onsdag 30. januar 2013

Om dronning Beatrix og det nederlandske monarkiet, meget å gjøre på skolen, tur innom polet, stille aften, hårpomade...

God aften, kjære lesere!

Mandagens nyhet om at dronning Beatrix av Nederland har kunngjort sin abdikasjon den 30. april har sendt sjokkbølger langt utenfor Europas grenser. Det politisket spillet verden over holder nu pusten i påventa av innsettelsen av Willem-Alexander, som skal finne sted i Nieuwe Kerk, nær slottet i Amsterdam, den 30. april. Vil han bli en god og verdig konge? Vil han opptre rettferdig og styre med forstand eller kommer han til å sende et allerede urolig verdensbilde ut i det komplette kaos? Verden holder pusten!

Den lærde quinde har i dag analysert talen til dronning Beatrix, som hun mandag aften holdt til sitt folk. I talen begrunner hun sin avgang med at hun nu fyller 75 år samt at det nederlandske monarkiet har sitt 200-års jubileum akkurat i år. Man har undersøkt faktaene rundt opplysningene hun her har gitt og det stemmer at hennes forfader, kong Wilhelm I, kom på tronen i Nederland i 1813. Dog vet også undertegnede at hennes mellomste sønns tilstand - han ligger i koma efter en ulykke i fjor - samt egen tiltagende giktbruddenhet også er medvirkende årsaker til at hun nu velger å tre av, til fordel for den yngre generasjonen. Dessuten har det nærmest blitt en tradisjon der nede i Nederland at man abdiserer før man blir komplett senil. Hennes mor gjorde det i 1980, 71 år gammel; mormoren ga opp da hun var 68 år i 1948. Mormoren var utslitt efter 5 år i eksil under krigen, dessuten slet hun med en stadig vondere skrott. At moren Juliana valgte å følge i morens fotspor viste seg å være et klokt valg. I 1999 ble hun nemlig diagnostisert med Alzheimer og led meget før hun omsider sovnet inn som 94-åring, 5 år senere.

Ikke alle monarker har dog forstand til å trekke seg mens leken er god. Svenskekongens oldefar, kong Gustav V, nektet fremdeles å abdisere da han var 91 år gammel, selv om han var hjelpesløs og ute av stand til å skifte sin egen underbukse. Han satt jo i badekaret og lekte med badeender på slutten, men konge det var han. Maken til tullebukk! Dronning Victoria av Storbritannia var ikke stort bedre mot slutten. Da en av hennes nærmeste venninner og hoffdame, Frances Anne Spencer-Churchill, hertuginne av Marlborough, falt død om i 1899, 77 år gammel, nektet prinsesse Helena og prinsesse Beatrice å informere moren om nyheten, i frykt for at den 80 år gamle dronningen skulle ta sin død om det kom henne for øret. En annen datter av dronning Victoria, den meget spenstige og tidvis ville prinsesse Louise, dog, gikk imot søstrenes vilje og lot likevel moren få nyss om det inntrufne. Forøvrig kan nevnes at denne hertuginnen var bestemoren til senere statsminister Winston Churchill.

Det nederlandske kongehuset har gjennom årenes løp vært igjennom mang en skandale. På 1850-tallet var forholdet så dårlig mellom enkedronning Anna (gift med kong Wilhelm II av Nederland, som i 1849 brått og brutalt falt død om) og den nye dronningen, Sophie, at førstnevnte truet med å reise tilbake til sitt hjemland, Russland. Den skjeggete og noget korpulente kongen sto sin mor meget nær og led meget under quindenes kamp om makten i slottskorridorene. I februar 1865 ble enkedronningen alvorlig syk, men dronning Sophie nektet å se til henne. 1. mars sovnet enkedronningen stille inn og først da ble det ro i rekkene, men da var allerede dronning Sophie rammet av den sykdommen, som tok hennes liv 12 år senere, 59 år gammel. Det var generelt sett meget sykdom og elendighet blant de tre første dronningene i dynastiet Oranien-Nassau. Også svigermoren til dronning Anna, dronning Wilhelmina (som altså var gift med kong Wilhelm I av Nederland), led meget av sykdom og orket derfor sjelden å vise seg offentlig i senere år. Menigmann i gaten forsto ikke hvorfor hun holdt seg så fornemt tilbake og likte henne således heller dårlig, men sannheten var at dronningen led av både fysiske og psykiske helseplager og efter 1829 gjemte hun seg mer eller mindre helt bort og døde stille og nesten glemt i 1837, bare 62 år gammel.

Mang en tragedie fulgte dronning Sophies død i 1877. I 1879 døde kronprinsen, efter å ha levet et meget utagerende liv i Paris i en årrekke. Han ble bare 38 år gammel, men hadde ikke sett sine foreldre på aldri så lenge. I stedet for å holde seg i Nederland hadde kronprins Wilhelm drevet som den reneste horebukken i Paris og hygget seg med opptil flere quinder i uken. Han var også kjent for å drikke hjemmebrent og for å gamble til langt utpå morgenkvisten. Da også broren, den nye kronprinsen, som bar navnet Alexander, døde i 1884, brøt det ut langvarig landesorg i landet. I 1879, dog, hadde den da 62 år gamle kongen giftet seg på nytt, denne gang med en 41 år yngre prinsesse av fyrstehuset Waldeck-Pyrmont. Få trodde at det kom til å bli husfred med dette ekteskapet, men den kloke og milde dronning Emma klarte å temme ektemannen og 1880-tallet skulle vise seg å bli det mest harmoniske tiåret i kong Wilhelm IIIs regjeringstid. Fra 1887 led kongen av helsebesvær og da han døde i 1890 ble han efterfulgt av sin 10 år gamle datter, dronning Wilhelmina, men frem til 1898 opptrådte moren som regent.

Senere generasjoner skulle også vise seg å opptrå udannet. Prins Bernhard, faren til dronning Beatrix, fikk flere barn utenfor sitt ekteskap med dronning Juliana. I tillegg til dette rotet han seg inn i en politisk pengeskandale på 1970-tallet, som tæret meget på kongehusets popularitet. På 1950-tallet gikk han til personlig krig mot dronning Julianas gode venninne og rådgiver, håndspåleggeren Greet Hofmans, som han mente hadde for meget innflytelse over dronningens beslutninger. Mediene fikk snusen i oppstyret og godtet seg stort over flere år, spesielt i 1956.

I 1963 sjokkerte søsteren til dronning Beatrix, prinsesse Irene, kongefamilien da de fikk nyss om at hun i all hemmelighet hadde konvertert til katolisismen. En avis publiserte et bilde av prinsessen, tatt i San Jerónimos kongelige kirke i Madrid, og bildet viste en knelende prinsesse ved siden av en viss prins Hugo Carlos. Nevnte prins tilhørte slekten Bourbon-Parma og han var en mulig kandidat til den spanske tronen, men det faktum at han tilhørte en annen gren av kristendommen gjorde han uegnet som ektemake for den protestantiske prinsessen. Dronning Juliana sendte et høytstående medlem av hoffet til Spania for å tale den unge prinsessen til fornuft og det hele lot til å gå dronningens vei. Hun gikk sågar til det steg å holde en tale i radioen, hvor hun kunngjorde at prinsessen hadde kansellert forlovelsen med Hugo Carlos, men da flyet som skulle frakte prinsessen til Nederland landet på Schiphol flyplass i Amsterdam viste det seg at prinsesse Irene ikke var ombord. Dronningen reagerte sporenstreks med å rekvirere et militærfly til seg selv og prins Bernhard, tross gode råd fra prinsesse Armgard (moren til prins Bernhard) om ikke å overreagere. Da regjeringen fikk nyss om oppstandelsen kom statsministeren på banen og minnet dronningen om at en nederlandsk monark ikke hadde satt sin fot på spansk jord siden 1700-tallet og at det ville bli spetakkel om hun plutselig skulle dukke opp i diktaturet til Fransisco Franco, som gikk for å være en lumsk hersker. I stedet reiste prins Bernhard til Spania alene, og for å gjøre historien kort så ble de to gift til slutt, i 1964, men ikke uten at prinsessen måtte frasi seg arveretten til tronen. Akk, maken til viderverdigheter skal man lete lenge efter.

Herr Njål fra gaysiren, en viril slavemann med fyldig skrott, skriver følgende kommentar i forbindelse med abdikasjonen, fritt efter min skallede nabos e-post-referat:

"Prins Bernhard blir allderrigg glemt, vøtt. Hvordan skulle det gå til, lizzm. Og her er vi ved sakens kjerne, årsaken til at Beatrix abdiserer; Først prins Klaus, så Bernhard, moren Juliana...... og antagelig også bestemor Wilhelmina. DET ER GRENSER FOR HVA SELV EN MAJESTET SKAL BÆRE!!! Den syke sønnen er sikkert også med å gjør at hun vil ha tid uten annet ansvar enn å delta i omsorgen for ham. Ingen mor tar lett på en slik oppgave.

Når de altså har denne innarbeidede praksisen med at de pensjonerer seg så får det være greit. Vi tar en pause og går videre en stund. Med tiden vil det likevel gå som med forfedrene. Vi vil alle få føle på sorgen. Den BUNNLØSE sorgen over hennes død. Det er bare å spenne seg fast, legge masken og holde seg hard. For det kommer. Vi bare vet det allerede."

Og med disse ordene avslutter jeg dagens skriblerier om de kongelige i Nederland.

Hva angår mitt embete i skoleverket så kan det nevnes at man har hatt mer enn nok å henge fingrene i nu i dag. To lærere meldte forfall i morges; en p.g.a. forkjølelse, en annen fordi hun hadde sykt barn i hjemmet. Således måtte jeg vikariere i to timer i dag, i stedet for å gjøre unna viktig papirarbeid, dog fikk man heldigvis tak i en ung herremann fra Pedagogisk VikarSentral, som kunne arbeide hele eftermiddagen. De resterende timene delte jeg ut i hytt og vær, til dels til stor motstand. Jeg ble direkte arg da en kvinnelig undersått begynte å argumentere for hvorfor hun burde få slippe å vikariere, selv om det kun var snakk om en eneste time. Jeg minnet henne bryskt på hvem som er undervisningsinspektør av oss to og hvem som ikke er det og efterhvert ble hun noget spakere og gikk for å ta over den lærerløse klassen.

Efter endt dag fikk jeg naboen til å kjøre meg rett ned til Straenseteret, hvor jeg gikk innom Vinmonopolet for å kjøpe meg en flaske med appelsinlikør og en flaske med Hammer-vodka. Det er greit å kjøpe et og annet for å drøye hjemmebrenten. I dag trengte jeg også både to og tre munnfuller med sterke saker da jeg kom hjem, rett og slett for å roe nervene efter en røff dag på skolen. Naboen skulle ha fleskepølse med flatbrød til middag i dag, mens jeg stekte fiskekaker, kokte poteter og raspet gulrøtter til mor og meg. Hjemmesykepleieren som var hos mor i dag hadde lagt igjen en lapp til meg på kjøkkenbenken med informasjon om ny medisin til mor. Jeg forstår ikke helt hvorledes hjemmesykepleien kan gi mor ny medisin, men i morgen den dag skal jeg telefonere de for å få klarhet i tingenes tilstand.

Man har vasket en maskin med klær nu i aften, ryddet på kjøkkenet og vasket opp, men det er også det eneste som har blitt gjort i villaen i dag. Mor fortalte forøvrig at hun hadde en snarvisitt av min søster Anne-Grethe i formiddag, noe jeg setter stor pris på. Det er kjekt for mor med litt besøk og det er greit for meg å vite at det er noen som ser innom henne av og til mens jeg er på jobb. I aften har jeg tittet litt på nyhetene, bladd i dagens aviser og lest litt videre i Tore Renberg-romanen, som jeg skrev om tidligere denne uken. Og med disse ordene takker man for oppmerksomheten for i dag.

Toril

-----------------------------------------------------------------------------------

(Det kom meg for øret nu i aften at herren der nede i Thailand undrer seg over hvorfor min skallede nabo bruker pomade. 20. oktober i fjor skrev jeg følgende om saken her i min ringe blogg:

"I går hjalp jeg naboen med å smøre inn hans skallede isse med belgisk hårpomade, som skal ha en todelt effekt; det lille håret naboen har igjen skal bli noget mer robust av pomaden, dessuten blir issen blankere og nesten fin å se til. Naboen har brukt slik hårpomade så lenge jeg kan huske og han smører seg inn omkring et par ganger i måneden, oftest med hjelp fra meg."

Håper dette var oppklarende nok.)

tirsdag 29. januar 2013

Dronning Beatrix, dronning av Nederland fra 30. april 1980 til 30. april 2013.

Dronning Beatrix av Nederland, som fyller 75 år den 31. januar, kunngjorde i går at hun kommer til å abdisere og trekke seg tilbake den 30. april. På bildet over er hun fotografert sammen med sin far, prins Bernhard, for 10 år siden.

Det er ikke tilfeldig at abdikasjonen faller på 30. april. Det er nemlig datoen for morens fødsel for 104 siden. Hennes mor, dronning Juliana, abdiserte selv til fordel for dronning Beatrix nettopp den 30. april, i det herrens år 1980. (Juliana tok efter sin abdikasjon tittelen prinsesse Juliana, som hun hadde frem til sin død i 2004.) Det er ennu ikke kjent hva som blir den nye tittelen til dronning Beatrix når hun om bare en tre måneders tid trår tilbake til fordel for sin 45 år gamle eldstesønn, Willem-Alexander.

Det er lang tradisjon for å trekke seg tilbake og nyte sitt otium i den nederlandske kongefamilien. Bestemoren til den nuværende dronningen gjorde også det, i 1948, visstnok fordi krigen hadde slitt hardt på hennes giktbrudne og aldrende skrott, men hun levde likevel helt til 1962. At den mellomste av dronningens tre sønner fremdeles ligger i koma, noget som volder kongefamilien meget sorg, er nok også en medvirkende årsak til at tiden nu er moden for et generasjonsskifte. Det er heller ingen hemmelighet at dronningen selv efterhvert har pådratt seg en stadig mer giktisk skrott, som nu sikkert trenger mer hvile og restitusjon enn før.

Europas eldste monark er britenes 86 år gamle dronning, Elizabeth II, som overhode ikke har planer om å abdisere. Hennes mor levde som kjent til hun nærmet seg 102 år, så det blir neppe et tronskifte der i år.

Toril

mandag 28. januar 2013

Dronning Beatrix abdiserer på sin mors 104-års dag!

Dronning Beatrix (74) annonserte
mandag aften at hun abdiserer
og overlater tronen til sin eldste sønn,
kronprins Willem-Alexander (45),
den 30, april.

Om mor, hektisk på jobb, kunstutstilling, skiflyvning, rolig helg, viril nabo, værskifte m.m.

Ærede lesere!

For å fortsette tråden der man sist slapp den... Min gamle mor ble utskrevet fra sykehuset på fredag. Hun ble innlagt tirsdag aften med høye CRP-verdier og hadde meget kvalme og oppkast. Hun skal også ha vært dehydrert da hun ble lagt inn. Foruten en viss hevelse i øvre del av mageregionen (som kan være av midlertidig varighet, i alle fall håper man på det) kunne ikke legene finne noe alvorlig galt med min gamle mor, skjønt alderdomssvakhet og åreforkalking er heftig nok i seg selv når man er 93 år gammel. Man tror mor hadde spysyken og at hun var dehydrert og at det gjorde henne svak og forvirret. Man fant ikke tegn til nye drypp.

Da mor ble utskrevet ble hun sendt hjem til villaen. Efter planen skulle hun hjem fra sykehjemmet sist uke, så det var i grunnen greit nok at hun kom hjem når man ser på det fra den siden, dog føler jeg det blir litt feil å sende en syk 93-åring hjem når man har et alternativ til det hele. Akk, jeg føler meg maktesløs. Jeg er undervisningsinspektør med meget makt i skoleverket, men mot sykehjem/sykehus og kommune kan ingen vinne. Så enkelt er det med den saken.

Rektor og jeg satte oss ned på onsdag i sist uke og la en slagplan for hvorledes vi skal styre skolen fremover. Vi ble skjønt enige om at en av oss bør være tilstede til enhver tid. Jeg arbeider 60% og han altså 50%, inntil sykemeldingen hans utgår ved uke 6' slutt. Sist uke var jeg syk på mandag, som tidligere nevnt, også arbeidet jeg på onsdag og torsdag, mens rektor arbeidet mandag, onsdag og fredag. Denne uken arbeider jeg, som vanlig, på mandag, onsdag og fredag, mens rektor tar de resterende to dagene. Neste uke igjen skal jeg arbeide mandag, tirsdag og torsdag, så da får man tidlig helg og det klager man ikke over. Det har vært meget og mer enn meget å ta fatt i på skolen både sist uke og nu i dag. Rektor og jeg fikk en alvorlig personalsak i fanget sist uke, dessuten er det en del møter som skal avholdes denne og neste uke og nu som rektor er sykemeldt faller det en del ekstraarbeid ned i fanget mitt.

I løpet av denne uken har jeg en hel mengde med arbeid som jeg må komme igjennom i løpet av en arbeidsuke på 22,5 timer. Følgende saker ligger i skrivende stund på arbeidspulten min og venter på å havne øverst i bunken, for så å bli tatt hånd om:
- Frist for bestilling av heldagsprøve-papirer til alle trinn er mandag om en uke. Innen da må jeg ha fått klarhet i hvilke trinn som skal opp i hvilke fag. Dette bestemmer klassestyrerene, men alle klasser må opp i minimum to fag i løpet av februar og mars.
- En kollega har klaget inn skolens ledelse til byens skolesjef. Man kan ikke gå inn på detaljene her, men slik blir det alltid mange møter og meget spetakkel ut av.
- To kolleger skal på heldagskurs til uken, dessuten er det til stadighet sykemeldinger og egenmeldinger som kommer og går (dog skal det sies at i dag var alle på plass!), således må jeg dekke opp de timene som bli stående uten lærer. Jeg tror jeg skal klare å dekke opp de fleste av timene ved bruk av interne vikarer, dog kommer jeg til å telefonere Pedagogisk VikarSentral på onsdag for å høre om de kan skaffe en vikar til å steppe inn 4 undervisningstimer den ene av dagene, for å unngå for meget press internt.
- På onsdag, mellom 15.00 og 17.00, avholdes det personalmøte. Der deltar både rektor, undertegnede, skolens rådgiver samt en representant fra lærerutdanningen ved UIS. På dette møtet skal det tas opp en hel mengde med forskjellige saker, inkl. hvorledes lærerskolestudenter skal tas imot når de kommer til oss, budsjettsituasjonen, studietur til England i vår, regler for avspassering, seniorfri og permisjon og mobbetiltak.
- Hele 4 brev ligger uåpnet, blant annet ett fra kommunen og ett fra Gyldendal forlag.
- Handleliste til lærerværelset må skrives.
- Skolen ønsker å kjøpe smartboard-tavler. Rektor og jeg skal forfatte et skriv med info. som skal avsendes skolens driftsyre.
- Ordensreglementet skal revideres. Min jobb her blir å komme med kommentarer til forbedring før saken tas opp på tirsdagsmøtet til uken.
- Skrive ferdig møteplan samt møtereferat fra sist tirsdagsmøte, hvor sekretæren ikke var til stede og således ikke fikk skrevet noe.

Til tross for at mor kom hjem på fredag fikk jeg anledning til å være med kollega Ingeborg på åpningen av en kunstutstilling på Sola, klokken 18.30. Dette hadde vært planlagt i nesten en uke og jeg ville nødig gå glipp av åpningen. Vi fikk servert ekte champagne og herlig fingermat, men maleriene på veggen overgikk det meste. Lokale kunstmalere fra distriktet hadde gått sammen om å stille ut maleriene sine under parolen "Det frie landskap", som i seg selv gir et visst hint om tematikken i mange av maleriene. Både Ingunn Fyllingen, Karl Hjalmar Holter, Jørgen Bø Hansen, Judith Fosse og Karen Winje hadde utstilt bilder, for å nevne noen. Efter vi hadde tittet litt rundt reiste vi hjem til meg for å ta en kopp kaffe med kringe og kjeks til. Jeg følte ikke at jeg kunne drøye det for lenge i.o.m. at mor hadde kommet hjem.

I uken som gikk har man også forsøkt å utføre sine mer eller mindre selvpålagte huslige sysler og pliker ellers, innimellom arbeid, syk mor og fyllesyke. På mandag hjalp jeg min skallede nabo med å påføre han hårpomade og jeg tok med meg to av penskjortene hans tilbake til villaen, hvor jeg vasket og strøk dem for han. (Ungkarer er og blir hjelpesløse!) Jeg vasket også inne på kammerset på mandag, slik at det skulle være klart til mors hjemkomst. Jeg skiftet på sengen hennes, vasket nattbordet, kommoden, sengekanten og gulvet. Onsdag aften, efter å ha vært innom mor på sykehuset, måtte jeg også ta i et tak. Først vasket jeg badet og klosettet. Senere støvsugde jeg hele første etasje og banket gangteppet ute på klessnoren. Bankingen av gangteppet var forøvrig en kald affære i 7 minusgrader. I løpet av uken utførte jeg også mine plikter på internett; både nettbanken, Facebook og Hotmail fikk besøk av meg. Jeg kommuniserer både med venner og kolleger via Hotmail og nettbanken må man jo innom når det kommer regninger eller lønn. Facebook blir vel mer et sted man titter innom for å høre siste nytt, men det er nu engang greit nok det og.

Det ble en rolig helg for mitt vedkommende. Man så på skiflyvning fra Vikersund både på lørdag og på søndag, men på søndag gjorde de norske guttene det så dårlig at de i skrivende stund står i skammekroken. Både Tom Hilde, Anders Jacobsen og Anders Bardal har annonsert sitt fravær ved kommende helgs skiflyvning. De skal rett og slett bruke tiden til å trene her hjemme i Norge, et valg jeg tror er klokt. Dog kommer de nok sterkere tilbake når det blir VM om ikke så alt for lenge. Mor har holdt sengen en del i helgen, men har også vært oppe litt i ny og ne. På lørdag var naboen med og så på skiflyvning. Tidligere på dagen var vi på Madla Amfi og handlet inn matvarer på Mega. Forøvrig kunne jeg i dag lese i avisene at nevnte kjøpesenter nu skal få sitt eget vinmonopol-utsalg. Skål for det! Lørdag aften talte man med begge sine søstre på østlandet på telefonen og intet var nytt under solen.

Naboen var på kalas hos kameraten Einar på lørdag. Således fikk jeg litt av et heftig referat fra det utagerende festelivet da naboen telefonerte i forkant av søndagens skiflyvningsrenn for å fortelle at han ikke kunne komme over for å bivåne rennet sammen med meg, visstnok fordi han ventet besøk av en stram gutt i 20-års alderen. Naboen refererte fra kalaset, hvor flere herrer hadde havnet i munnhuggeri med hverandre fordi enkelte var noget sleivkjeftet og antydet at visse personer tidvis oppsøker Bjergstedparken og Ullandhaugtårnet i ly av mørket. Hvorvidt dette stemmer eller ei er vel likegyldig, nevnte herrer ville i alle fall ikke at dette skulle omtales i det offentlige rom. Akk, slik en elendighet, sier nu engang jeg! Jeg husker ikke navnet på alle han nevnte som var tilstede på kalaset, men navn som Atle, Tore, Kjell, Frits, Reidar og Dag kom opp. På HoT Open Mind hadde det også vært full rulle, i følge naboen, som skrøt stort av nærmest å ha skutt gullfuglen inne på herretoalettet. De groveste detaljene sparte han meg sikkert for, men han hadde i alle fall observert en yngre herremann av utenlandsk opprinnelse som onanerte ved siden av pissuaret og både naboen og en annen herremann hadde hygget seg stort over underholdningen!

Søndag aften, altså i går, spaserte jeg meg en tur så langt som ned til Løkkeveien og tilbake. Det er trist, men sant at video- og dvd-utleiekiosken i Løkkeveien nu er en saga blott. Trist er det også at Kvammen sølv- og gull har lagt ned. Byen er stadig i forandring, kjære lesere. Gravlunden står dog trofast der den har stått i aldri så mange år, dog kommer det jo til en og annen ny grav der oppe også. Vi fikk et værskifte nu i helgen. Efter 15-20 dager med kuldegrader og lite vind blåste det opp natt til søndag og gradestokken gikk fra -5 til +4 med påfølgende regn- og haglbyger. Akkurat da jeg var ute og spaserte hadde vinden løyet en smule, men i natt blåste det igjen opp og det ble også torden utover natten.

Efter dagens lærergjerning laget jeg fleskepannekaker til mor og meg. Ved 17-tiden tok jeg frem en ny bok jeg har kjøpt, som heter "Dette er mine gamle dager" og er skrevet av Tore Renberg. Nok en gang en roman om Jarle Klepp. Jeg har bare lest de første 29 sidene ennu, men så langt er jeg ganske fornøyd med romanen. Jeg holder også på med en annen roman for tiden, nemlig "Mysterium i Vestindia" av Agatha Christie med Miss Marple i hovedrollen som fantastisk bestemor-aktig detektiv. Den begynte jeg å lese i sist fredag og har nu kommet snart halveis. Jeg lar disse ordene avslutte dagens innlegg i bloggen og ønsker alle en flott uke!

Toril

søndag 27. januar 2013

Nytt innlegg, dog forsinket.

Godtfolk!

Som nevnt kort og konsist i mandagens korte innlegg falt min skallede nabos faste barberer død om mandag aften, efter plutselig å ha fått hjertestans. Han var født i 1987, 40 år efter undertegnede, men døde dog før denne giktbrudne skrotten. Akk, livet er sjelden rettferdig. Min skallede nabo er blant de hundredevis av mennesker som i tiden efter bortgangen har vist sin respekt ved å legge ned en blomsterkvast utenfor Fevang Barberstue i Øvre Holmgate. Avdøde har det siste halvannet året drevet barberstuen sammen med sin bror, 23 år gamle Kjetil Fevang, som naturligvis er i sin dypeste sorg efter dødsfallet. Man registrerer på Facebook at opptil flere kjente og ukjente fra det skeive miljøet kjente til avdøde og skriver sorgtunge ord i anledning det inntrufne. Hvil i fred, nok en ungdom.

Som nevnt i torsdagens innlegg, altså torsdag i forrige uke, var man invitert på vorspiel hos en venninne av Hildegunn på Storhaug, lørdag i uken som var. Gaten, hvor festlighetene foregikk, heter Jelsagata og leiligheten ligger i et hvitt hus omtrent der hvor nevnte gate krysser Saudagata, for eder som er kjent der oppe på Storhaug. Frk. Irene, som vertinnen het, viste seg å være en quinde man både har talt med og observert ved skeive tilstelninger før, men da uten å ha visst hva hun het. Foruten verinnen og bloggens O' store forfatterinde deltok følgende på vorspielet; Hildegunn, Turid, Jarlfrid, Anki, Elisabeth og Rosaria, sistnevnte med aner fra Argentina, av alle steder. Jarlfrid, som også bor på Storhaug - man har sågar postet bildet av huset hennes for et par års tid siden - og Hildegunn hadde med seg en kasse pils til vorspielet, som er fast takst når de skal herje. Selv hadde jeg med meg en lommelerke full med hjemmebrent og hadde på forhånd fått lovnader om at det ville bli servert svart kaffe, noe det også ble. Hva alle de andre drakk er jeg noget usikker på, men både rødvin, cider og vodka ble observert på bordet.

Man hygget seg stort hos Irene og fikk spesielt god kontakt med denne Rosaria, som var både røff og besatt meget god, dog noget grov humor. Da hun og Turid nærmest konkurrerte om å fortelle de røffeste vitsene var det både to og tre par med hengejur som ristet godt. Det skal med rette sies! Hildegunn lo og herjet så voldsomt da de groveste vitsene ble servert at sofaen knaket faretruende høyt og blusen måtte hun ta av seg allerede ved 22-tiden, fordi hun efter sigende ble svært så varm av all latteren. Den skallede var ikke med oss. Han valgte i stedet å takke ja til en sammenkomst hos kameraten Frits, hvor også kameratene Hansemann og Einar hadde meldt sin ankomst. Irene og Rosaria hadde visstnok sansen for diverse drikkeleker med kortstokk. Vi måtte blant annet trekke hvert vårt kort til alle de 52 kortene i kortstokken hadde havnet hos en eller annen av oss. På en liste sto det så hva de forskjellige kortene skulle bety, f.eks. kunne et kort bety at den eller den skulle ta seg en munnfull, at den eller den måtte tømme glasset i seg eller man skulle leke "gris" (en finger på bordet) o.s.v. Det hele var festlig nok, men det var også greit da man avsluttet og fortsatte med vanlig drikking igjen.

Ved midnatt eller muligens en 15-20 minutters tid efter midnatt vandret vi nedover til sentrum og HoT Open Mind. Den første puljen som vandret nedover i nattens bitende kulde var Anki, Turid, Elisabeth og undertegnede. Noget senere, i god tid før klokken passerte 01.00, ankom også de andre. Denne gangen var det ikke innehaveren som sto i døren, derimot en hyggelig quinde. I motsetning til forrige fredag var det denne aftenen full rulle og temmelig fullt i lokalet. Man slet sågar med å finne seg et ledig bord, men lyktes efter en tid med å finne et bord i en hyggelig krok foran baren. Ved bordet nærmest oss satt det en gjeng med engelsktalende quinder, som var både flotte å se til og hyggelige nok. Av mer eller mindre kjente man observerte eller talte med i lokalet denne natten kan nevnes; Heidi, Ingunn, Michelle, Julie, Unni, Britt, Hildegunns fiende nummer en, Elin, en annen Elisabeth enn den Elisabeth fra vorspielet, Christine, Bente, Bitten, Steffen med sin utkårede 19-åring (jaja, vaktholdet slapp han vel igjennom fordi han så flott ut), Ivar André med sin utkårede thaigutt, Kristian med en flott unggutt, Hans med sin utkårede thaigutt, Hansemann med nok en thaigutt, den skallede, Frits, Einar, Knut, Odd, Eirik, Rune, Magnus, Olav, Joar, Tommy og Jonas.

Innehaverene hadde sørget for nok underholdning denne natten. Allerede ved ankomst var det umulig ikke å legge merke til en vill quinde ved navn Hege som argumenterte sin sak med skrik og hyl da hun ble nektet inngang. Enkelte quinder eier verken dannelse eller selvrespekt. Jeg blir rett og slett flau på oss quinders vegne av slik oppførsel. Når man er så full at man nesten ikke har dekket til hengejurene og maskaraen har begynt å renne faretruende nær kinnposene, da bør man kanskje godta vaktenes anmoding om at man ikke slipper inn. Noget senere, muligens omkring klokken 01.30, braket det løs igjen, denne gangen i området rett nedenfor trappen. Ikke overraskende var det nu Hildegunns fiende nummer en som var i sving. Sjokkerende nok kunne vi observere at hun var i håndgemeng med den flotte unge mannen som er sammen med hennes sønn. Akk, slik en elendighet. Alltid steller det quindemennesket til spetakkel på et eller annet nivå. Man observerte både dytting, forsøk på slag og et glass som føk i luften og knuste i gulvet, men da kom heldigvis vaktene til for å rydde opp i tumultene. Enden på visen ble at både sønnen, kjæresten hans, Hildegunn (som hadde blandet seg inn for å hevne seg på quindemennesket for et og annet fra fortiden) samt en annen ung herremann måtte forlate lokalet.

Turid og jeg ble helt paffe av å se på oppstyret ved trappen. At Hildegunn blandet seg inn og rev i jakken til quindemennesket var intet annet en unødvendig og tullete, dog er det nu engang en stor skam av en quinde på over 50 år å krangle med sitt eget kjøtt og blod på en nattklubb. Himmel og hav! Eder lesere sitter vel snart igjen med et inntrykk av at det kun foregår taskenspilleri på HoT Open Mind, men det stemmer ikke. For det meste gikk praten om løst og fast på et høyst dannet vis. Turid og jeg holdt oss for det meste ved bordet vårt, mens vi myste utover folkelivet og nøt god drikke i glasset. De andre i følget vårt kom og gikk. Jarfrid forsvant sammen med et ukjent quindemenneske en stund efter Hildegunns selvforskyldte sorti. Elisabeth gikk også tidlig, men Irene, Rosaria og Anki holdt koken til langt utpå natten. Jeg så at både Irene og Rosaria hygget seg på dansegulvet mer enn en gang.

Det er en ting som er noget irriterende på HoT Open Mind for tiden, synes jeg. Det er at musikken er unødvendig høy i de rommene hvor folk ikke danser. Det er jo faktisk mange som liker å nyte en dannet samtale og således trekker seg unna bråket ved dansegulvet, men når store høytalere lager lurveleven i alle kriker og kroker av lokalet da blir det vanskelig å høre hva godtfolk taler om. Naboens kamerat Einar humret godt da naboen foreslo at de kunne skru ned høytaleren som var nærmest bordet vårt. Av en eller annen grunn lå det faktisk et skrujern i en krok rett bak oss - sikkert lagt igjen fra sist gang innehaveren skrudde på et eller annet - dog holdt jeg meg for god til å kaste bensin på det bålet den skallede var i gang med å stelle til, så det ble med forslaget.

Da klokken var omring 02.40 takket naboen og undertegnede for oss og vandret hjemover. Turid slo følge med oss til vi kom på torget, men da måtte hun gå mot Storhaug, fordi det var der mopeden hennes sto parkert. Det var bitende kaldt å gå hjem, men jeg foreslo at vi kunne hygge oss med stekt egg til nattmat når vi kom frem. Naboen, dog, hadde en bedre idé. Hadde hadde stående igjen noget kald gryterett fra dagen før, så vi gikk innom han og hentet den og fikk varmet den opp i mikrobølgeovnen min. Det ble herlig nattmatt og vi var fornuftige nok begge to til å drikke bare vann til. Klokken 03.30 gikk vi hver til vårt. En hyggelig aften og natt, med andre ord.

Akk, så kom søndagen...altså ikke i dag, men for en uke siden. P.g.a. at mor ble skral og at det har skjedd meget på skolen denne uken har man ikke hatt anledning til å vie tid til blogging. Dette beklager man på det sterkeste. Det skjedde forøvrig pent lite på søndag. Naboen var innom på en enkel middagsservering ved 16-tiden, dog sov man helt til klokken var nesten 11.00, så man ødela det meste av dagen til soving. Helsen var heller ikke på topp. Av og til slår fyllesyken sterkere inn dagen derpå med hodepine og verkende skrott enn hva som er sedvanlig. Denne søndagen var en slik dag. Ikke bare verket det fra topp til tå, man led også noget av nervebesvær. Efter naboen takket for seg og gikk vel hjem til seg selv igjen la jeg med til på sofaen for å titte på fjernsyn mens jeg følte meg ille til mote og nippet til en kopp med oppspritet salviete, for helsens skyld. Slik gikk nu engang denne dagen.

Helsen var ikke på topp på mandagen heller, så man ringte inn syk og sa at man måtte holde sengen p.g.a. giktsmerter og generell uggenhet. Skolens rektor begynte å arbeide 50% igjen sist uke, altså på mandag. Han skal arbeide henholdvis mandag-onsdag-fredag den ene uken og tirsdag-torsdag den neste, i alle fall skal dette vedvare til mandag 11. februar, da går sykemeldingen ut. Jeg besøkte mor på mandag og kunne konstatere at heller ikke hun var ved god helse. Tirsdag aften telefonerte sykehjemmet med bud om at mor hadde besøk av legen fordi hun var i dårlig forfatning. Rett før jeg skulle reise for å se til henne fikk jeg kontrabeskjed fra sykehjemmet om at mor skulle kjøres til sykehuset, så da måtte også jeg reise dit for å se til henne...

Jeg avslutter innlegget her, men lover å komme tilbake med mer.

Toril

torsdag 24. januar 2013

Mor er syk, intet innlegg inntil videre.

P.g.a. at min 93 år gamle mor er innlagt på sykehuset med høye CRP-verdier og meget lidelse tilbringer man såpass meget tid frem og tilbake mellom sykehuset på Våland og villaen på Eiganes for tiden at man dessverre ikke har verken tid eller energi til å forfatte et nytt innlegg, inntil videre. Man har begynt på et referat fra helgens herjinger, men så ble mor innlagt på sykehuset og alt måtte legges på vent.

Toril

mandag 21. januar 2013

Thomas Fevang (1987-2013)

Min skallede nabo telefonerte meg sent i aften med budskapet om at hans faste barberer, herr Thomas Fevang, visstnok skal ha falt død om i aften, bare 26 år gammel. Naboen kom over nyheten om dødsfallet på Facebook i det han skulle kikke etter profilen til en unggutt fra gaysiren. I skrivende stund rapporteres det om at hundrevis av sørgende har samlet seg nede i Stavanger sentrum. Man kondolerer.

Toril

torsdag 17. januar 2013

Livet er hardt, men snart kommer helgen!

Godtfolk!

Som overskriften henspeiler kan livet til tider være hardt. De daglige pliktene ved å holde villa på beste Eiganes med de uendelig huslige syslene det innebærer, pliktene i skoleverket, ansvaret for en skral mor og naboer og venninner som krever at man avholder kalas på nærmest ukentlig basis, krever meget av en quinde i livets høst. Når man har passert 65 år er ikke lenger skrotten som den engang var. Giktbruddenhet, fotblemmer, åreforkalkning og ørhet opptrer stadig hyppigere. Ungdommens nysgjerrighet på livet erstattes gradvis med bitterhet og melankoli. Drømmen om hine hårde dager blir snart det eneste positive man har å holde fast ved. Akk og ve, ærede lesere, slik en bunnløs elendighet.

Man hygget seg stort i helgen som var. Fredagen ble viet festigheter (både i villaen og nede i sentrum, jmf. forrige innlegg i min ringe blogg), mens lørdagen ble viet handling, skihopping og restitusjon. Man var på Helgøs matsenter sammen med naboen og handlet inn matvarer for drøye 400 kroner midt på dagen. Utpå eftermiddagen kunne man glede seg stort over at Norge tok både gull og sølv i hopprennet, som foregikk i Zakopane i Polen. Lykken som denne gangen sto Norge bi i hopprennet var spesielt velkommen fordi Norge tabbet seg ut gjorde det usedvanlig dårlig i laghoppingen den foregående aftenen. Såpass tragisk gikk det på fredag at man rett og slett slo av fjernsynsapparatet, selv om hopprennet fremdeles pågikk og gjestene ennu lot vente på seg. Utover aftenen kom naboen på visitt og vi la oss godt til rette i hver vår sofa mens vi tittet på fjernsynet og slurpet i oss kaffe. Som eder lesere forstår gikk det rolig og vel for seg dagen derpå byturen.

Søndag formiddag sov jeg til klokken var nesten 09.30, før jeg kom meg ned til kjøkkenet for å smøre meg to knekkebrød med henholdsvis sild og majones og meierismør og brunost på. Man inntok herligheten med ett glass kulturmelk og en kopp svart kaffe til. Efter å ha tatt et heller fantastisk fotbad i grønnsåpe- og kamfervann (som gjorde underverker for fotblemme-plagene mine) var det tid for å besøke mor på Stokka sykehjem. Jeg spaserte både til og fra sykehjemmet, til tross for at det var bitende kaldt med noget vind og 5 minusgrader. Mor holdt sengen da jeg kom, men i følge henne selv (som senere ble bekreftet av en flott hjelpepleier i 20-årene med herlig fyldige jur!) hadde hun nylig lagt seg nedpå, efter å ha vært oppe i over 4 timer. Hun sto opp igjen da jeg kom og fikk hjelp av meg til å sette seg bort i en stol ved vinduet på rommet. Den flotte quinden kom innom rommet med kaffe og kjeks til oss begge to og da gikk, om mulig, praten ennu fortere. Mor gleder seg til å komme hjem til villaen, men hadde heller ingenting negativt å si om stellet hun får på Stokka. Jeg ble værende hos henne i en time og 25 minutter, før jeg unnskyldte meg med at jeg gikk til fots og således måtte komme meg tilbake før skumringen satte inn.

Jeg talte med begge mine søstre på østlandet på telefonen sent søndag eftermiddag. Først telefonerte Bente, noget senere telefonerte jeg til Sissel, og de fikk begge en oppdatering på at alt sto bra til med mor og at villaens 4 vegger hadde overlevd nok en sammenkomst. Sissel sliter med at ektemannen Kjell har så vondt i ryggen for tiden at de snart ikke vet sin arme råd. Blir det stort verre nu, mener Sissel, så må han legges inn på Sundheim alders- og sykehjem, men man får da vitterig håpe at det ikke kommer dithen. Jeg gjorde det ellers enkelt i matveien på søndag og laget meg bare en omelett med gressløk på til middag, stor nok til at jeg også hadde litt igjen til aftensmaten. I motsetning til disse tullingene som på død og liv ikke skal innta karbohydrater (og sikkert hadde spist omeletten med vann til og ikke noe annet) hadde jeg brødmat til både da jeg spiste ved 16-tiden og til aftens. Forøvrig skjedde det ingenting å skrive om, denne dagen.

Denne uken har man arbeidet som følger, så langt: mandag 07.30 - 15.30; tirsdag 07.30 - 11.30; onsdag 07.30 - 15.30 og torsdag 07.30 - 11.00. Man har egentlig fri tirsdager og torsdager, men denne uken samt den foregående har man vikariert litt for rektor og således har man også arbeidet halve dager på de to såkalte fridagene i uken. Det har vært nok å gjøre, for å si det pent. Både sykemeldinger, konflikt-møte, møte med skolesjefen og innbrudd har ført til ekstra arbeid. Natt til mandag, denne uken, hadde noen knust et vindu inn i et klasserom og borte vekk var computere og annet kostbart utstyr til en verdi av nærmere 30.000. Onkel politi måtte tale med meg i sakens anledning utpå formiddagen på mandag og man fryktet da at det kunne være noen som har observert den lærde quinde i full aksjon nede i sentrum en sen nattetime som kom, men heldigvis var det bare en hyggelig herremann med Flekkefjord-dialekt som kom og han gjorde lite annet enn å notere et og annet på et ark han gikk og bar på mens han tittet på vinduet og klødde seg i hodet. Jeg tror ikke man prioriterer skoleverket der nede på politistasjonen. Alle ressursene er vel i bruk på å observere trafikk-situasjonen samt holde orden på fyll og røre i helgene...

Morten Mølster, kjent i Stavanger for sin tid som gitarist i bandet "The September When", falt død om efter en svømmeøkt ved Gamlingen mandag aften. Nok en gang har en herremann mitt i livet vandret hen i forbindelse med trening. Når skal den gjengse 50- og 60-åringen lære seg at trening er for ungdommen og at det er usunt å bedrive noe annet enn spasering og applaudering når man har lagt ungdommen bak seg? At man fremdeles tar seg en joggetur når man er i 30-års alderen er naturligvis temmelig ufarlig, men herremenn over 45 år har nok bedre av å legge seg ned på divanen enn å herje som den sprelskeste ungdom. Hjertet orker ikke å bli unødig belastet efter å ha slått et visst antall år, men dette later det visst ikke til at legestanden har helt skjønt ennu, heller. Fremdeles gir leger råd om at man bør trene, i stedet for å si som de burde gjort at spasering og restitusjon er nøkkelen til et langt liv. Jeg nevner fleng Gustav Lorentzen, Kara Kennedy, Per Alsgaard (far til skiløper Thomas Alsgaard) og nu altså Morten Mølster. Jeg kunne nevnt et utall andre som har falt fra ved livets middagshøyde, efter eller midt i trening.

Man kommuniserte med både unge herr Steffen og med herren der nede i Thailand på Facebook i går aften. Førstnevnte kunne informere om at han og den unge 19-åringen, som så vidt krise-overnattet her i villaen i november, nu har funnet tilbare til hverandre og kjærligheten skal blomstre som aldri før. Akk, ingenting slår ung kjærlighet, men jeg rådet han til å trå varsomt og minnet han diskré på at veien er kort fra komplett lykke til sorg og elendighet. Steffen beroliget meg med at de fremdeles skal bo hver for seg, i alle fall inntil videre. Mens unge herr Steffen holder leilighet ute på byøyene har 19-åringen fått seg tak over hodet på Storhaug, så får man se hvor lenge de bor hver for seg. Herren der nede i Thailand hadde også nyheter å by på, men mest om herremenn fra Norge og unge thaier som verken undertegnede eller bloggens faste lesere kjenner til. Heftig kjærlighet, orientalsk lykke, utroskap, taskenspilleri og balluba sto på plakaten i herrens referater fra enkelte personers gjøren og laten. Jeg elsker sladder og siste nytt fra det skeive miljøet, så den som har et og annet å by meg på får en røff venninne på livstid.  

Tirsdag viet man en del tid til huslige sysler. Man vasket og ryddet i alle rom, kastet julepynten på dør og pakket ned det som ikke skulle på dør. Man vasket til og med kuppelen på utlampen, som neppe hadde sett en vaskeklut før, den så i alle fall ikke bra ut. Pliktene til tross, det ble også tid til å løse litt kryssord utpå aftenen. Man spiste stekt "hakket kjøtt" og egg på lefse til middag, både mandag og tirsdag, noe som smaker fortreffelig. Onsdag laget jeg meg stekt fisk og kokte meg poteter til middag. I dag hoppet jeg rett og slett over hele middagsmaten. Det er ikke nødvendig med middag hver eneste dag, i alle fall ikke når man er ensom og alene. Jeg besøkte min gamle mor rett fra jobb i går. Jeg var bare innom i 45-50 minutter, men lovet henne samtidig at jeg skal se til henne igjen midt på dagen på lørdag. Oppholdet til mor på Stokka sykehjem varer til 25. januar. Da er det tilbake til den vante tralten igjen. Jeg driver også og leser i en roman for tiden, som heter "Vinter over verden" og er skrevet av Ken Follett. En spennende bok, som jeg har tenkt å hygge meg med utover aftenen...

På lørdag er man invitert på lesbe-vorspiel på Storhaug hos en venninne av Hildegunn. Man har ennu ikke offisielt takket ja, men det kommer man til å gjøre. Man kan ikke leve bare for å arbeide, heller. Quindemennesket som skal holde sammenkomsten - og det i egen leilighet - heter Irene og man har trolig påtruffet henne ute på byen mer enn en gang, dog klarer jeg ikke å plasserene henne på stående fot. Det lesbiske miljøet her i byen er i disse dager meget stort og uoversiktelig. Det skal visstnok befinne seg mer eller mindre 250 lesbiske quinder her i byen og da regner man ikke med de som gjemmer seg bak skapdøren. Man erindrer med ærefrykt tilbake til 1989 da man kun var 20 quinder på en LLH-fest. I anledning lesbe-vorspielet, hvor også Turid skal være til stede, - man telefonerte henne nu i dag - tenkte jeg å ikle meg i nye klær. Jeg har både ny stakk og ny strømpebukse, som ennu ikke har vært brukt ute på byen eller i festlig lag ellers. Forøvrig tror jeg en hvit bluse, sorte sko med høye hæler (men ikke for høye), flotte røde øredobber og et passelig lag med pudder i ansiktet vil kunne sjarmere både mine venninner og nye bekjentskaper.

Ydmykt, Toril.

onsdag 16. januar 2013

Konstituert rektor, mor på sykehjem, dødsfall, Thailand, tekniske problemer, om julen, fyll o.l...

 
 
Ærede lesere!
 
Det ble for mitt vedkommende en hektisk start på 2013. Rektor ved skolen mistet sin sønn under heller dramatiske omstendigheter den 29. desember og har vært sykemeldt siden. Planen er at han skal komme tilbake 50% fra og med førstkommende mandag. I hans fravær har jeg forsøkt å styre skolen efter beste evne, men også jeg har hatt mitt å stri med. Jeg har slitt med både giktsmerter og hodepine nu på nyåret og måtte holde meg hjemme fra jobben mandag den 7. Dagen efter deltok jeg i begravelsen til rektors sønn, som fant sted i Tjensvoll kapell, en heller begredelig affære, som jeg av hensyn til alle involverte ikke skal referere fra.
 
Min gamle mor, som passerte 93 år den 14. desember, fikk innvilget tre ukers opphold på Stokka sykehjem fra og med fredag den 4. januar. Mor har skrantet en del i romjulen - vi måtte sågar ha legebesøk hit til villaen sent på aftenen den 28. desember - og både min søster Bente og jeg har vært meget bekymret for hennes ve og vel. Min søster kom hit den 26. desember og ble værende til 1. januar. Hun vurderte hvorvidt hun skulle sykemelde seg p.g.a. mors helsetilstand slik at hun kunne bli værende noen dager ekstra, men vi ble enige om at hun heller kan komme tilbake hit hvis mors tilstand forverrer seg. Det rare er at hun later til å ha hatt godt av å være noen dager på sykehjemmet nu. I romjulen skjedde det to ganger at hun urinerte i sengen mens hun lå og sov, dessuten klaget hun meget over at det verket i hele skrotten hennes. Disse problemene har ikke plaget henne efter den 4. januar, så man krysser fingrene for at hun ikke står på dørstokken til himmelporten riktig ennu. Jeg besøkte henne søndag eftermiddag og da satt hun oppe i dagligstuen og bivånet skirenn på NRK1 sammen med 4-5 andre senile gamlinger. Jeg var hos henne i halvannen time da og hun lot til å ha det greit.
 
Siden sist jeg skrev innlegg her i min ringe blogg har opptil flere personer man kjenner til vandret heden her i Stavanger. En gammel kollega av meg, Aasta Jarmann Larsen, døde på selveste julaften, 81 år gammel. Hun, som hadde vært frisk og rask hele sitt liv, ble i fjor rammet av både Alzheimer og leukemi og det led fort mot natt, i alle fall efter at leukemien satte inn. Det var kanskje like greit at hun slapp å lide under demens i lange tider. De som påtraff henne i vår og i sommer sa at hun rotet mer enn meget og at hun klaget over at hun ikke hadde noget å by på til kaffekoppen, selv om sjokoladekaken sto på kjøkkenbenken. Akk, slik en elendighet. Nu på nyåret har også døden feiet inn over Stavanger og plukket med seg en og annen gammel krok. Blant annet døde faren til lesbiske Heidi på en av de aller første dagene av dette året. Han ble bare 71 år gammel, som neppe kan sies å være en voldsom alder i disse dager. Faren til naboens homofile kamerat Einar har nu også takket for seg. Han døde av akutt lammelse, men passerte 95 år, og da er det neppe lov til å klage. Naboen har tilsagt sin tilstedeværelse i begravelsen, som jeg tror skal finne sted i morgen.
 
Man talte med herren der nede i Thailand i går - riktignok på Facebook - og informerte han om sistnevnte dødsfall, da man vet at herren (i likhet med den skallede) også kjenner til Einar. Da man først var i kommunikasjon med den verdensvante herren bød man også på et og annet sladder om innehaveren av HoT Open Mind, viss eskapader med ungdommen later til å nå nye høyder hver eneste helg. I dannelsens navn skal man la være å publisere detaljer her i min ringe blogg, men både den lærde quinde og kretsen rundt herren der nede i Thailand later til å være skjønt enige om at de gale har det godt. Herren der nede i Thailand informerte meg forøvrig om at han nylig hadde besøk fra Norge - av intet mindre enn 4 korpulente herremenn samt Øystein (men sistnevnte bor jo i Chiang Mai fra før av og er i forhold med en flott thaigutt.) Han serverte visst både fyrstekake, kanelboller og sterkere saker og de skal ha hatt det riktig så festlig. Skål for det!
 
Like festlig har det ikke vært at man har slitt med tekniske problemer med bloggingen i det siste. Først ville ikke innleggene publiseres, selv om de var skrevet ferdig og lå lagret et eller annet sted i universet, og så lot det seg ikke gjøre å legge til bilder i innleggene lenger. Da ga jeg inntil videre opp å kaste bort tid på noget som uansett ikke lot til å bli en suksess, men på søndag gjorde jeg nok et forsøk. Først sonderte jeg terrenget for å se om jeg skulle skifte blogg-leverandør (f.eks. til blogg.no), men så ville jeg undersøke om man kunne hendvende seg et eller annet sted, hva angikk blogg-problemene mine, og under den prosessen kom jeg plutselig over en melding fra herrene bak dette blog-konseptet med informasjon om at enkelte sliter med å få lagt ved bilde og at de jobber med å løse flokene. De ga samtidig gode råd om hvorledes man kunne omgå disse problemene, inntil videre, og ved å følge oppskriften til data-herrene klarte jeg endelig å legge ved et bilde igjen. Problemene med å publisere innlegg later også til å ha forsvunnet.
 
Noen ord fra julehøytiden får man vel også ta seg tid til å ta med. Som tidligere nevnt var mor en del syk i julen, men jeg hadde besøk av min søster fra hovedstaden og vi hygget oss stort! På julaften var naboen, mor og jeg alene, men vi nøt ribbe, medisterkaker, kokte poteter, hjemmelaget saus, surkål og erter og hadde det kjempekjekt på alle vis. Vi hadde noen enkle gaver til hverandre, men det var rundt middagsbordet og senere rundt stuebordet med fjernsynet på i bakgrunnen at vi hadde det mest trivelig. Efter middagen nøt vi både kaker, kaffe og hjemmelaget riskrem med rød saus til. Og vi talte om både nutid og om hine hårde dager. Dagen før hadde man, tradisjon tro, servert julesylte på lefse og da var også min søster Anne-Grethe fra Klepp med til bords. De dagene min søster fra hovedstaden var her nøt vi de kosteligste retter omtrent hver eneste dag, inkludert stek, kalkun og laks. Bente og jeg rakk både en handletur til sentrum og en Kvadrat-tur i romjulen, men vi kjøpte oss ikke en eneste rakett til nyttårsfeiringen. I stedet fikk jeg tillatelse av Bente til å holde en dempet sammenkomst her på nyttårsaften, mot at det bare var Turid og naboen som kom. Den sammenkomsten, som forøvrig var julehøytidens eneste aften med alkohol på bordet, ble meget hyggelig og dannet. Man gikk dog ikke ut på livet.
 
Ut på livet gikk man dog sist fredag. I anledning at bursdagskalaset som naboen egentlig var invitert i ble avlyst (p.g.a. dødsfallet til naboens kamerats far) benyttet jeg anledningen til å invitere både han, Hildegunn og Jarlfrid til villaen for en hyggelig stund i kong alkohols tegn. Turid hadde andre planer og takket ydmykt nei. Fredagens sammenkomst ble den første skikkelige sammenkomsten med gjengen på over en måned, skjønt Hildegunn og Jarlfrid har hygget seg i festlig lag med påfølgende by-utflukter minst to ganger i mellomtiden. Min skallede nabo var også innom Mami og beskuet ungdommen den første fredagen i 2013. Siden jeg brant hjemmebrent i god tid før jul satte jeg like greit frem hele hjemmebrentsdunken på stuegulvet, slik at alle kunne føle fristelsen. Jeg spanderer mer enn gjerne av godsakene når det er tørste gjester på kalas i villaen, dog har de fleste som regel med seg bedbrakt alkohol med noget mindre alkoholprosent enn hva jeg tilbyr.
 
Vi hygget oss meget i villaen; hørte på gamle slagere med røffe quinder à la Tina Turner, Loletta Franklin og June Carter, baktalte ustabile quinder og herremenn fra det skeive miljøet, spilte kort og tittet på gamle bilder fra tidligere sammenkomster. Ved 23.45-tiden bestilte man seg drosje og den ankom temmelig nøyaktig 5 minutter efter bestilling, usedvanlig på sparket til å være en fredag aften (dog var det visst en heller rolig aften og natt, uten de største folkemassene.) Det var innehaveren personlig som hadde strammet seg opp og sto i givakt innenfor døren og tok imot 100-lapper fra oss trofaste gjestene. Selv om jeg ikke løper ned dørene der hver eneste fredag og lørdag sørger jeg for å være innom en gang eller to hver måned og det må vel kunne kalles trofast?
 
Dessverre var det rolig i lokalet, denne aftenen, dog kom det seg noget efter klokken 01.00. Man observerte den alltid like skjønne sangerinnen og bartenderen Ingrid i lokalet, Anki og Julla dukket også opp; begge forøvrig med nyheter om Hildegunns fiende nummer en, som visstnok skal ha fått seg en over 20 år yngre kjæreste, som skal være fra her i byen. Hvilken nyhet! Man observerte også en del gamle ringrever av det annet kjønn i lokalet, på sparket erindrer man i alle fall å ha sett Arne Morten, Glen, Jan, Hansemann, Hans (uten følge?), Lars Jonny og Knut. Det var ellers en del heterofile par som hadde funnet seg til rette i lokalet, dog vil jeg påstå at det var dårligere besøkt enn hva som pleier å være tilfellet der i gården. Naboen mener også at han observerte herren Ivar André i lokalet, som jo er en god venn av herren der nede i Thailand, dog var nok jeg for opptatt med å beskue diverse quinder til at jeg bet meg merke i absolutt alle som kom og gikk.
 
Man gikk i alle fall hjem ved 02.00-tiden og fortsatte i villaen til klokken var nærmere 04.00. Vi nøt nattmat, bestående av stekte medisterkaker, stekte karbonader og gressløk på brødskiver. Til måltidet ble det inntatt solo og øl. De som var her på kalas var også med tilbake efter byturen. Det var hyggelig, men det var også med rette at vi avsluttet i dannet tid, i.o.m. at man skulle se på skihopping fra Polen på NRK den påfølgende dagen. Så det så.
 
Jeg avslutter herved årets første skikkelige innlegg med de beste ønsker for 2013!
 
Toril

søndag 13. januar 2013

P.g.a. tekniske problemer - man kan verken laste opp bilder eller publisere innlegg uten meget møye og stort besvær - kommer det ingen innlegg denne helgen heller. Man beklager på det sterkeste. Evt. klager kan rettes direkte til herrene bak www.blogger.com. Spar ei på kruttet ved evt. klager!

Inntil videre driver jeg og sonderer terrenget for en evt. ny blogg hos en annen blogg-leverandør.

Toril
Site Meter