtube og søker opp nytt om kongelige og super-hundreåringer på google. Eftersom årene har gått har jeg blitt rent så flink med computeren min. Jeg fikk min første computer i hus i 1996 eller 1997. Jeg klarer ikke å huske sikkert hvorvidt det var det ene eller det andre året, men at det er omkring en 20 år siden kan i alle fall med sikkerhet slås fast. Og internett blev det i 1999, dog var det første modemet man kjøpte inn både skralt og bråkete. I skrivende stund er jeg på min tredje computer, som er ganske bra med tanke på hvor kortlevde de sies å være. Jeg bør nok snart gå til anskaffelse av en ny. Den aller første gangen jeg satte meg bak en computer var i 1991 eller 1992, på ungdomsskolen. Jeg kunne ingenting!

Lørdag brukte jeg bilen en tur ned til sentrum, hvor jeg blant annet handlet inn matvarer til helgen. Jeg gikk litt rundt på Arkaden og var også innom Kulturhuset, men det ble ikke gjort handel. Jeg parkerte bilen på Jorenholmen, hvor det var temmelig kaotiske forhold, som jo er ganske typisk på en lørdag. At jeg overhode fikk parkeringsplass kommer nok av at jeg var ute "allerede" i 11-tiden. Da jeg skulle kjøre igjen, bare en halvannen times tid senere, hadde det komplette kaos meldt seg i sentrum. Slik et bil-hysteri! Jeg plukket opp noget kaffemat på et konditori i sentrum og kjørte bare hjemom med matvarene, før jeg la ut på en kjøretur utover Jæren i retning Klepp.

Jeg fikk nemlig for meg at jeg ville overraske min søster Anne-Grethe på gården hennes på Klepp med et lite kaffebesøk. Heldigvis var hun til stede da jeg ankom. Hun observerte til og med at jeg kom kjørende og møtte meg ute på trammen, hvor hun ble svært så overrasket, for hun hadde ikke kjent igjen bilen jeg kjørte og undret på hvem det var som ankom og hadde et ærend dit akkurat da. Jeg humret godt da jeg så henne og fortalte om punsjbollene og bollene jeg hadde kjøpt med, og anmodet henne sporenstreks om å sette over kaffekjelen. Anne-Grethe sa at det sannelig var bra at jeg ikke hadde ventet til aftenen med å ta meg en tur, for da skulle hun bort. Sønnen hennes kom også inn fra fjøset og det ble en riktig så trivelig stund med kaffe og kaker samt salviete til Anne-Grethe. Jeg ble sittende i nesten to og en halv time og forsto at Anne-Grethe satte svært så pris på at jeg tok meg den lange kjøreturen fra Eiganes og helt ut til henne på Klepp. Før vi skiltes lovet hun å ta turen innom meg om ikke for lenge.

Da jeg kom hjem rotet jeg sammen noget enkelt til middagsmat. Jeg stekte meg rett og slett karbonader med egg til, som jeg inntok på to brødskiver med sprøstekt løk og smør. Derefter ble det en rolig stund i godstolen i stuen med Stavanger Aftenblad, kryssord og svart kaffe. Jeg tror jeg sovnet en stakket stund der jeg satt, men så ringte telefonen og da sov jeg i alle fall ikke mer. Quindemennesket i andre enden ville selge meg et abonnement på Dagsavisen, men da sa jeg kort og konsist nei takk og kastet på røret - og det så det smalt! Jeg er klar over at papiravis-salget er på synkende kurs, men når du ringer til enslige og giktbrudne quinder en lørdag eftermiddag vitner det om desperasjon av tåpelig karakter, ganske enkelt.

Lørdagsaftenen gikk ellers fredelig for seg. Jeg skjenket min virile nabo en tanke der jeg satt med kaffekoppen og kikket på NRK-kanalene og TV2 om hverandre. Jeg humret for meg selv og forestilte meg hvorledes naboen og Frits antageligvis vandret hvileløst frem og tilbake på saunen i hovedstaden, uten å dulte borti andre enn en og annen korpulent og desperat Oslo-mann. Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å informere naboen om advarselen fra den pensjonerte sykepleieren i gamle Siam. Han skrev nemlig til meg her forleden dag at jeg burde informere den skallede om at poppers og viagra ikke bør kombineres da det kan føre til den visse død. Jeg kastet meg på telefonen, men fikk naturligvis ikke svar. Dog telefonerte han meg heldigvis tilbake noget senere på aftenen og da fikk jeg overbrakt det jeg hadde på hjertet, samtidig som jeg fikk bekreftet at han ennu ikke var død. På det stadiumet av aftenen var de to ringrevene akkurat på hotellrommene sine hvor de skulle kle seg om og innta noget brunt brennevin, før de efterhvert skulle rusle bortover mot London Pub, som de mente skulle ligge i gangavstand fra hotellet.

Selv leste jeg en hel del utover aftenen, stort sett i en biografi om Dronningmoren, men jeg gikk også grundigere igjennom de tre siste utgavene av Stavanger Aftenblad. Jeg bevilget meg en kopp med eggelikør før sengetid, men det var til gjengjeld alt man smakte innenfor alkohol-sjangeren denne helgen. Jeg var også en tur på internett, blant annet innom Facebook, også leste jeg om prinsesse Birgitta av Sverige på internett, som nu ser ut som en sviske. Hun, som har vært veldig opptatt av helse gjennom hele livet, ser nu eldre ut enn alle de tre søstrene sine. Slik en elendighet... Og hun er ennu ikke 80 år! Det skjedde ellers intet og atter intet å berette om.

Søndag formiddag følte jeg meg noget uggen og sov frempå. Jeg sto ikke opp før klokken var nærmere 10.30 og kjente straks at jeg antageligvis var i ferd med å brygge på et eller annet. Jeg inntok en god kopp varm te til frokosten, som ellers besto av kulurmelk, et knekkebrød med sild og majones samt en skrive med kokt egg og salt og pepper på. Jeg avsluttet med å kaste innpå en hel appelsin, men efterhvert som formiddagen gikk over til eftermiddag ble det stadig klarere for meg at jeg trolig hadde pådratt meg et eller annet virus i skrotten. Tidlig på eftermiddagen la jeg meg nedpå på sofaen i stuen og dormet et par timers tid. Jeg sto så opp og gjorde kort prosess og varmet meg ganske enkelt en boks med erter, kjøtt og flesk til middag.

Ved 17.00-tiden reiste jeg til flyplassen for å hente de virile herrene, som landet omtrent på den tiden. Jeg orket ikke å motta fullstendig rapport fra helgen, men lot til å få forståelsen av at de var i ferd med å legge bak seg en vellykket helg. Jeg kjørt hjem Frits, før naboen og jeg kjørte for å parkere i Torfæusgaten. Jeg beklaget meg ovenfor naboen og informerte han om at jeg ikke følte meg helt i slaget og at det således var best om jeg gikk rett til sengs, noe han naturligvis forsto. Rett til sengs gikk jeg også, i alle fall nesten og da sov jeg faktisk til klokken var omkring 08.15 i går.

I hele går følte jeg meg noget elendig. Gikk for det meste rundt og hostet og harket og kjente på muskelsmerter og hodepine. Jeg sov et par timer utpå eftermiddagen i går også, og da jeg spiste sørget jeg for at det jeg inntok var sunt og næringsrikt. Jeg spiste f.eks. en appelsin ved frokosten, tok dobbelt "dose" med tran og spiste laks med kokte poteter og brokkoli til middag. Jeg telefonerte min søster Sissel for å rapportere om elendigheten og fikk da vite at hennes ektemann, Kjell, også er syk med influensa-symptomer, og der i gården er det virkelig ille når det først tilstøter sykdom. Kjell legger seg til sengs bare han kjenner at det kribler i halsen! Selv aner jeg ikke om det er influensa jeg har pådratt meg, men at enkelte av symptomene jeg har er temmelig like er det liten tvil om. Og det går visstnok ganske kraftig influensa her i byen nu for tiden, så man får bare vente og se hva fremtiden bringer. Skulle jeg plutselig slutte å poste innlegg her inne kan det antas at jeg døde av influensa, slik så mange eldre gjør... I så fall kan man sikkert besøke gravsteinen min på Eiganes gravlund, utpå forsommeren. Jeg gjøres da best ære på ved at man tar og knuser en ølflaske eller en annen flaske med alkoholholdig fluidum mot gravsteinen og lar innholdet synke nedover mot mitt avdøde legeme.

I dag har jeg sovet lenge og ellers lest i bøker og aviser. Jeg pleier mitt helbred så godt jeg kan.

I helgen har man også hygget seg med lesestoff i anledning høstens presidentvalg, men naturligvis sporet man raskt nok av og havnet på et "blindspor", som riktignok viste seg å ble svært så interessant å lese om. Det viser seg nemlig at det finnes flere nerder der ute i den store verden og en av disse har tatt seg bryet med å undersøke og skrive om de 7 (av hittil i alt 44) amerikanske presidentene som opplevde å fremdeles ha sin far i live i det de ble valgt til president. Til glede for mine kjære lesere har jeg funnet det for godt å dele denne informasjonen med dere. Man starter kronologisk:

1) John Quincy Adams (1767-1848), USAs president fra 1825 til 1829, opplevde å ha sin egen 90 år gamle far i live da han som 58-åring ble valgt. Faren, John Adams, som selv hadde vært president i årene 1797-1801, døde i 1826.

2) Millard Fillmore (1800-1874), USAs president fra 1849 til 1853, opplevde ikke bare at faren var i live og ved god helse da han ble valgt. Da han gikk av 4 år senere var fremdeles gamlefar, Nathaniel Fillmore, en gikt-fri og sprelsk mann. Datidens amerikanske presse interesserte seg svært så meget i den gamle mannens gode helse, og gamlefar nøt godt av å være noget i søkelyset. Først i mars 1863, 91 år gammel, fant han det for godt å vandre heden. Sønnen arvet ikke farens sterke helse og døde av slag, 74 år gammel.

3) Ulysses S. Grant (1822-1885), USAs president fra 1869 til 1877, hadde fremdels sin 75 år gamle far i live da han ble valgt av det amerikanske folket, dog overlevde ikke faren sønnens presidentperiode. Han døde i 1873, i sitt 80. år. Ulysses selv fikk kreft og ble bare 63 år.

4) Warren G. Harding (1865-1923), USAs president fra 1921 og frem til sin død i 1923, opplevde også den store æren det er å ha sin far til stede ved innsettelsen som president. Dog hadde ikke Warren helsen på sin side og døde av et hjertetilfelle under en reise i San Fransisco, bare 57 år gammel. Gamlefar George Tryon Harding var da fremdeles i live, og det var i farens hus at presidentens kiste efterhvert havnet, og tusenvis av mennesker kom til huset for å ære den avdøde presidenten, før kisten senere ble gravlagt i Harding Memorial Park i hjembyen i Ohio. I tiden efter sønnens død nøt gamlefar et godt forhold til sin svigerdatter, men så (i 1924) døde også hun, 64 år gammel, og elendigheten var herved komplett. George Tryon Harding selv gikk bort i 1928, 84 år gammel.

5) Calvin Coolidge (1872-1933), USAs president mellom 1923 og 1929, var 51 år da han ble president og faren på 78 år var i aller høyeste grad involvert i datidens store hendelse. P.g.a. president Hardings uventede bortgang ble visepresident Calvin Coolidge president mens han oppholdt seg hos faren i Vermont, og det var far selv som på stående fot måtte lede sønnens edsavleggelse i kraft av sitt beskjedne embete som notar. Tidlig på natten ble gamlefar vekket opp av spetakkel på trammen og i døråpningen fikk han levert et telegram av et bud med dødsbudskapet. Far gikk selv opp i annen etasje for å vekke sønnen og svigerdatteren og edsavleggelsen foregikk i farens stue samme natt. John Coolidge døde i 1926, 81 år gammel. Calvin Coolidge fikk blodpropp på hjertet og gikk bort temmelig hastig, allerede som 60-åring.

6) John F. Kennedy, USAs president mellom 1961 og frem til han ble skutt og drept i 1963, hadde en sprek 72 år gammel far i live da han ble valgt av folket, men ved begravelsen var faren allerede en slagen 75-åring i rullestol. Faren, som het, Joseph P. Kennedy, levde dog helt til 1969 og ble 81 år. John F. Kennedy ble bare 46 år.

7) George W. Bush, USAs president mellom 2001 og 2009, var 54 år da han ble valgt. Faren, George Bush sr., var da 76 år og selv tidligere president. I dag er George W. Bush 69 år gammel, mens gamlefar på 91 år er mer eller mindre helseløs og avhengig av rullestol p.g.a. Parkinson sykdom og generelt svekket helse relatert til høy alder. Sønnen er ved god helse, men har vært hjerteoperert.

Takk for oppmerksomheten!

Toril

torsdag 10. mars 2016

Helseløs efter drikking, fotbad, rydding i villaen, Prix, vegg-vasking, naboen på middag, vi hygger oss, spørrespill, rolig formiddag i dag m.m...

Godtfolk!

Mandag og tirsdag led jeg svært så meget av nervebesvær og giktsmerter samt også tidvis hodepine. Det har åpenbart sammenheng med helgens ville drikkegilde hos Astrid på Våland. Jeg drakk så alt for meget lørdag aften, kjære lesere. Akk og ve, slik en elendighet! Søndag eftermiddag var jeg såpass i form at jeg orket å være med naboen ut for å spise middag, men på det stadiet befant jeg meg nok akkurat midt i en pause i elendigheten, efter at den verste fyllesyken hadde begynt å avta, men før den verste nerveproblematikken satte inn. Jeg har lett for å få problemer med nervene mine hvis jeg inntar for meget hjemmebrent, og ofte kommer ikke problemene før dag to eller dag tre efter selve inntaket, men til gjengjeld hender det at jeg da får opptil 4-5 røffe dager, før ting omsider blir bedre. I slike tunge tider tyr jeg til valium, smertestillende og lett dramming, rett og slett for å komme gjennom dagene.

Disse to dagene satte jeg faktisk ikke føttene utenfor dørstokken, med unntak av at jeg hentet inn avisene. Tirsdag var jeg spesielt dårlig med både hodepine og nervøsitet, men utover eftermiddagen ble jeg noget bedre. Dog skjedde det absolutt ingenting mer å skrive om, verken mandag eller tirsdag.

I går løsnet det omsider og man kunne igjen ta fatt på livets små dagligdagse rutiner. Jeg startet dagen med å ta meg et velfortjent fotbad i grønnsåpe- og kamfervann. Jeg skrubbet føttene grundig underveis, klippet tåneglene og filte hælene. Derefter inntok jeg to kokte egg med to tynne skiver av grovbrød samt kulturmelk til. Efter frokosten nøt jeg svart kaffe mens jeg skumleste Stavanger Aftenblad. Jeg fikk tatt meg sammen og kastet på dør en hel mengde med gamle aviser, gammel reklame og diverse annet papir-rusk- og rask i går. Det var nærmest ikke ende på alt som hadde hopet seg opp i min ringe stue og på kjøkkenet mitt. Efter å ha satt på en vaskemaskin med to jakker på kortvask-program spaserte jeg bort på Prix, hvor jeg handlet inn matvarer for nærmere 500 kroner. Vel hjemme igjen la jeg på plass matvarene og hang jakkene opp til tørk inne i stuen ved siden av parafinkaminen. Derefter fikk jeg satt på en ny vaskemaskin, denne gangen med sokker, truser, bh-er og den slags.

Jeg fant også ut at jeg skulle ta for meg å vaske veggene i stuen med salmiakk-vann i går. Det er noe jeg har tenkt på i mange måneder, men jeg synes det er så slitsomt å vaske vegger (og for så vidt også tak) at jeg pleier å utsette det i det lengste. Vaskingen tok en times tid og da skrubbet jeg ikke like grundig på alle veggene, men av erfaring vet jeg at det er viktigst å vaske grundig der hvor folk oppholder seg mest, altså ved sofaene, bord og i nærheten av vinduene. Steder hvor folk tar borti veggen og steder hvor møbler gnikker inntil veggen har lettest for å bli mest møkkete. Da jeg var ferdig hadde jeg brukt tre bøtter med salmiakk-vann og alle gangene ble vannet mørkt brunt. Det betyr at jeg gjorte en god innsats. Jeg burde gjøre det samme på soverommet mitt snart, spesielt de veggene hvor sengen står inntil, men det får bli en annen gang.

Efter en kopp kaffe med noget søtt til gikk jeg bort til naboen for å høre om han kunne tenke seg å komme på kjøttkake-middag ved 16.00-tiden, noe han takket ja til. Naboen var opptatt med noget snekkerarbeid i gangen da jeg ringte på hos han. Jeg tror han drev å festet lister til veggen. Han har jo gjort rent så meget der borte hos seg selv de seneste par årene, men det ble så meget tullball med utleievirksomheten at den er inntil videre lagt på is. Dog tror jeg har har planer om å leie ut igjen på sikt. Jeg laget hjemmelaget brun saus, kokte poteter og gulrøtter, varmet opp erter og varmet opp kjøttkaker i sausen. De var hjemmelagede, men hadde ligget en viss tid i fryseren. Middagen smakte oss meget godt. Jeg serverte kaffe og kaker efter middagen, men først hjalp naboen meg med oppvasken. Jeg vasket opp, mens han tørket.

Vi endte efterhvert opp med å spille spørrespillet geni, og det ble riktig så hyggelig. Naboen er utrolig sterk innenfor naturfag, matematikk og geografi, mens undertegnede er best innen litteratur, språk, historie og kongelige. Vi spilte to omganger og rundet ikke av før nyhetene skulle begynne på TV2 ved 21.00-tiden. Vi vant hver vår omgang, denne gangen, men det var meget p.g.a. uflaks med spørsmålene at jeg ikke fikk slått han ned i støvlene. Dog er vi begge skjønt enige om at det er synd Bernie Sanders ser ut til å være ute av dansen i kampen mot Hillary Clinton på fornuftig side av amerikansk politikk. Dessverre later det til at de tullete republikanerene ønsker seg klovnen og taskenspilleren Donald Trump som sin kanditat til presidentvalget sent i høst. Forstå det den som kan... Hvis Donald Trump mot formodning skulle bli president vil han stå ovenfor to valg; enten å gå tilbake på de fleste tulle-løftene sine og dermed bli erklært for løgner eller å gjennomføre galskapen han har lovet, men i såfall vil neppe USA komme vel i fra det.

Vi talte en del om senere tids drikking i går. Selv om vi begge vet at vi ikke har godt av det, er det også slik at det er bedre å gjøre noget man angrer på enn å angre på noget man ikke har gjort. Dessuten lever man bare en gang og naboen og jeg befinner oss begge nu i en alder der vi når som helst kan falle døde til bakken. Hvorfor skal man sitte ensom og trist bak lukkede og låste dører med gulroten i hånden og salvieteen i koppen når man heller kan ha det festlig med gode venner til sterk drikke og god tobakk? Jeg mener nu engang at man må leve så lenge man kan og det til fulle! Man dør tidsnok uansett og mange har dødt tidlig også selv om de har holdt seg unna både festing og tobakk, så det så.

I dag har jeg ikke gjort så meget, men jeg har da i alle fall spist frokost, drukket morgenkaffe og skiftet på sengen min. Jeg har også talt med min søster Bente på telefonen og lest litt i dagens aviser, men det er også det hele. Jeg sov faktisk til klokken var nesten 09.30 i dag og det er nok skammelig sent for en quinde i min alder, i følge de mest dydige og pliktoppfyllende morgenfuglene blant oss. Jeg kjenner til flere quinder i 60-års alderen - alle pensjonister - som ikke unner seg selv å kose seg et eneste minutt ekstra på morgenkvisten. Når klokken passerer 07.00 skal det være oppstandelse, som jeg liker å kalle det, og både husvask, hagestell, gymnastikk og venninne-besøk skal gjøres unna før det blir eftermiddag. For et stressende og ukoselig liv slike quinder må leve. De kan jo ikke ha den minste ro på sjelen!

Nu skal jeg sy fast en knapp på favoritt-blusen min. Knapp nummer 3 fra toppen er i ferd med å falle av og det vil man naturligvis unngå, så nu blir det frem med nål og trå.

Takk for oppmerksomheten!

Toril

tirsdag 8. mars 2016

Ingen innlegg i dag p.g.a. helseløshet efter helgens fyllekule.

Toril

mandag 7. mars 2016

Utagerende fyll, Astrid på Våland, meget hjemmebrent og sladder, Haugtussa-lesbene, Hildegunns fiende nummer en, man blir alt for full, hukommelsestap, dagen derpå, Patrioten bistro, avsnitt fra gamle Siam...

Godtfolk!

Lørdag aften fikk jeg besøk av Turid, og selv om det hele begynte svært så pent og pyntelig med servering av påsmurte rundstykker, kaffe og kringle utartet det seg rimelig raskt til fyll og fanteri - og det til fulle! Turid hadde "bare" med seg 4 bokser med øl av et eller annet slag, men undertegende har (som kjent) flere liter med hjemmebrent stående på en dunk nede i kjelleren, og da gikk det som det måtte gå. Hadde bare Turid og jeg blitt sittende i villaen så kunne det for så vidt gått vel for seg, i alle fall vil jeg anta at ting hadde foregått på et noget mer dannet nivå da, men så ringte Hildegunn ved 21-tiden med bud om at det var lesbisk sammenkomst hos Astrid på Våland. Noget bedugget som jeg allerede var, efter nylig og hadde kastet innpå en kopp 50/50 kaffe/hjemmebrent samt en valium og noget eggelikør, var jeg ikke vond å be.

Jeg forsvant ned i kjelleren for å fylle lommelerken til randen med hjemmebrent, og mens vi ventet på drosjen rakk jeg faktisk å innta opptil flere munnfuller med tyrkisk pepper-sprit. Slik en idioti! Akk og ve! Da vi ankom Magnus Lagabøters gate var allerede både Hildegunn og Jarlfrid på plass hos Astrid, det samme var en 5-6 andre quinder, inkludert Elisabeth. De resterende quindene kjente jeg ikke til fra før av, men det viste seg efterhvert som aftenen ble stadig festligere at alle som en tilhørte "vårt lag". To av de het Lillian og Anne. De andre husker jeg ikke navnet på.

Turid og jeg følte nok at vi kom litt i seneste laget til Astrid. Da vi ankom sto feststemningen nemlig allerede i taket og vel så det. Enhver som har opplevd å tre inn i et lokale fylt av flatfyll og høylytte quindemennesker før man selv har rukket å bli sanseløs vet nok hva jeg her taler om. Dog gikk det ikke lenge før også jeg hadde kommet opp på et udannet nivå. Hjemmebrent og påstandert rødvin fra snille lesbiske quinder sørget for at undertegnede fikk en god promille i løpet av aftenen, for å si det mildt.

Astrid og Jarlfrid sto på et eller annet stadium ved computeren til Astrid og lo høylytt av diverse mer eller mindre brutale og bisarre youtube-klipp, blant annet av uheldige mennesker fra fjerne land som frivillig eller ufrivillig rotet seg borti høyspentledninger, med de følger det får. En og annen av de andre tilstedeværende quindene gikk også bortom for å kikke på galskapen, men kom raskt tilbake. Det er ikke for sarte sjeler å bivåne fjols som blir sprøstekt av elektrisk strøm! Da Jarlfrid ropte til oss at vi skulle komme bort for å le godt av en tomsete asiatisk herremann som fikk sitt hode kappet av fordi han kom for nær et helikopter ble jeg noget morsk og anmodet henne om å heller komme bort til bordet igjen for å ta seg en dram. Efterhvert satte de seg ned igjen ved oss andre, men noget senere på aftenen fikk Hildegunn for seg at hun ville vise oss et klipp hun mente kunne være av interesse for alle som setter pris på god pornografi. Jeg rakk å se et kort bruddstykke av en ung, slank mann som hygget seg med en smellfeit quinde med voldsomme hengejur, men så fikk jeg heldivis huket tak i Turid og gikk ut på trammen sammen med henne for å nyte noget tobakk. Vi rullet oss to sigaretter hver der ute og tok oss god tid, i håp om at det skulle være slutt på youtube-tull og pornografi innen vi kom inn igjen. Lillian kom også ut for å ta seg en sigarett sammen med oss.

Dessverre ble denne sammenkomsten temmelig rølpete og vill. Ikke det at jeg har så meget i mot rølpe-fyll når jeg selv er i slaget for den slags, men det er uklokt av en quinde i min alder å innta så meget brennevin og annet fluidum. Det var stemning for å drikke og atter drikke, denne aftenen, og drikkevarer var det nok av der. Jeg aner ikke hvem som hadde med seg hva, men jeg ble påspandert både rødvin, vodka, kaffe og pils. Hildegunn og flere av de andre slarvet i vei om ikke-tilstedeværende lesbiske quinder. Som vanlig ble de røffe skinnjakke-lesbene på Haugtussa (viss rette navn jeg skal holde tilbake nu) baktalt - og det til gagns. Jeg har selv slarvet i vei om nevnte quinder, men det får da være måte på! Både Astrid, Hildegunn og Jarlfrid uttalte seg i groveste laget om utseende og de manglende sosiale antennene til de hardbarkede lesbene, viss rykte er viden kjent langt utenfor Stavangers kommune-grenser. Når det finnes så meget hat og fiendtlighet i lesbemiljøet forstår jeg godt hvorledes det kan ha seg at de i senere år mer eller mindre har trukket seg tilbake fra både LLH-fester og HoT Open Mind-miljøet.

Hildegunns fiende nummer en fikk også sitt pass påskrevet, dog er jeg selv heller ingen ihuga forsvaner av akkurat henne. Hun har dessverre dummet seg ut og utvist grov uforstand så alt for mange ganger. Hildegunns fiende nummer en er selveste dronningen av baktaling og fornærmelser i Stavangers lesbemiljø - og hun har holdt det gående i minst 20 år! Når du oppfører deg på en slik måte at din egen svigersønn slår til deg inne på HoT Open Mind er det åpenbart at det må være et eller annet som ikke fungerer som det burde i øverste etasje. Hun er nok rett og slett ikke vel bevart. Jeg husker godt den natten det skjedde, men har glemt om det var i 2011 eller i 2012, dog skjedde det i alle fall efter at HoT Open Mind havnet i Skagen. Nevnte quinde er alltid sortkledd, meget sminket og tilgjort så det holder. Jeg tviler på at hun er kapabel til å si et godt ord om en annen quinde. En gang for mange år siden gikk hun uten forvarsel bort til Hildegunn for å spørre henne hvorvidt hun vurderte å slanke seg. Hun mente at det ikke kunne være så innmari vanskelig å slanke bort noen få kilo og at det ville kle henne. Hennes kommentarer er både subtile, sårende og noget diskré på en og samme tid. Ved en annen anledning, også det for en årrekke siden, spurte hun Anne Louise om hun virkelig aldri brukte sminke i ansiktet når hun var ute blant folk, for så å legge til at det ville vært utenkelig for henne selv å opptre for offentligheten uten et sminket ansikt. Ennu en annen gang sa hun rett i fleisen til Anki at hun bare kunne prøve seg på Marit (som da var en ung, flott lesbisk Stavanger-jente og som nu er en like flott Oslo-quinde) så skulle hun lage et rent helvete for henne. Maken til bitter og aggressiv quinde finnes neppe!

Jeg drakk og hygget meg i sofaen mellom Turid og Hildegunn, men ble mer og mer ustø i føttene jo nærmere midnatt det ble. Til slutt var det bare så vidt jeg klarte å sjangle meg bort til toalettet og tilbake, uten å havne på rompeballene. Før jeg visste ordet av det satt vi i to forskjellige drosjer på vei mot HoT Open Mind, men fra nu av begynner det å bli en del huller i hukommelsen min. Jeg lider rett og slett av hukommelsestap fra deler av natten, ærede lesere! Jeg husker at jeg bestilte meg noget å drikke i baren. Jeg husker også at jeg sto utenfor inngangen med rulletobakken i hånden, men så blir det i grunnen ganske så grått og efterhvert også svart. Jeg har latt meg fortelle av Turid på telefonen dagen derpå at jeg ble nektet å tre inn igjen i lokalet efter en røykepause omkring klokken ett og at Turid assisterte en av vaktene med å få bestilt en drosje til meg. Før den tid, dog, skal jeg visstnok ha hygget meg både ved baren og ved et bord bakerst i lokalet. Jeg skal visst også ha skrytt veldig av en av de quindelige bartenderene...både til Turid og direkte til nevnte quinde... Akk og ve!

De andre skal ha fortsatt utover natten og Turid beskrev dagen derpå natten som "temmelig begivenhetsrik og ganske så festlig". Både Heidi, Elin, Sissel og Michelle hadde dukket opp utover natten og flere til. For mitt vedkommende ble det dog bråstopp så alt for tidlig.

Jeg våknet opp på sofaen i stuen utpå morgenkvisten søndag, noget forvirret og forbitret og naturligvis med dundrende hodepine. Jeg kastet innpå 2 paracet og halvannet glass med vann, et glass kulturmelk samt et knekkebrød med sild og majones. Efter en tur innom klosettet gikk jeg opp i annen etasje, kledde av meg, tok bomull i ørene og la meg under dynen. Nu sov jeg virkelig godt og våknet ikke før klokken var omkring 11.30. Det gikk dog ennu nærmere en time før jeg omsider klarte å kare meg ut av sengen, men hodepinen var heldigvis noget mer moderat da enn den hadde vært da jeg våknet opp nedenunder. Jeg inntok en brødskive med salami, en kopp svart kaffe samt noget kulturmelk og ble sittende en stund ved kjøkkenbordet for å kjenne på elendigheten og tiltagende nervebesvær. Jeg blir alltid noget stresset over å bli rammet av hukommelsestap efter fyll og frykter at jeg kan ha tråkket i salaten på verst tenkelige vis. To telefonsamtaler senere dog, en til den skallede og en til Turid i Sandnes, var jeg hakket mer rolig for begge kunne de berolige meg med at jeg bare hadde blitt for full, verken mer eller mindre. Turid refererte også fra natten og kunne informere meg om at også en av de andre quindene fra vorspielet hadde blitt nektet inngang og det skjedde allerede ved ankomst. Jeg fikk i alle fall lov til å komme innenfor, om bare for en stakket stund.

Min snille nabo foreslo at vi kunne reise til Patrioten bistro for å innta noget middagsmat senere utpå eftermiddagen, hvis helsen min tillot den slags utskeielser, og da klokken var et eller annet sted mellom 15.00 og 16.00 telefonerte jeg han opp igjen og sa at jeg følte meg såpass ved helse at jeg ønsket å slå til på hans gode forslag. Først vasket jeg meg under armene og i ansiktet, kammet håret, tok på litt parfyme og ikledde meg et skaut på hodet. Jeg tok på meg en flott kåpe, men var ikke så nøye på det under og kunne vel med fordel tatt på en penere bluse, men når man er i dagen derpå-modus så skal man se noget herjet ut og dermed basta. Både naboen og jeg kjøpte oss komlemiddag og til dessert delte vi et stykke med oreokake. Også tok vi hver vår kopp med kaffe til, men den betalte vi ikke noe for fordi kaffe følger attpå middagen. Flotte Stian var på jobb og det ga min skallede nabo noget å se på. Man skal ikke se bort i fra at han hadde en baktanke med vårt besøk på bistroen.

Resten av aftenen forløp stille og fredelig. Jeg tilbrakte aftenen i min bitre ensomhet i villaen mens giktsmerter og nervebesvær kom og gikk.

For 3-4 dager siden fikk jeg tilsendt følgende avsnitt av dagboken til herren der nede i gamle Siam. Tusen takk til min skallede nabo for det! Som en avslutning på dagens innlegg i min forfyllede dagbok lar jeg den atskillig mer dannede og skriveføre herren i Chiang Mai få siste ord. Det handler (som ikke så rent sjeldent) om "kjærlighetslivet" til kameraten Øystein.

"I kveld i titiden fikk jeg besøk av Øystein og han hadde mye å fortelle. Forholdet med «den nye Joe» varte ikke mange dagene, men nå har han forelsket seg i en annen som heter Kom og er fra Myanmar. Så nå er det bare herlighet og glede der i gården. Måtte det bare vare! Man ønsker ham lykke til. Jeg fikk jo høre mange historier om både det ene og det andre, men mest snakket han selvsagt om Kom. Det hjertet er fullt av, flyter munnen over med. Øystein fikk seg en kopp nypresset kaffe og han hadde med seg boksene han hadde fått komler med tilbehør i etter komlemiddagen."

Ps: Ber om unnskyldning for evt. skrivefeil, da jeg fremdeles er såpass redusert at jeg ikke orket fullstendig korrekturlesing i dag. Det er blåmandag, tross alt!

Toril

søndag 6. mars 2016

Til minne om USAs tidligere førstedame
Nancy Reagan
(født i New York 6. juli 1921 -
død i Bel Air, California, 6. mars 2016, 94 år gammel)

Far: Kenneth Seymour Robbins (1894-1972)
Mor: Edith Luckett (1888-1987)
Ektemann: Ronald Reagan (1911-2004),
USAs 40. president.
 

lørdag 5. mars 2016

Sprogtreet, med naboen til Love Shop, man kjøper daske-pisk, naboen planlegger Oslo-tur, hjemmelaget fiskegrateng, handletur i sentrum, Turid kommer, skihopping m.m...

Ærede lesere fra fjern og nær!

Sprogtreet til høyre måtte jeg pugge som ung lærerindestudine i forkant av lærerindeeksamen i norskfagets pensum. Som de av dere som har fulgt meg lenge vet ble norskfaget mitt hovedfag da jeg senere havnet i skoleverket. Jeg skal ikke påstå at jeg ville fått karakteren A om jeg gikk opp til den samme eksamen i dag, men en B eller en C skulle jeg nok klart. Selv fikk jeg karakteren 1,3 i norsk den gangen i 1970, som jeg vil anta tilsvarer en sterk B eller en svak A i dag.

Torsdag eftermiddag og aften slappet jeg av her i min ringe villa. Jeg stekte meg snurring og kokte meg noget spaghetti, som jeg inntok til middag med noget vann til. Spaserturen tidligere samme dag gjorde meg godt, men til gjengjeld beveget jeg ikke mer på meg enn høyst nødvendig resten av dagen. Aftenen ble stort sett tilbrakt foran fjernsynet i stuen eller foran computeren på kontoret mitt her oppe i annen etasje, hvor jeg også sitter nu i skrivende stund. Det er alltid her oppe jeg sitter når jeg skriver i min ringe blogg, rett og slett fordi jeg har en såkalt stasjonær computer.

I går formiddag måtte jeg være med min skallede nabo som anstand til den noget lugubre sex-sjappen "Love Shop" i Pedersgaten, i anledning at naboen ønsket å gå til innkjøp av en ny ladning med glidekrem samt noget pornografi. Han fant seg en relativt stor tube med glidekrem - jeg skrev ved en feiltagelse først gledekrem nu, som det for så vidt også er - samt tre pornofilmer med unggutt-pornografi. Jeg hadde overhode ingen planer om å kjøpe noget som helst i den lugubre sex-sjappen, men så foreslo plutselig min skallede nabo at jeg kunne kjøpe noget til Hildegunn. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. I og med at jeg allerede befant meg i denne syndens bule midt i hjertet av Stavanger kunne jeg alltids få noget positivt ut av det.

Jeg vet jo hva Hildegunn setter pris på - hun har selv handlet i denne butikken ved flere anledninger - dessuten nærmer hennes bursdag seg med stormskritt. Jeg er sikker på at det befant seg mer enn 10.000 pornofilmer inne i lokalet. Det var omtrent ikke en vegg som ikke var dekket med hyller opp og hyller ned, fulle av pornografi. I tillegg sto det hyller omtrent overalt inne i lokalet, så man måtte nærmest gå i sikksakk for å ta seg bort til avdelingen med dildoer og den slags. Avdelingen for dildoer, kinesiske kuler, strap-ons, pisker, buttplugger og den slags er jo avdelingen hvor det kunne stått HILDEGUNN i store bokstaver. Jeg gjorde kort prosess og gikk til anskaffelse av en slags daske-pisk til kroner 259. Jeg var først nær ved å kjøpe en dildo, men så fikk jeg øye på dette festlige andre leketøyet og kunne straks se for meg henne med det i hånden. Dessuten har hun jo flere dildor fra før av, både med og uten sugekopp.

Innehaveren av Love Shop har ved flere anledninger vært i hardt vær p.g.a. de bitre Ottar-quindenes evige kamp mot pornografi og menn generelt, dog står han fremdeles temmelig stram bak disken i sex-sjappen sin, åpenbart ikke knekt av de hissige og noget premenstruelle quindemenneskene fra Ottar. Både naboen og jeg humret godt da vi fikk en Prix-pose til å ha varene våre oppi. Diskresjon er åpenbart en æressak der i gården!

Neste helg skal naboen og Frits tilbringe helgen i hovedstaden, delvis på Hercules sauna og delvis på homsepuben London. Denne helgen, dog, skal antageligvis vies til hjemmekos og unggutt-pornografi samt en spasertur eller to bortom Bjergstedparken. På veien hjem innrømmet han til meg at han i senere tid har eksperimentert noget med viagra og poppers og at han tror det kan vise seg å bli oppskriften på suksess i sexlivet gjennom 70-års alderen. I april fyller han 71 år og potensproblematikk samt falmende sexliv er tydeligvis noget som bekymrer både naboen og flere av hans noget yngre kamerater, dog er det vel strengt talt ikke synd i folk som har tilgang til både brunt brennevin, viagra og poppers. De gamle (grisene) er eldst!

Jeg laget meg hjemmelaget fiskegrateng i går, basert på torsk og ørret samt makaroni og brokkoli. Den ble vellykket og smakte meget godt med kokte poteter til. Jeg var nok spesielt heldig med krydderblandingen, denne gangen. Jeg laget en såpass stor porsjon at jeg har tenkt å spise opp restene med nykokte poteter til noget senere i eftermiddag. Til aftensmat hadde jeg bare semulepudding med rød saus samt ett eneste knekkebrød med tubeost. Jeg tilbrakte mesteparten av aftenen i stuen med dagens aviser, kryssord, broderier samt en roman av Thomas Mann. Også talte jeg med Turid på telefonen og inviterte henne hit til i aften. Det skal bli hyggelig.

I dag har jeg vært en tur i Stavanger sentrum, helt alene. Først var jeg innom biblioteket, hvor jeg lånte meg tre bøker, så trasket jeg rundt inne på Arkaden, før jeg efterhvert trasket noget rundt i forskjellige gater, blant annet i Kirkegaten, Søregaten, Nygaten og Øvre Holmegate. Jeg var innom flere klesbutikker på min vei og fant meg også flere klesplagg jeg ville ha. Jeg er nu den stolte eier av en ny jakke, et nytt skjerf, nye truser, et nytt skaut og en ny lommebok. Jeg fikk også tak i ansiktskrem, som jeg håper vil gjøre meg 10 år yngre ved jevnlig bruk, samt en sprayflaske med brilleglass-rens. Derefter gikk jeg innom Vinmonopolet nedenfor St. Petri kirke, der nede ved kaien. Der kjøpte jeg med meg en flaske eggelikør samt en halvflaske med tyrkisk pepper-sprit. Det er greit å ha liggende noget i tilfelle det blir kalas. Jeg må si meg meget fornøyd med dagens handletur, som ble svært så vellykket.

Efter handleturen har jeg bare stullet på i villaen i dag. Jeg har lagt på plass alt jeg kjøpte i dag og brettet sammen og lagt på plass en del klær som hang til tørk på et tørkestativ i stuen. Jeg har hørt på musikk i stuen mens jeg leste i dagens Stavanger Aftenblad, jeg har fyrt litt i jøtulovnen på kjøkkenet, spist lunsj og drukket kaffe og vært ute med matavfall-søppel og vanlig søppel. Jeg måtte vaske ren matavfallsdunken med klorvann før jeg kunne ha på plass en ny biopose. Det hadde dannet seg både kondensvann og mugg i bunnen av dunken. Den var temmelig ekkel, skal sant sies. Nu har jeg tenkt å sette meg til rette i stuen i anledning at det efterhvert blir skihopping fra Wisla i Polen, dessuten skal jeg varme opp igjen middag fra i går snart, men det har jeg vel strengt talt allerede nevnt.

En god aften og helg bedes eder alle i alkoholens tegn!

Toril

torsdag 3. mars 2016

Man leter efter forsvunnet bok, Tastaveden skole, bilulykke, naboen er rar, Derrick, Anne-Grethe, utlest bok, man treffer Turid, semulepudding, telefonering, dokumentar, spasertur m.m...

Godtfolk!

Mandag aften skjedde det ikke stort å skrive om, så jeg lar det bli med å fortelle kort og konsist at aftenen ble tilbrakt i sofaen i stuen med fjernsynet på og kryssord og broderier i fanget om hverandre.

Tirsdag formiddag gikk jeg ens ærend bort til Misjonsveien og tok buss nummer to til min gamle arbeidsplass på Tasta for å hilse på gamle kolleger og for å lete efter bind en av "Historien om Norge", det bindet som høyst mystisk har forsvunnet fra bokhyllen min i stuen. Det ble et gledelig gjensyn med opptil flere gamle kolleger. Jeg kom mitt i en undervisningstime og rakk således ikke å få hilst på alle sammen, men de som hadde planleggingstid eller bare satt i sofaen med kaffekoppen og dagens aviser fikk jeg slått av en prat med. Man spurte også efter min skallede nabo og jeg kunne forsikre dem alle om at vi to gamle pensjonistene i Torfæusgaten har det utmerket og nyter hver en dag uten plikter og kjas og mas fra skoleverket. Jeg kunne på det sterkeste anbefale dem alle raskest mulig å tre inn i pensjonistenes rekker. Thorbjørn, som er 63 år, innrømmet sågar at han seriøst er inne på tanken om å gå av efter dette skoleåret, men at han ennu ikke har bestemt seg. Og han ga meg munnkurv! At han begynner å bli lei av det han driver på med, kan jeg godt forstå. Han underviser nemlig i matematikk, kjemi og fysikk, akkurat som min skallede nabo gjorde.

Dessverre fant jeg ikke nevnte bok, verken på arbeidsrommet, i bokhyllene på lærerværelset eller i biblioteket. Meget irriterende! Jeg forklarte mine kjære x-kolleger om grunnen til mitt nærvær og da fikk jeg naturligvis fritt leide inn på alle rom! Det var en deilig følelse å gå ut fra skole-området igjen. Rart å tenke på at jeg arbeidet der i såpass mange år...

Jeg gikk innom Prix på veien hjem og kjøpte noen småting som jeg hadde glemt å kjøpe dagen før, blant annet hvetemel og buljong på glass. Mens jeg var inne og handlet kolliderte to biler rett utenfor butikken, akkurat i krysset mellom Misjonsveien og Stokkaveien. Heldigvis gikk det bra med begge sjåførene, men bilene bar preg av sammenstøtet. Det var en kunde i butikken, som hadde kommet inn efter meg, som gjorde meg oppmerksom på hendelsen utendørs. Selv hadde jeg ikke hørt noen ting, men så er jeg da også en mer eller mindre døv blindebukk i livets aller bitreste høst. Før jeg rakk å spasere vekk fra området med bæreposen og vesken i hendene ankom det en politibil, og flere andre biler hadde stoppet opp for å hjelpe til eller bivåne elendigheten.

Selv spaserte jeg hjem via vestdelen av gravlunden og så innom gravene til foreldrene og besteforeldrene mine når jeg likevel var ute og gikk. Jeg ringte på hos naboen for moro skyld og informerte han om at jeg hadde vært på Tasta og hilset på våre gamle kollegaer, og da lurte han på hvorfor i all verden jeg hadde vært der? Maken til tullebukk! Selv har han oppført seg som en eremitt efter at han gikk av for aldersgrensen og har ikke så godt som vært innom sin gamle arbeidsplass en eneste gang. Jeg spurte han hva han syslet med og da bare gryntet han noe om at han ikke var helt i slaget, så jeg ruslet inn til meg selv igjen ganske fort. Jeg laget meg hjemmelaget ertesuppe til middag og kastet innpå så meget at jeg derefter måtte sove middag på sofaen en hel time.

Middagen ble inntatt ganske så tidlig, så da jeg ble sittende å kikke på en gammel reprise av Derrick mellom 17.00 og 18.00 ble jeg så sulten da jeg satt med kaffekoppen at jeg måtte smøre meg en brødskive med smør og bringebær til, og det til tross for at jeg også inntok et kringlestykke. Da Derrick-episoden var over - og den var for øvrig ganske så spennende, denne gangen - kokte jeg opp en kjele med semulepudding og laget meg hjemmelaget rød saus, som jeg efterhvert fikk satt til kjøling nede i potetkjelleren. Før leggetid fikk jeg ryddet plass i kjøleskapet til puddingen og sausen, men jeg måtte kaste en pose med fiskekaker for å få plass, men den hadde gått ut på dato og var for gammel i alle fall.

Min søster Anne-Grethe kom innom for en snarvisitt tidlig på aftenen. Hun fortalte meg at hun var på vei hjem fra en Syvenedagsadventist-venninne på Randaberg og at hun i den anledning ville se om "det sto til liv" med meg. Som vanlig hadde hun hastverk og satte seg nedpå bare en halvtimes tid, muligens i tre kvarter, men så måtte hun fare videre. Jeg synes det er trivelig at hun stikker innom, selv om hun ikke har ro i kroppen til å sitte lenge. Dog var hun likedan da mor ennu levde. Om hun skulle innom mor og meg var det aldri lenger enn en halvtimes tid, som regel, i alle fall under en time. Hun stakk som regel hodet innom kammerset for å hilse på mor, før hun så satte seg på en kjøkkenstol for å høre om jeg hadde nytt å berette. Hun pleide å sette seg på den stolen som sto (og fremdeles står) inntil kammersveggen, aldri på en av kjøkkenstolene ved kjøkkenbordet. Hun gjorde det samme på tirsdag. Merkelig... Det er akkurat som om hun føler at hun kommer på ordentlig besøk hvis hun setter seg til rette ved kjøkkenbordet, men at hun bare er på snarvisitt og når som helst kan reise seg for å gå når hun sitter på den andre stolen. Det som var så dumt med dette når mor ennu levde var at mor kunne se kjøkkenbordet fra sengen på kammerset, men når Anne-Grethe satt på den stolen som var lent inntil kammersveggen kunne ikke mor se henne. Det kunne skje at mor spurte både 3 og 4 ganger om Anne-Grethe hadde reist igjen fordi mor ikke kunne se henne, samtidig med at hun hørte noget dårlig de siste årene. Dette irriterte Anne-Grethe, som mente at mor kjaste og maste, men som jeg sa til henne så mang en gang så kunne det hele unngås ved at hun tok plass ved kjøkkenbordet, hun så vel som "normale" folk.

Tirsdag aften leste jeg ut "Svøm med dem som drukner" og nu må jeg finne meg et nytt lese-prosjekt! Jeg kan på det varmeste anbefale Lars Myttings roman til alle leselystne sjeler her i dette land. Boken er meget bra skrevet og full av interessante og uforutsigbare hendelser. Dessverre må jeg holde meg for god til å røpe for meget av handlingen i boken, men jeg kan jo røpe at deler av den finner sted i et land for den frankofile leser. Jeg tror jeg leste i nesten tre timer for å komme til endes, tirsdag. Jeg startet nede i stuen og endte opp med både bok og tyggetobakk i sengen, og da jeg omsider kunne klappe sammen boken var det godt og vel over midnatt!

I går skjedde det ikke noe spesielt å skrive om på dagtid, i alle fall ikke før utpå eftermiddagen. Klokken 14.00 hadde jeg avtale med Turid om å innta varmlunsj på restauranten Akropolis ved siden av kulturhuset, nærmere bestemt i en gate som heter Sølvberggaten. Akropolis har holdt til i de lokalene i en årrekke, i alle fall i over 20 år. Vi møttes på Domkirkeplassen og gikk i følge til Akropolis. Der bestilte jeg gresk lasagne, mens Turid gikk for en rar rett med kjøttboller, pasta og grønnsaker. Vi ble førnøyde med maten begge to, men servicen er alltid noget middelmådig på greske og italienske spisesteder. Det er akkurat som om greske og italienske menn ikke kan kunsten å smile. Det virker som om de har en hel del raseri og aggresjon i kroppen, som hindrer dem fra å være hyggelige på det nivået en norsk kelner ville vært. De greske herrene raste frem og tilbake og fra kjøkkenet kunne man høre vill og nærmest hissig roping. En av kelnerene bak en bar i lokalet gestikulerte også temmelig heftig, men jeg antar at det er den greske væremåten som bare er sånn.

Vi ble sittende i over en time på Akropolis før vi så ruslet oss en tur rundt omkring i gatene i sentrum. Vi gikk blant annet til Nytorget og tilbake og gjennom Kirkegaten. Vi gikk forbi Valbergtårnet, gjennom Skagen og forbi HoT Open Mind og over det gamle torget, som i lang tid nu har vært uten torghandlere. Det er rart å se forholdene utenfor byens skeive nattklubb på en gjengs eftermiddag i fullt dagslys. Da er det ingen virile herrer å se der, ei heller utagerende quindemennesker i skinnjakke med sigaretten i hånden. Lokalet så helt mørkt ut, så jeg antar at ingen av innehaverene oppholdt seg der nede. Turid og jeg tok efterhvert farvel ved domkirken, omtrent på samme sted hvor vi møttes.

Vel hjemme i villaen igjen slappet jeg av ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe samt noget semulepudding og rød saus. Senere på eftermiddagen og mot aftenen kikket jeg på Derrick, efterfulgt av Dagsnytt 18 og Dagsrevyen. Jeg telefonerte ellers en hel del i går aften, både til mine søstre Sissel og Bente på østlandet og til Hildegunn. Sistnevnte fortalte om en slitsom helg på sykehjemmet og at hun har tatt på seg en ekstravakt nu i aften, men at hun ellers ikke har planer om å jobbe mer enn den ene vakten, denne uken. Jeg refererte fra helgens tur til HoT Open Mind og fra Akropolis-besøket samme dag. Mine søstre hadde ingen store nyheter å komme med, men Bente antyder at hun har lyst til å besøke meg en helg i vinter eller vår. Sissel ble jo værende her meget lenge da hun kom nu i vinter, men Bente har det med å være her noget kortere når hun kommer. Bente informerte meg om at hun hadde møtt min datter på en kafé her forleden dag og kunne berolige meg med at alt er vel med både henne og hennes barn samt at hun visstnok ikke bærer så meget nag til meg lenger. Den som lever får se hvor den historien ender...

Jeg så opp igjen en nesten to timer lang dokumentar om livet til den britiske Dronningmoren før jeg la meg i går. Den dokumentaren er meget interessant fordi Dronningmoren selv er intervjuet om sitt private slott, Castle of Mey, og Dronningmoren lot seg ellers aldri intervjue. Ut i fra utseende på Dronningmoren vil jeg anta at intervjuet er fra 1970-tallet eller senest omkring 1980. Dronningmoren gikk til innkjøp av Castle of Mey i 1952, efter at hun hadde blitt enke den vinteren. Slottet var forfallent og det lå planer om at det skulle rives. Dronningmoren oppdaget det falleferdige slottet ved en tilfeldighet under en kjøretur den sommeren og endte opp med å kjøpe både slottet og den omkringliggende eiendommen. I løpet av de neste 12 årene klarte hun å få satt slottet i beboelig stand og tilbrakte derefter hver eneste høst flere uker av ferien sin der oppe i nord-øst Skottland. I dag er det prins Charles (67) som eier slottet, efter at hans bestemor testamenterte det til han.

I dag har jeg vært friluftsmenneske og spaserte meg en lang tur i Sørmarken, nær universitetsområdet oppe på Ullandhaug. Jeg lånte bilen til naboen til og fra, men spaserte i en time og et kvarter inne i skogen sør for Ullandhaugtårnet. Det gjorde godt for både kropp og sjel. Det var ganske mange andre som var ute i samme ærend, både folk med hund, ektepar og travle joggere. Det er alltid mange som ikke er på jobb midt på dagen en vanlig ukedag. Merkelig! Det var jo ikke slik i hine hårde dager. Det har ellers ikke skjedd noe verdt å skrive om i dag, i alle fall ikke ennu.

Man gratulerer ellers Sverige med prins Oscar Carl Olof, kronprinsesse Victorias sønn, som i går kom til verden i Stockholm!

Toril
Site Meter