lørdag 24. desember 2011

Julehilsen fra villaen

Kjære flotte lesere!

Nu står ribben til steking i komfyren, potetene er klare til å settes til koking og min kjære søster Bente, som kom hit tidligere i dag, har lovet å stå ansvarlig for surkål, rødkål, erter og saus. Jeg har tidligere i dag laget riskrem og rød saus. Forøvrig har man også fått opp juletreet i formiddag, men først ved 14-tiden ble man ferdig med å pynte det. (Man lette meget efter spiret som nu står i toppen, men det dukket opp til slutt.) Nu driver Bente og hjelper min gamle mor med å kle på seg julestasen, således så jeg en god anledning til å få forfattet noen ord i min ringe blogg.

Det blir ikke kirkegang for Bente og mor i år, for første gang i manns minne. Mors høye alder og hennes reduserte helsetilstand gjorde at hun selv innså at dette var et klokt valg. Selv har jeg ikke vært med på dette med at julen ringes inn i kirken på aldri så mange år, men Bente har pleid å være med mor de senere årene. Det var noen år at mor gikk alene også. Planen er i alle fall at jeg skal pynte meg når jeg har skrevet ferdig de få ordene jeg har planer om å skrive her, så, klokken 18.00, skal man nyte god mat ved spisebordet i stuen. Noget senere blir det dessert, kaffe og kaker og en enkel seremoni med utveksling av julegaver. Min skallede nabo kommer også på mat - jeg ba han komme 17.30 - det har nærmest blitt en tradisjon at han kommer hit, i stedet for at han sitter ensom og alene hos seg selv.

I dag har man også tatt seg tid til å titte litt på NRKs mange tradisjonsrike juleprogram, som Disney-kavalkaden (som har gått siden 80-tallet) og Tre nøtter til Askepott. Riktignok fikk jeg kun sett på litt av sistnevnte program i dag, i.o.m. at det gikk samtidig med at jeg pyntet juletreet, men jeg fikk altså sett på litt. I morges så man også på "God morgen Norge" på TV2 mens man nøt en lang frokost med blant annet godt pålegg og svart kaffe. Atle Pettersen og Benedikte Adrian var blant de mange gjestene som stakk innom for å synge og for å tale om sine juletradisjoner. Det er ikke det beste juleværet, dog, med regnbyger og vind, men det viktigste er at helsen holder og at julematen blir bra!

At Bente ville feire jul her hos oss i år gleder mitt hjerte stort. Mor setter også pris på at det kommer julegjester på besøk. En gledelig jul ønskes eder alle her fra villaen!

Toril

onsdag 21. desember 2011

Julefreden begynner å senke seg i villaen

Kjære lesere!

Slik omtalte herren der nede i Thailand despotens død:
"Jeg sto opp og satte meg ved pc-en og fikk rede på at Kim Jong-Il var død, og tenkte litt spydig at det var jo et stort tap for verden! Og den mulige arvtakeren hans ser jo ikke så mye mer sympatisk ut heller. Måtte bare folket benytte anledningen til å gjøre en revolusjon for å få slutt på det latterlige og forferdelig undertrykkende diktaturet, men hæren er jo så sterk at det må nok være der revolusjonen kommer om det skal skje noe. Og den styres vel også av gamle, forstokkete generaler som gjerne sitter trygt i salen, er priviligerte og har det godt slik det er nå."

I dag hadde man siste arbeidsdag ved ungdomsskolen for i år. Ordinær undervisning hadde vi verken i går eller i dag. I dag var skolen blant annet på gudstjeneste ved Tasta kirke og det var juleavslutning med servering og diverse underholdning på skolen. Helt til slutt var det klassevise avslutningsopplegg med kos og utdeling av karakterbøker. For mitt vedkommende var pliktene over efter opplegget i kirken. Fra klokken 13.00 til 14.30, dog, var det hyggelig juleavslutning med servering på lærerværelset. Undervisningsinspektør og 3-4 andre sto for serveringen av godt brød, rundstykker, eggerøre, varme karbonader, hjemmelaget rekesalat og meget annet godt. Jeg forskynte meg med et rundtstykke, en skive med grovbrød, noget rekesalat (som var laget av majones, reker, egg og litt sitronpepper), et glass med eplejuice og to kopper svart kaffe. Det ble også servert sjokoladekake, men det orket jeg ikke å smake på, dog tok jeg med meg to stykker hjem til mor og meg. Det er alltid slik lettet og fredelig stemning i kollegiet siste dag før ferie og i dag var intet unntak.

I går fikk man sendt av gårde alle julepakker som skulle postes før jul. Mine to yngste søstre kan begge vente seg gavekort på kroner 250 fra Cubus i posten. Bente får, som tidligere nevnt, en diktsamling i julegave, men i.o.m. at hun kommer hit med nattoget tidlig på julaften så trengte jeg ikke å sendte den i posten. Jeg husker ikke om jeg har nevnt at hun kommer før, men nu er det i alle fall gjort. Sissel kommer forøvrig også hit i jula, men ikke før 2. dag jul, trolig sammen med Kjell, hvis helsen og ryggen til sistnevnte holder. Det ligger med andre ord an til å bli den reneste familieansamlingen her i julen, til stor glede for vår gamle mor.

Mor rundet de 92 år den 14. desember, men det ble ingen feiring verdt å skrive meget om. Anne-Grethe var innom på kaffe og hadde med seg blomster, men det var i grunnen det hele, men unntak av en og annen oppmerksomhet fra senile venninner samt telefoner fra døtrene på østlandet. Dog blir det forsinket feiring av dagen i romjulen. Det har Bente og jeg bestemt. Mor klarer fremdeles å gå for egen maskin, men bruker som oftest stokk eller gåstol de få gangene hun går utenfor dørstokken til kammerset. Hun sitter for det meste i en stol på kammerset, hvor hun leser blader, løser kryssord og hører på radioen. Hun ligger også mer nu enn hun gjorde for bare et par års tid siden, men hva annet kan en vente seg i den alderen? Kroppen hennes er rett og slett utslitt. Heldigvis er hun glad i å telefonere, dessuten dukker hun som regel opp ved kjøkkenbordet når det kommer besøk, og det er jo et tegn på at hun ikke har gitt opp helt, i alle fall.

I går eftermiddag kom det omkring 10 cm med snø her i Stavanger, men den skal visst ikke bli liggende til jul, selv om det meste fremdeles ligger. Som vanlig ble det snøkaos langs veiene da snøen kom, et tegn på at det er alt for mange bilister som burde vært tvunget på glattkjøringskurs her i byen - og betalt for det selv. Jeg skal i alle fall nyte julestemningen så lenge den varer. Det var rett og slett koselig å sope trammen samt å måke snø mellom trammen og grinden ut til gaten i går aften. Naboen ryddet snø på eiendommen sin samtidig, men han bruker jo snøfres, så det ble ikke like sjarmerende da han holdt på. En annen nabo drev også på med snømåking i går aften, men han er så lite snakkesalig at jeg ikke engang orket å titte bort til han. Det er dessverre enkelte av mine naboer som har fått nok av villaens festligheter og således ei taler med den lærde quinde lenger. De skulle bare visst hvor lite det bryr meg.

I dag sto dødsannonsen til en 41-årig quinde i Stavanger Aftenblad, viss farmor var en bekjent av min gamle mor i hine hårde dager. (Farmoren døde omkring år 2000). Kreft er en stygg sykdom. Nu går det knapt nok en eneste uke uten at en person under 65 år har "sovnet stille inn på Boganes lindrende enhet". Akk, slik en elendighet. Avdødes far døde også av kreft, men han rakk i alle fall å bli pensjonist. På den andre siden av skalaen fylte Alma Mack fra Virginia, USA, 110 år tidligere denne måneden. Man gratulerer så meget. Forøvrig kan det nevnes at Norges eldste nulevende person er født 29. juni i det herrens år 1902.

Mor driver i skrivende stund og broderer på et bilde som hun skal gi i gave til Sissel. Selv har jeg laget middag efter lærergjerningen, bestående av stekte grønnsaker og litt stekte poteter. Det blir nok av kjøttmat i julen, så i dag ble det ikke kjøtt. Jeg har også ryddet og hentet frem noen flere stearinlys, som sikkert blir tent i løpet av julehøytiden. Det som står på tapetet i aften av huslige sysler er å vaske badet samt støvsuge gangen. Gangen ser ikke ut i det hele tatt, men slik må det nu engang bli når det er snø og slaps ute. Nu aller først skal jeg sette meg rett ned i en god stol med en skvett oppspritet kaffe - og livet skal nytes til fulle!

Toril

mandag 19. desember 2011

Endelig nytt innlegg!

Godtfolk!

Det har vært en meget travel tid for undertegnede. Det er naturligvis meget synd at man har måttet prioritere bort de nærmest daglige innleggene i denne efterhvert så berømte bloggen, men nu kommer det i alle fall et innlegg - og det skal til gjengjeld være fyldig og godt.

På grunn av meget sykdom (t.o.m. et hjerteinfarkt - det gjelder en kollega på 64 år) har man arbeidet 100% de siste 8-10 dagene. Hele 4 av mine kolleger har vært fraværende fra to dager og oppover de siste knappe to ukene. Slik blir det meget elendighet ut av. I tillegg har jeg hatt nok å stri med i mine egne undervisningstimer, så vel. Siden forrige innlegg har jeg rettet både norskstiler og norskprøver. I dag hadde vi dessuten karaktermøte, hvor terminkarakterene ble satt i alle fag. Møtet foregikk mellom klokken 14.45 og 15.45, således ble det en lang dag i dag også. I den ene norskklassen har man beskjeftiget seg med blant annet følgende den siste uken:
- "Formidle muntlig egne lesererfaringer og leseropplevelser basert på tolkning og refleksjon."
- "Gjenkjenne de språklige virkemidlene humor, ironi, kontraster og sammenligninger, symboler og språklige bilder og bruke dem i egne tekster." (Fritt efter slik målene for perioden står i planen jeg ga elevene.)

I den andre norskklassen har man de siste norsktimene holdt på med nynorsk og stilskriving. For å gjøre en krevende arbeidssituasjon ennu verre så kollapset delvis telefonsystemet ved Stavanger kommune for et par ukers tid siden. Når man ringer ut internt i kommunen kan man risikere å havne både hit og dit, og sjelden treffer man på den rette personen. Ringer man til skolen får man overhode ikke svar i det hele tatt. Sist uke skulle jeg tale med en sekretær ved byens skolekontor, men da havnet jeg på et dagsenter på Åsen. Ved forsøk nummer to havnet jeg hos NAV-kontoret nede i sentrum, men da kastet jeg også på røret og det for siste gang den dagen! I dag ringte telefonen på arbeidsrommet mens jeg satt der og da viste det seg at det var noen som skulle ha tak i hjemmesykepleiens kontor i en eller annen bydel. Jeg kunne ikke annet gjøre enn å informere om at vedkommende hadde havnet på en ungdomsskole...

I villaen har man nu pyntet ferdig til jul, med unntak av det som har med juletreet å gjøre. Det skal man ta for seg på dagtid på lille julaften, slik tradisjonen er i villaen. Sent lørdag aften var naboen og jeg i Sørmarken (sørsiden av Ullandhaug) og hugget oss hvert vårt tre. At det er ulovlig å hugge i annen manns skog, bryr vi oss lite om. Å kjøpe seg et juletre koster fort 300 kroner eller mer, noe som er ganske uaktuelt å finne på og gjøre når man bor i et land med såpass meget skog. Naboen foreslo først at vi kunne hugge i en skog mellom Sandnes og Hommersåk - visstnok en plass hvor han har hugget før - men ingenting er bedre enn å hugge "i egen bakgård". Vi brukte både øks og sag i arbeidet, som taktisk nok foregikk mens folk flest enten var opptatt av NRK eller gjorde seg klare til å herje på byen. Vi fraktet juletrærne på naboens tilhenger, faktisk uten engang å binde de fast, men alt går bra når man holder seg under 40 km. i timen. I villaen er både julenisser, julelykt, julekuler, bomull, lys og annen pynt på plass, så nu er det ikke meget som gjenstår.

De 7 slag med kaker - smultringer, pepperkaker, sirupkake, sirupsnipper, serinakaker, sandkaker og hvetekake - er også ferdig bakt og ligger klare i kakebokser eller i fryseren. Jeg har også vasket det jeg orker å vaske av huset. Neste år akter jeg dog å leie billig arbeidskraft fra Polen eller et annet tarvelig land for husvask! Giktsmertene mine gjør at jeg ikke lenger orker å vaske slik som man orket å vaske i yngre dager. I min ungdom vasket jeg ned et hus på to dager, men nu for tiden bruker jeg to dager på et enkelt rom. Man skal visst lide meget før man får vandre...

Fra Nord-Korea har det i dag kommet nyheter om at landets O' store leder, Kim Jong-il, omsider har forlatt denne jord, trolig 69 år gammel. Eksakt når han ble født vites ei, men de fleste kilder anslår at han ble født i 1941 eller i 1942. Om han ble født i Sovjetunionen, i Japan eller i Korea er også et mysterium og forskjellige opplysninger gis efter hvilken kilde man konsulterer. Hans egen selvbiografi hevder hardnakket at han kom til verden i Korea, men det er mer trolig at moren var sengeliggende i Sovjetunionen da han kom til verden. Like mystisk er omstendighetene rundt hans sønn og efterfølger. Ingen later til å vite hvor gammel han er, men de fleste kildene antyder at han er i slutten av 20-års alderen, muligens så vidt over 30. Det statlige fjernsynet i landet har i hele dag vist bilder av gråtende menneskemengder, som sørger mer enn noen har godt av over sin despot. Folkets sorgreaksjon henger dårlig sammen med den elendigheten den avdøde lederen har ført dem alle inn i. Fattigdom, dårlig levestandar, matmangel, titusenvis av politiske fanger i fengsel og korrupsjon er bare noen av mange negative stikkord som beskriver landets situasjon.

At det står soldater klare til å skyte den eller de som ikke viser sin sorg, er vel ikke umulig, så det er vel bare å gni løken i øynene og komme seg ut i gatene, om man ønsker å fortsette sitt elendige liv i kommunistdiktaturet. Maken til styresett finnes ikke, ærede lesere. Avdødes far, som selv falt død om temmelig brått i 1994 (82 år gammel), tok makten i det nyopprettede Nord-Korea en eller annen gang på 1940-tallet - her kan man nok ikke sin historie godt nok til å utdype noe mer - og Sovjetunionen hadde naturligvis en finger med i spillet under opprettelsen av kommunistdiktaturet. Moren til Kim Jong-il døde forøvrig under noget mystiske omstendigheter i 1949, bare 31 år gammel. Faren giftet seg da på nytt, denne gangen med en quinde født omkring 1928, men i trå med tradisjonen i det tarvelige landet, hvor taskenspilleri og korrupsjon er på agendaen nærmest daglig, er også omstendighetene rundt hennes person meget diffuse. Ryktene skal ha det til at hun døde i en bilulykke i 2001, men så sent som tidligere i år skal det ha blitt opplyst at hun befinner seg Nord-Koreas hovedstad og at hun lider av skrøpelig helse. Alt er mulig i dette landet. Kanskje henger Kim Jong-il' bestemor i et horn på veggen?

Onsdag eftermiddag var jeg på Madla Amfi og kikket i et utall butikker, med det for øyet å få tak i noen julegaver til slekt og venner. På bokhandelen i 2. etasje fikk jeg tak i to flotte ungdomsromaner, som mine to barnebarn i hovedstaden skal få, i tillegg til 350 kroner hver. (Ja, denne gangen slår mormor virkelig på stortrommen!) Jeg fikk quinden i butikken til å pakke inn bøkene i flott gavepapir. Jeg kjøpte meg også 10 julekort samt en del pakkekort i samme butikk. Julekortene ble skrevet i går, søndag, og postet i dag. Jeg var også innom postkontoret og ordnet meg med en stor postpakke, som jeg kan legge julegavene, pengene og kortene til barnebarna mine oppi. Jeg må gå innom et eller annet postkontor med postpakken i morgen, slik at jeg er sikker på at mine barnebarn får gaven før jul. Min sønn i Tyskland skal få overført 600 kroner på kontoen sin av meg. Datteren min burde fått en smekk på fingeren, men den saken skal jeg la ligge.

Jeg kjøpte også den nyeste diktsamlingen til min gode venninne og x-kollega, enkefru Tove Johs-Castell, som kom ut på et lokalt trykkeri nu i desember. Min søster Bente i hovedstaden elsker lyrikk, så denne gaven er ment for henne. Jeg må finne på et eller annet lurt til Sissel og Anne-Grethe også, men hva det skal bli har jeg ennå ikke funnet ut av. Dog haster det nu, så jeg skal ta meg en handletur efter morgendagens lærergjerning. Gave til naboen er også ordnet. Han skal få en pakke med eksklusiv sjokoladetobakk til pipen sin, til verdig av over 300 kroner. Det håper jeg han setter pris på. I.o.m. at han ikke er fast leser av min ringe blogg tar jeg sjansen på å nevne det i dag.

Til slutt vil jeg gratulere herr Ivar Andre og hans utkårede, Tommy, som nu har fått seg leilighet på "Østre Platå" her i Stavanger, visstnok blir de nærmeste naboer til en av de næreste kameratene sine, herr Øystein, som har sitt daglige virke bak disken på den skeive baren Mami. Eksakt hvor Øystein, Ivar Andre og Tommy holder til, vites ei, men i følge herren der nede i Thailand skal leilighetene ligge et eller annet sted på Storhaug. Med disse ord avsluttes herved dette innlegget.

Toril

lørdag 17. desember 2011

Jim Langan blogger om Rose Kennedy

TEDDY, ROSE AND THE POPE

For those of you still mad at me for chastising Ted Kennedy’s deathbed request that the law be changed to allow the Massachusetts Governor to name his successor, understand I stand by my opinion but regret the timing. Ted Kennedy’s death did have me reminiscing about the number of times I spent with him. Everyone I suppose has a favorite Teddy story because he was a larger than life person and he was who he was. Here’s my favorite.

 I had been invited by a family member to Hyannis for the Memorial Day weekend in the late 1980’s. I stayed at “the big house” as the home of Joseph and Rose Kennedy has always been known. The house and the adjacent Robert Kennedy house were full of Kennedy’s and houseguests. I remember sailing over to Martha’s Vineyard with Teddy and a gaggle of Kennedy siblings and cousins. After some shopping and lunch, everyone was driven to the airport and we took a private plane back to the Cape, leaving the sailboat there. Only a Kennedy can leave a spectacular sailboat like you and I would a car at a shopping mall.

Everyone then returned to the house and cocktails. At some point we all headed into the dining room for lobsters with all the fixings. As we began the meal, we heard the clank of the elevator which was located at the far end of the sun room adjacent to the dining room. The elevator had been installed years earlier after Joseph Kennedy suffered a debilitating stroke. While Teddy was living in the house, his mother was living there as well although in a much diminished physical state. She had suffered numerous strokes and lived upstairs with round the clock nursing.

Suddenly there she was, the iconic Rose Kennedy, resplendent in a beautiful dress and grand hat, being wheeled into the dining room. I remember everyone there pounding the dining room table chanting “Grandma, Grandma.” At that point in her life it was difficult to know how aware she was of her surroundings so the table pounding and chanting was intended to rouse her.

 Teddy immediately asked the nurse to wheel his mother next to him at the head of the table. I recall him saying “Mother, I knew you’d be down if you thought we were having a party.” There was no response but Teddy kept on talking and began telling his mother about his recent visit to the Vatican. Kennedy had just returned from a conference in Europe and a Papal audience.

“Do you know what the first thing the Pope asked me, Mother? He asked me how is Rose Kennedy?” At that point Mrs. Kennedy appeared to focus and stiffened in her wheelchair. We were all just watching and listening. Teddy then went on to ask his mother, “Do you know what his holiness gave your son Teddy?” (It was obvious Teddy wasn’t sure his mother knew which son she was talking to.) Again, she seemed to brighten at the mention of the Pope.
“Mother, the Pope gave your son Teddy Papal absolution.” At that point Mrs. Kennedy opened her eyes wide and said in that famous voice “Well Teddy, I certainly hope you got it in writing.” There was about a three second delay as everyone processed the fact she spoke and what she said before everyone laughed and cheered and started pounding the table again. No one was laughing harder than Teddy but in a few seconds I saw him begin to tear up and he asked everyone to leave the dining room as he wanted to be alone with his mother.

We all left the room; Teddy closed the door to the dining room and sat there for at least an hour with his mother. You could hear him sobbing at times from the other room. He adored his mother and was so moved she was tuned in if only for a few moments. It was a moment I’ll never forget. Hopefully that Papal absolution has reunited him with his beloved mother.

tirsdag 13. desember 2011

På grunn av meget høyt arbeidspress, både i forbindelse med juleforberedelsene i villaen og med innspurten av terminen på skolen, hvor det blant annet er sykdom i kollegiet, kommer det dessverre ikke innlegg i bloggen før tidligst torsdag.

Toril

tirsdag 6. desember 2011

Kort rapport fra den lærde quinde

Godtfolk!

Til høyre sees kronprins Leka av Albania, som døde av hjerte- og lungeproblematikk i Tirana, 30. november. Han ble 72 år. Hans far ble kastet av tronen av fascistene i 1939 og i 1946 ble landet kommunistrepublikk. Faren døde i 1961. Moren, den meget vakre dronning Geraldine, døde i 2002, 87 år gammel.

For mer informasjon klikk på følgende link:
http://www.theroyalforums.com/forums/f186/death-of-crown-prince-leka-aka-leka-i-king-of-the-albanians-30-november-2011-a-32202.html

I dag hadde man en dobbelttime i norsk på begynnelsen av dagen. På slutten av dagen ledet undertegnede årets siste seksjonsmøte i norsk med en saksliste så lang som et vondt år, men den skal jeg ikke gjengi her. Tiden mellom ble stort sett viet forberedelser til eftermiddagens møte samt notatskriving og studier av pensum som forberedelse til en norskprøve jeg skulle lage. Det begynte en hyggelig 26-åring fra Mandal som vikar hos oss i dag. Han skal steppe inn de to siste ukene av skoleåret, slik at vi slipper å vikariere så meget for syke kolleger frem mot jul. Herren studerer egentlig til vernepleier, men vurderer også læreryrket. Han fortalte meg at han har en bror som studerer til å bli lege i Slovakia og en bror som arbeider ved et eller annet sykehjem her i byen. Da vi nøt noget tobakk i kjelleren efter en velfortjent lunsjpause innrømmet min skallede nabo at han ble noget viril på den unge herren, men jeg tviler på at han er homofil. Og om han skulle være det så er det vel heller laber odds for at han skulle være klar for en bestefarsfigur, kanskje? Men hvem vet...

Min kollega Ingeborg på 69 år, som snart skal gå av for aldersgrensen, - hun er nu inne i sitt siste skoleår - var på jobb i dag og fortalte meg at prinsesse Irene nevnte meg ved navn da de to talte om at Ingeborg er hjertelig velkommen nedover til sommeren igjen. Prinsessen mente at jeg burde slå følge igjen - for ingen burde reise så langt alene, mente hun - og hun hadde humret godt over ansiktsuttrykket mitt som jeg fikk da jeg åpnet døren i tresko, slitt stakk og forkle. Jeg merker en viss misunnelse fra en og annen av mine kolleger av samme kjønn når man taler om sitt royale bekjentskap, særlig en viss quinde i 50-års alderen blir snerpete når temaet kommer opp. Jo mer hun blir snerpete og rynker på nesen, jo mer taler Ingeborg og jeg om Irene og jo mer humrer naboen... Man har ikke mer moro enn del man selv lager.

I dag var jeg i bedre form og orket en handletur innom Prix, hvor man faktisk påtraff Per Inge Torkelsen i egen høye person! Jeg handlet inn mat for omkring 350 kroner. På middagsmenyen sto det stekte grønnsaker og kokt ris i dag. Efter middagen var vel inntatt pyntet jeg litt til jul her og der. Jeg tok frem diverse julepynt, blant annet julenisser, julekuler, en juleduk og en liten julesak som forestiller Jesu fødestall. Jeg har også arbeidet med en norskprøve som en av norskklassene mine skal ha mot slutten av uken. Mor beordret meg til å henge opp et bilde av frelseren selv på veggen inne på kammerset i aften. Det er et fint Jesus-bilde hun fikk en eller annen gang. Mor er mer opptatt av det religiøse ved julehøytiden enn det datteren er, så jeg fikk ordnet opp med både opphenging av bilde og jeg la på en juleduk på kommoden der inne. Resten av pyntingen får man ta efterhvert.

Nu skal jeg ned for å smøre meg noget aftensmat, som jeg har planer om å innta inne i stuen mens jeg ser på nyheter og værmelding.

Toril

mandag 5. desember 2011

Elendig helsetilstand i dag

Lesere!

Det blir ingen lang dagbok i dag, ei heller særlig interessant. Man har vært plaget av hodepine, giktsmerter og generell fyllesyke i dag. Så ærlig tror jeg man skal være at man kan gi helgens utskeielser skylden for dagens varierende helse. Ei heller fikk jeg hvilt skikkelig ut i går p.g.a. kakebakst og royal visitt med påfølgende middag hos min kollega, således hadde jeg nok med meg et underskudd på søvn inn i klasserommet nu i dag. Mandager er aldri harde dager for mitt vedkommende, rent timetall-messig. En ordinær time og en vikartime samt noget tid på arbeidsrommet og vips så var arbeidsdagen over, heldigvis. Når man ikke er ved fullgod helse, derimot, blir det straks blåmandag og alt går tyngre...

På middagsmenyen sto det fiskepinner med kokte poteter og noget smeltet smør i dag. Egentlig skulle jeg innom Prix for å handle litt på hjemveien, men siden jeg var noget redusert ble ikke noe av. Faktisk er jeg hakket bedre og mindre sliten nu enn det jeg var for 5 timer siden, men jeg har dog bestemt meg for å finne ensomheten i dobbeltsengen ved 21.30-tiden, efter å ha fått med meg en Ronald Reagan-dokumentar på Nrk2.

Det har snødd, haglet og sluddet en hel del i løpet av dagen. I morges var det tidvis trafikkaos både her og der, blant annet sto trafikken temmelig stille i rundkjøringen ved Prix-butikken på Kampen. I eftermiddag kom det mer nedbør, men jeg kom meg hjem før rush-trafikken satte inn, så det gikk greit. Undervisningsinspektøren falt og slo seg på trammen hjemme hos seg selv i morges fordi hun ikke var klar over at det var så glatt. Hun mistet alt hun hadde i hendene og ble liggende med store smerter, refererte hun. Hun kom i alle fall på jobb, så det kan ikke ha vært så aller verst ille, men en god historie fikk hun da ut av det. I skrivende stund viser gradestokken -0,5 grader, så at vinteren har kommet hersker det ingen tvil om.

Nu skal man løse kryssord og nyte en kopp svart kaffe samt noen biter med kokesjokolade.

Toril

søndag 4. desember 2011

Slåsskamp på HoT Open Mind, igjen, og kongelig visitt

Kjære lesere!

I eftermiddag fikk jeg et lettere sjokk da det ringte på døren her. Jeg var fremdeles noget redusert efter nattens herjinger på Storhaug og i sentrum og gikk rundt i en gammel stakk, forkle og tresko da jeg åpnet døren for å se hvem som sto på trammen. Hadde jeg visst at det var min gode kollega Ingeborg og prinsesse Irene av Nederland som sto på andre siden av døren så hadde jeg definitivt skiftet om før jeg viste mitt rufsete åsyn for de flotte quinder. Det viste seg at prinsessen hadde kommet på uannonsert snarvisitt til Stavanger for helgen, primært for å handle julegaver og for å delta på en kunstauksjon i Ganddal i går aften, men hun ville altså også overraske min gode kollega og venninne. Da de ringte på døren her på beste Eiganes var det nærmest spontant under en spasertur til gravlunden, hvor min kollega ville vise frem sine besteforeldres flotte gravstein til prinsessen. De hadde også spasert igjennom Gamle Stavanger, fikk jeg vite.

Jeg simphelten kunne ikke be en kongelig inn på det forferdelig rotete kjøkkenet mitt, ei heller tok seg seg ut at jeg var så hverdagslig og tarvelig antrukket. Jeg ble rett og slett skamfull og det så ille at jeg slo knyttneven i kjøkkenbordet da jeg gikk inn igjen og forbannet både hjemmebrent og lesber så det holdt! Akk og ve, at det går an å opptre så udannet at man ikke klarer å vise respekt ovenfor en prinsesse av et ærverdig monarki, det er intet mindre enn skammelig. Årsaken til at kjøkkenet var rotete akkurat i det de var innom skyldes at jeg har bakt sirupsnipper og sirupkake i dag. Også ser man jo alltid noget uggen ut efter en fuktig natt i godt selskap, så jeg var ekstremt uheldig. Heldigvis skjønte nok min kollega at jeg ble noget ille berørt og inviterte meg i stedet på middag hos henne - og det med kongelig selskap - klokken 18.00.

Under middagen viste jeg kongelig etikette og dannelse og hadde på meg en flott hårbøyle, mørk kjole, sorte sko med høye hæler og rubin-ørepynt. Jeg hadde også sørget for å gre håret, pusse brillene og ta på akkurat passe med parfyme. Vi fikk servert kalvestek med kokte mandelpoteter og meget godt tilbehør. Ingeborg bød oss på rødvin, men både prinsessen og undertegnede takket ydmykt nei og tok heller et glass med vann. Man kan rett og slett ikke innta alkohol dagen derpå og bare timer før man bør være klar til dyst i klasserommet. Hva som var prinsessens unnskyldning, er jeg dog noget usikker på. Den gode samtale gikk om løst og fast, blant annet spurte jeg om hun har meget omgang med vårt høyt elskede kongepar, hvorpå hun raskt repliserte at hun knapt nok har sett de en eneste gang de siste årene. Det skyldes vel at prinsessen mistet en del kongelige rettigheter efter sitt kontroversielle giftemål på 60-tallet (som for øvrig endte i skilsmisse) og at hun således også slipper unna kongelige plikter ved statsbesøk og lignende. Prinsessen pleier heller ikke å delta ved store kongelige begivenheter som kongebrylluper og lignende. Nu skal man vel helst ikke referere så meget fra samtaler med kongelige, så jeg lar det ligge her. Jeg må i alle fall si meg høyst fornøyd med avslutningen på helgen.

I går aften var det kalas hos lesbiske Elisabeth på Storhaug i anledning at hun har flyttet inn i en ny leilighet i annen etasje i et hvitt hus rett ved siden av Storhaug skole. (Se fotnote!) Selv om huset er flott nok mangler det både hage og hjerterom der det står innklemt mellom gater og andre hus. Dessuten kunne vertinnen fortelle at det er et eller annet som er galt med varmtvannstanken, noe som har gjort at det har vært kaldt vann på morgenkvisten både to og tre ganger. Til stede hos Elisabeth i går var også Turid, Unni (forøvrig avbildet i Oldboys dagbok i dag, i følge den skallede), Heidi, Bente og et quindemenneske viss navn jeg ikke husker. Selv om kalasene hos Elisabeth aldri når loftshøyde, da hun selv alltid inntar noget beskjedne mengder med fluidum, ble det så absolutt tre hyggelige timer i godt selskap. Man savnet naturligvis Hildegunn (som for en gangs skyld hadde en vakt på sykehjemmet) og Jarlfrid (som er rekonvalesent efter sist helgs utskeielser med påfølgende hjernerystelse), men det er i grunnen helt grei at man ikke er med de samme personene hver gang. Det er jo også en kjent sak at Hildegunn og Jarlfrid tidvis kan dominere omgivelsene sine mer enn meget, så det ble en litt anderledes stemning i går; roligere, mer dannet og ikke fullt så preget av pilsflasker...

Var det rolig og flott på vorspielet så var det så absolutt en røffere tone på HoT Open Mind, hvor undertegnede gikk sammen med Turid og Heidi rett før midnatt. Vi hadde ikke vært inne i lokalet mer enn maximum et kvarters tid før to-tre quindemennesker havnet i tottene på hverandre ved dametoalettet. Det ble bl.a. slått med vesker og servert saftige gloser, som ikke egner seg for sarte sjeler. Man observerte både Sissel og Anki i området og flere til, men den mest aggressive av quindene har man aldri før satt sine øyne på, ei heller var det lett å se hvem som gjorde hva og hva som lå bak sammenstøtet vites i alle fall ikke. (Noen som vet?)

Ved 01-tiden var det tid for mer underholdning og det helt gratis. (HoT Open Mind burde kanskje begynne å annonsere at de har spetakkel på underholdningsagendaen hver helg efter midnatt?) Turid og undertegnede sto ved inngangspartiet og nøt hver vår røde mikstur mens vi ante fred og ingen fare da det plutselig oppsto et spetakkel uten sidestykke inne i gangen. Sekunder senere stormet det ut en vill og nærmest rabiat herremann i 20-års alderen med rastafletter med to vakter og opptil flere tilskuere i hælene. Det tok bare sekunder før vaktene hadde lagt festløven i bakken, men han ga ikke opp av den grunn og laget et svare strev for de stakkars vaktene, som nu hadde fått selskap av en tredje kollega, som tok frem en telefon for å kalle på forsterkninger fra onkel politi. Den unge herren med rastaflettene slo og sparket og gjorde mangt et tappert forsøk på å komme seg fri fra vaktenes myndige varetekt. Da politikonstablene dukket opp et par minutters tid senere var det dog slutt på å gjøre motstand og ferden bar rett inn i en politibil. Innehaveren kom også ut for å riste på hodet over det som foregikk. Hva som var foranledningen til dette utagerende opptrinnet er det visst ingen som har fått med seg, men ting tyder i alle fall på at det startet i gangen, skjønt, sikker kan man jo ikke være så lenge ingen vitner har meldt seg for bloggens O' store forfatterinde.

Turid og jeg fant begge opptrinnene meget underholdende, men innimellom slagene nøt vi også et par ølglass hver mens vi talte om løst og fast. Anki var innom bordet vårt og slo av en prat, det samme var naboens kamerat Einar og Silje, en bekjent av Turid. I følge herren der nede i Thailand skal nu Øystein være tilbake i byen, men så vidt man kunne se var han ikke i lokalet. Dog observerte man herrer som Glen, Tore og Geir. Man konverserte også med en eldre herre, som kunne informere om at han var pensjonert dyrlege med base på Nærbø. Det var også en god gjeng med thaigutter i lokalet, nærmest det reneste haremet. De flokket seg rundt eldre herrer, som på sin side tafset og koste seg stort. Naboen mente han ene herren er i partnerskap med en av thaiguttene, men kunne ellers ikke gjøre rede for hvem som var hvem o.s.v. Når det gjelder byens thai-gutter så er nok Oldboy og Øystein bedre skikket til å gjøre rede for hvem som er hvem.

Omkring klokken 01.50 takket vi for oss og gikk hver til vårt efter en liten prat ved torget. Det var faktisk oppholdsvær, ei heller var vinden på sitt verste på den tiden av natten, så man spaserte hjem til Eiganes helt alene og nøt turen. Man observerte tre politibiler ved torget, så det var åpenbart at man stilte opp mannsterke nu i julebordsesongen. Og med disse ord avslutter jeg herved dagens blogginnlegg.

Toril

Fotnote:
Storhaug skole ble innviet i det herrens år 1902 og har i dag nærmere 300 elever. Skolens styrende hånd er Inger Lie, som den lærde quinde har hatt en konfrontasjon eller to med i løpet av sin yrkeskarriere. Den 11. april i det herrens år 1940 ble skolen rammet av et fallende britisk fly og tok fyr. Tross iherdig innsats fra brannmenn og naboer brant skolen og nærliggende hus ned til grunnen. Tre personer på bakken omkom og det var nærmest ingen ende på lidelsene. Alle i flyet møtte også sin frelser.
Site Meter