lørdag 27. august 2011

Naboen brakk foten - stor ståhei!

Godtfolk!

I går aften brakk min skallede nabo foten, i det han skulle gå hjem igjen fra villaen. Han bommet på et trappetrinn på trammen utenfor her og landet meget hardt og skeivt på høyre fot, som dessverre ikke tålte belastningen. Den lærde quinde måtte i huj og hast kjøre lektoren til legevakten, hvor han ble behandlet for fot-skaden, som forøvrig ble en meget smertefull opplevelse da naboen for tiden lider av podagra. Akk, slik en elendighet som alltid skal vederfares oss i livets bitreste høst. Det eneste positivet som kommer ut av dette - bank i bordet(!) - er at naboen nu er sykemeldt i to uker og kan slippe unna det daglige tjaset og maset fra bråkete elever.

Inntil dette skjedde hadde man en hyggelig aften med rundstykker, kaffe og kaker på bordet. Til og med mor var såpass oppegående at hun satt i stuen til klokken passerte 22. Vi satt og så på fjernsynet mens vi talte om løst og fast. Mor ble meget oppjaget av oppstandelsen som fulgte naboens uhell - jeg fikk hjulpet han inn på kjøkkenet før jeg måtte hjelpe han ut i bilen. Mor kom inn på kjøkkenet fra kammerset og slo ut med hendene, nærmest i panikk, men situasjonen dempet seg heldigvis efterhvert og naboen var i de tryggeste hender. Den lærde quinde er vant til å holde hodet kaldt når ulykker inntreffer. Både med mor og på skolen har det vært så mange episoder opp igjennom årene at man til slutt har blitt herdet.

I dag har mor telefonert både Sissel, Bente og Anne-Grethe for å slarve om naboens uhell. Akk, jeg mener nu engang at hun kan holde munn i stedet for å spre elendigheten rundt til mine søstre, men det er samme hvor skrøpelig hun er så klarer hun alltid å telefonere for å formidle hendelser fra villaen. Jeg laget meget spaghetti med kjøttdeig og kjøttsaus til middag i dag, nok til at mor og jeg kan spise det også i morgen. Klokken 17.45 var jeg innom min skallede nabo med en tallerken full av mat, inkludert to skiver med loff og smør. Jeg hjalp han samtidig med å ordne diverse småting i huset, blant annet ga jeg han en hånd slik at han lettere skulle komme seg til klosetten. Dog tørker jeg ikke skallede herremenn bak, der går grensen. Det blir sikkert spetakkel på skolen på mandag når de får bud om sykemeldingen, men den tid den sorg.

Verdens eldste person, Besse Cooper fra Monroe i Georgia, USA, feiret i går sin 115-års dag med brask og bram! Hennes barn har nu begynt å bekymre seg for at hun kanskje kan komme til å overleve dem og hvem skal da ta seg av henne? Barnebarnet Paul Cooper uttalte følgende til "The Walton Tribune": “It’s indescribable. I have no words. It’s absolutely amazing.” Angie Tharp (82) har ingen god forklaring på hvorledes det har seg at Herren har glemt ut å hente hjem moren, men uttrykker samtidig at de nyter hver en dag sammen med den senile quinden. Besse ble født i Tennessee, men har nu bodd i Georgia i 95 år. Hun flyttet fra hjemstaten for å undervise elever, men fant også kjærligheten i den nye staten. Luther Cooper har nu vært død i 48 år. I følge yngstedatteren, fru Nancy Morgan, var moren meget livat i yngre år og hun mente at man måtte akseptere det livet bød på, uten å dvele for meget ved det problematiske. Den lærde quinde gratulerer!

I dag har man vært flittig; man har lest, vasket, vasket klær, laget mat og klippet fingerneglene til mor. Jeg handlet inn til helgen tidligere i uken, så det slapp jeg heldigvis unna i dag. I aften skal jeg slappe av foran fjernsynsapparatet med kaffe og kaker, kryssord og stearinlys. Jeg registrerer ydmykt at herren i Murgaten hadde reke-kalas i går aften, men undertegnede var ikke invitert. Sikkert fordi jeg takket nei sist gang det var kalas der, det p.g.a. at min søster Sissel var på besøk. Jaja, det samme kan det være. Hildegunn telefonerte i eftermiddag og fortalte at hun hadde vært en tur på Beverly og HoT Open Mind i natt. Jeg fikk ikke mange detaljene fra byturen, men forsto det slik at hun hadde påtruffet mange flotte quinder under 30 år. Da smiler Hildegunn, naturligvis, hun krever intet mer. Jeg skal også feste neste helg, i anledning "Stavanger på skeivå". Det skal bli skøy. Da blir det garantert full rulle her på Eiganes.

Ydmykt, Toril

Besse Cooper 115 år!

En representant fra Guiness rekordbok var naturligvis
på plass, som seg hør og bør når verdens eldste person
passerer 115 år. Datteren Angie (82) trosset revmatismen
og møtte opp på morens store dag.

I anledning 115-års dagen måtte det
naturligvis fikses på håret,
senil eller ei.

fredag 26. august 2011

Beulah Young rundet 111 år!

Kjære lesere!

Beulah (eg. Beulah Mae, født Miller) Young fra Nazareth i Pennsylvania, USA, feiret den 18. august sin 111-års dag på sykehjemmet, hvor hun har bodd de siste årene. Enken efter en herremann ved navn George Young har i dag et utall barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn, som titt og ofte stikker innom familiens matriark på sykehjemmet. Eldstemann i den neste generasjonen, datteren Marjorie Schlough på 93 år, mener meget av hemmeligheten til at både moren og den neste generasjonen er beæret med god helse skyldes at de ikke tror på å sitte stille. Det å være i aktivitet har mer enn meget å si, noe Beulahs eldste sønn, Charles Young (91), sier seg enig i.

For å se video fra 111-års kalaset, klikk på følgende link: http://www.wnep.com/wnep-nham-woman-turns-111-years-young-20110818,0,3954042.story

Onsdagen og torsdagen forløp som seg hør og bør på skolen, riktignok er man fremdeles i innkjøringsfasen, dog skal man ikke klage. Det at jeg bare underviser i norsk i år gjør at jeg får konsentrert meg mer enn før. Det å skulle ha to eller tre fag å tenke på til enhver tid gjør naturlig nok at man ikke får den samme strukturen i arbeidet med å forberede undervisningen. På onsdag hadde jeg hele 4 timers klasseromsundervisning, så da fikk jeg ikke gjort stort annet, men i går hadde jeg helt undervisningsfri efter lunsj og fikk gjort en hel del. Jeg gikk ikke hjem før klokken hadde passert 14.15 og rakk således å lage ferdig terminplanen i norskundervisningen for klasse 8B. Den planen burde, i likhet med den jeg laget ferdig for 9C i helgen, strengt talt vært ferdig allerede, men nå skal i alle fall elevene få en noget detaljert plan til uken over hvilke temaer vi skal ta opp de forskjellige ukene.

15% av stillingen min i år er såkalt administrativt arbeid i forbindelse med mitt embete som leder for norskseksjonen. Den jobben går ut på å ha hovedansvaret for norskundervisningen ved skolen, altså sørge for å veilede og hjelpe kolleger som måtte trenge det, avholde seksjonsmøter annenhver uke, passe på at elever med lese- og skrivevansker får den hjelpen de har krav på, informere ledelsen om elever som evt. trenger ekstra støttetimer - har jo ikke personalansvar, så kan bare viderebringe at vi evt. trenger flere timer til undervisning - bestille bøker til norskfaget, informere fagkolleger om datoer for nasjonale prøver, tentamener og eksamener, følge med på relevante kurs som måtte dukke opp o.s.v. Så tidlig som før helgen oppdaget jeg at det allerede i midten av september skal avholdes nasjonale leseprøver for ungdomstrinnet. Det er aldri fred og få. Er det ikke det ene som pålegges oss, så er det det andre.

Onsdag aften var jeg med på skolepolitisk møte ved Revheim skole, jmf. tirsdagens innlegg i dagboken. Politikerene lover både mer penger og flere lærere til skoleverket, men alle som ikke er født i går vet jo at dette bare er valgflesk. Dessuten har jeg forlengst avgitt min stemme til SV, så da så. Det skjedde ellers lite onsdag aften. I går aften var jeg i telefonen hele tre ganger. Først med min søster Sissel, så med min sønn i Tyskland og til slutt telefonerte Turid for å høre om det blir full rulle i helgen. Jeg fikk også tid til å lese litt i romanen jeg holder på med samt å saumfare Stavanger-avisene. Når det gjelder helgen så har jeg bestemt meg for å ta det med ro, så får man heller ta det igjen en uke senere, da er det jo også Stavanger på skeivå...

I dag gikk jeg fra jobb klokken 13.00 og lot skole være skole. (Hadde ikke undervisning efter lunsj, altså.) Jeg tok buss nummer to fra Tasta og rett ut til Kvadrat kjøpesenter, forøvrig Norges største, hvor jeg vandret rundt og koste meg i halvannen time. Jeg hadde lyst til å se efter en ny stakk til høststormene kommer, men kjøpte meg langt mer en bare en stakk. Jeg kom nemlig også over et flott par med strømper, to par med sokker, en grønn genser med høy hals, en flott jakke til bare 299 kroner, en Johnny Cash-dvd og på Dropsen kjøpte jeg meg belgisk sjokolade for 55 kroner. Jeg undret meg noget over at det var så mange folk på kjøpesenteret såpass tidlig på eftermiddagen, men det kan vel forklares med at mange skulket skolen, at mange på trygd og sosialstønad gikk rundt der, at mødre på permisjon brukte nok en dag der og at det fremdeles henger igjen noen turister i området. Ikke vet jeg.

Mor og jeg spiste bare brødskiver da jeg kom hjem ved 15.30-tiden, men nu straks (klokken 20.15) ventes naboen over og da skal både han og mor få servert løvstek med potetbåter og bernaisesaus til. Senere skal jeg by på kaker og kaffe, kanskje også en skvett med eggelikør? Kjære venninner(!), i aften skal man ikke ut på byen, så vennligst ikke telefoner med fyllevrøvl mot midnatt.

Vennlig hilsen Toril

onsdag 24. august 2011

Mattie Fern Fantiman (1900-2011)

Nok en super-hundreåring er død, og det rett før 111-års dagen:

"Mattie Fern (Laflin) Fentiman, 110, Rock Port, passed away
Thursday, August 18, 2011, at Pleasant View Nursing Home, Rock Port.

Survivors: daughter-in-law, Helen Fentiman, Rock Port; grandsons, Richard
(Suzanne) Fentiman, James (Julie) Fentiman, all of Rock Port; great-grandson,
Barry Fentiman and friend, Sarah Brumfield; great-great-granddaughter, Madison
Fentiman, all of Olathe, Kan.

Preceded: parents, Albert and Elizabeth (Gamble) Laflin; husband, Clifton J.
Fentiman; son, Dwane Fentiman; two sisters.

Graveside Service and Interment: 12 p.m. Monday, August 22, 2011, Elmwood
Cemetery, Elmwood, Neb. The family will receive friends from 9 to 9:45 a.m.
Monday, August 22, 2011, at Minter Funeral Chapel, Rock Port.

Memorials: Rock Port Nutrition Center or Ralph Greer American Legion Auxiliary,
Rock Port.

Online obituaries and condolences at www.minterfuneralchapels.com.

Services: Minter Funeral Chapel, Rock Port."

Avdøde, som ble enke i 1969 (da ektemannen på 70 år døde), mistet sin eneste sønn i 1994. Han ble 75 år. Mattie Fern Fantiman kom fra en sterk slekt. Begge søstrene passerte 90 år; faren ble 89, farmoren ble 90 og morfaren ble 89. Amen!

Ps: Neste innlegg kommer fredag eftermiddag eller fredag aften.

Toril

tirsdag 23. august 2011

Godt i gang med undervisningen

Godtfolk!

Mens det var relativt rolig å være timelærerinde i går - i og med at klassestyrerene styrte det meste av showet - var det derimot full rulle igjen i dag. Dagen startet med en dobbelttime i norsk, efterfulgt av forberedelser til resten av ukens norskundervisning og forberedelser til seksjonsmøte, så var det veiledning av ny kollega og til slutt seksjonsmøte for norskseksjonen. I tillegg viste det seg at rektor eller inspektør hadde "dobbeltbooket" et klasserom i dag med dertilhørende besværligheter og kaos. Det er nu engang alltid noget stressende å være lærer og elev den første uken av nytt skoleår, så man får ta det onde med det gode. Efterhvert går ting seg til av seg selv. Jeg fikk i alle fall forklart for alle mine nye elever at det minste forsøk på taskenspilleri i mine timer, vil straffe seg meget hardt. Jeg er kjent for å tømme elevers sekker på gulvet slik at de selv må plukke opp igjen innholdet, før de må forlate klasserommet med halen mellom beinene. Disiplin er nøkkelen til suksess i klasserommet!

I morgen klokken 19.00 arrangeres et møte i regi av Kommunalt foreldreutvalg på Revheim skole. Temaet for møtet er: "Hva vil de politiske partiene gjøre for Stavangerskolen de neste 4 årene? Politikk handler om prioritering, benytt sjansen til å stille spørsmål om skole til politikerne." Den lærde quinde har bestemt seg for å delta på møtet, i embets medfør. Man skal få sjansen til å stille politikere fra alle de store partiene spørsmål om skolepolitikk i løpet av seansen og både den skallede og minst 4-5 av mine kolleger har bestemt seg for også å dukke opp.

På dagens seksjonsmøte i norsk ble det bestemt at elevene på 8. trinn ikke skal få hjemmelekse i norsk verken denne eller neste uke. I norsktimene skal man arbeide med et hefte, som skal handle om den enkelte elev. I siste norsktime neste uke skal elevene levere inn et hefte, som skal vurderes med tilbekemelding, dog uten karakter. (En snill snart på ungdomsskolen, altså!)

Dette skal være med i heftet:
- En faktadel som inneholder navn, fødselsdato, fødested, foreldre/foresatte, søsken, hvor bor du og med hvem. En del der du forteller om deg selv, for eksempel opplevelser du har hatt, interesser, hobbyer, hva du er flink til / like å gjøre.
Dette kan være med i heftet:
* Hva betyr navnet ditt, og hvorfor har du fått nettopp dette navnet?
* Statistikk over navnet ditt.
* Kjæledyr?
* Mer om hobbyen din
* Mer om hjemstedet ditt

I tillegg har den lærde quinde tatt seg bryet med å kopiere opp 100 kopier med informasjon om god studieteknikk og man har beordret alle norsklærerene på 8. trinn om å vie en norsktime denne eller neste uke til en gjennomgang av denne dobbeltsiden med råd og veiledning, som man fikk tak i gjennom en kontakt på en annen ungdomsskole. Når det gjelder heftet "Om meg selv" så skal det vurderes ut i fra rettskriving/setningsoppbyggelse, oppbygging av teksten (struktur) og fortellerglede. I min andre norskklasse - en av 4 norskklasser på trinn 9 - skal elevene denne og neste uke lese en roman efter fritt valg. I løpet av uke 36 skal elevene fremføre muntlig bokrapport på 5-10 min om den boken de har lest. Karakterer vil gis. Jeg har bestemt at elevene skal få bruke en time denne uken og to timer neste uke til å lese boken i klasserommet. De resterende timene denne og neste uke skal brukes til å undervise om muntlige fremføringsmåter, intonasjon o.l.

I går spiste mor og jeg fiskepinner med poteter og raspede gulrøtter til. I dag, derimot, slo jeg på strortrommen og serverte oss fersk laks med mandelpoteter, bernaisesaus, salatblader og sukkererter. Jeg var nemlig innom Helgøs matsenter efter lærergjerningen i dag og gjorde storhandel for mer enn 500 kroner, inkludert en pakke med rød mikstur med papir. Vi spiste alene både i går og i dag. Jeg synes ikke det passer seg å ha naboen i kosten hver eneste dag, men jeg kommer nok til å invitere han på middag igjen snart. Når det gjelder helgen tror jeg det blir stille og fredelig. Det hadde vært morsommere å holde kalas under "skeivå", og man kan jo ikke være skamfull hver helg...

I går telefonerte man Hildegunn, som klaget over at hun nok burde tatt det roligere i helgen enn hun gjorde. Hun var jo gjennom en hel del gallestensproblemer for ikke lenge siden, men innok likevel 5 pils på kalas i helgen. Akk, hun som meg, lærer aldri at alkohol bare fører med seg elendighet... I går aften leste jeg nesten 40 sider i romanen jeg holder på med, så nå er jeg inne i bokens siste tredjedel. I aften har jeg tenkt meg ut på en spasertur i det fine været. Jeg tror jeg skal gå en tur til Stokkavannet og tilbake. Det har min gamle skrott sikkert godt av. Forøvrig står alt bra til med både mor og meg.

Toril

søndag 21. august 2011

Innendørs sysler på regnværsdag

God søndag eftermiddag!

I dag regner det en hel del utendørs. Av den grunn har jeg kun vært ute med søppelposen, og forøvrig har jeg oppholdt meg innendørs. Det har vært en lite begivenhetsrik dag, så langt. Vi spiste frokost ved 09-tiden. Jeg inntok en skive grovbrød med majones og sild på samt en loffskive med smør og bringebær. Drakk ellers en kopp kulturmelk samt en kopp svart kaffe til frokosten. Mor spiste en skive med loff og leverpostei, drakk en kopp melk og en kopp kaffe. Vi tok oss også hver vår gjende-kjeks til kaffekoppen. Anne-Grethe, min søster som bor på Klepp, telefonerte og talte noget med mor efter frokosten. Jeg tror de talte om at mor kanskje skal overnatte der en natt eller to snart.

Mens mor hørte på andakten i radioen tok jeg og ryddet og støvsugde litt her og der. Blant fangsten som forsvant inn i støvsugeren var en relativt stor edderkopp, som satt opp ned ved kjøkkenlampen. Jeg fikk også vasket inni kjøkkenbenken og kunne konstatere at matavfallsposen hadde lekket litt, noe som er ganske vanlig. De posene er ikke akkurat kvalitetsvare. Jeg vasket også kaffekjelen grundig. Det var visst på høy tid, da den var full av plakk og diverse rusk og rask. Jeg har ellers lest videre i romanen jeg holder på meg i dag og jeg har løst litt kryssord. En kjapp tur innom diverse fjernsynskanaler førte ikke til suksess, så jeg slo like så godt av igjen hele apparetet. Det er kjedsommelig med slike tunge regnværsdager, men det er lite å gjøre med det.

Noget efter klokken 13.30 laget jeg middagspai med blant annet kjøttdeig, sopp, purreløk og spinatrester. Den står nu til steking og både naboen og mor er informert om at det blir middag i villaen klokken 16.00. Man registrerer ellers at det nærer seg årets "Stavanger på skeivå", viss program man ennu ikke har satt seg inn i. Dog skal man i alle fall sørge for å få med seg den store festen, som pleier å gå av stabelen lørdagen mot slutten av denne festens uken. Tipper det blir hurlumhei i villaen den aftenen, ja. Det er jo så festlig med gjengen i hus!

I aften har jeg tenkt å vie en time eller to til å planlegge kommende ukes norskundervisning. Det var dagens korte dagbok. En god aften bedes!

Toril

lørdag 20. august 2011

Man løser kryssord, drikker kaffe og nyter en rolig helg

Godtfolk!

Da var skoleåret 2011/2012 i gang igjen, i alle fall for oss bak kateteret. På onsdag hadde vi planleggingsdag i regi av rektor og undervisningsinspektør med følgende saker på dagsorden:
- Timeplanen 2011/2012. Utgaven av 20. juli er uendret.
- Personalnytt: 1) To nye lærere ved skolen: Bjørg og Hanne. 2) Rådgiver har utviklingspermisjon t.o.m. 31/10. Vikar kommer ikke til å leies inn p.g.a. negativt budsjett. Trenger en fra skolen som kan utføre 20% rådgivningstjeneste i denne perioden. Mer info. kommer. 3) Skolens sekretær er inntil videre sykemeldt t.o.m. neste uke. Dette gir en del utfordringer. 4) 2. gangs utlysning for elevassistent 40% er ute i avisene nå.
- Informasjon om årets nasjonale prøver.
- Nye lærebøker for KRL (lærerveiledningene kommer neste uke) og matematikk. Det finnes gode hjelpemidler på pc til bruk for å gjøre seg kjent med utgavene. Sjekk linksidene!
- Foreldremøte for 8. klassene den 30. august. Klassestyrere lager opplegg sammen med ledelsen. Mobbing og ernæring bør være med som temaer.
- Mobilforbud på skolen. Hvordan kan dette la seg gjennomføre?
- Den gamle fløyen (klasserommene til 9. trinn) skal males i løpet av få uker. Her må vi bidra.
- Sigrid-Marie har kjøpt bok om ballspill og nye baller til håndball, basketball og fotball.
- Liste over mangler/ting som må kjøpes må leveres rektor senest førstkommende tirsdag.
- Alle møter på seksjonsmøter annenhver tirsdag. Der to møter kolliderer går du på det møte du helst vil.
- Søknad om elevpermisjon utover tre dager: Vi får inn mange forskjellige søknader om elevpermisjon. Etter at det ble innført nytt sakssystem i Stavanger kommune, skal alle søknader om
fri i mer enn 3 dager til sentralarkivet og skannes inn i den enkeltes elevmappe. Det er derfor viktig at søknadene skrives mest mulig korrekt.
Vi ber derfor alle skrive søknad på følgende måte:
· Bruk et vanlig brevark – A4 (ikke i meldingsbok).
· Foresattes navn og adresse skrives øverst til venstre på arket.
· Stil søknaden til rektor.
· Skriv hvem søknaden gjelder (fullt navn).
· Skriv tidspunktet det søkes permisjon for.
· Begrunn hvorfor det søkes om fri.
· Dater og skriv under med fullt navn.
· Lever søknaden til kontaktlærer eller kontoret på skolen.
- Skolen får tilbake 250.000 kroner til fri bruk i løpet av september/oktober. Orientering om økonomien ved skolen ellers.
- Hva kan vi gjøre for at lærerene skal engasjere seg i saker som kommer opp i Driftsstyret?
- Stavanger byggdrift arbeider med å resette ventilasjonsanlegget vårt. Slik det fungerer per i dag har vi veldig dårlig luftkvalitet i flere rom på skolen. Temperaturen varierer veldig og i deler av b-fløyen er det null ventilering. Dette skal forhåpentligvis være rettet opp i løpet av neste uke. Kun rektor og vaktmester skal bruke tavlen til anlegget. I vår var det mange som skrudde på termostaten og gjorde vondt verre.
- Klage på renhold skal skrives på listen utenfor kontoret til undervisningsinspektør.

Torsdag var mer som en kursdag enn planleggingsdag. Dagen var delt i to, hvorav formiddagen ble viet didaktikk med kursing av to flotte foredragsholdere, mens eftermiddagen ble viet til å høre om arbeidet med alternativ og supplerende kommunikasjon. Ingrid Hansen, som er pedagog og mormor til en 9-åring med cp, fortalte om barnebarnets bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon. Interessant!

Fredagen var også todelt. Formiddagen var viet planlegging av første skoledag, og da i særdeleshet i forhold til de nye elevene som nu skal ta fatt på treårig ungdomsskole. Siden jeg ikke har klassestyreransvar fikk jeg litt tid til å sysle med andre ting denne formiddagen, selv om jeg også deltok på et møte, som angikk hvorledes vi skal presentere oss for nye elever på mandag. Vi ble enige om at alle faglærerene titter innom klasserommene til de nye elevene i løpet av dagen. Forøvrig skal klassestyrerene ha spesial-opplegg for sine respektive klasser hele denne dagen. Jeg var ikke akkurat veldig fornuftig til å bruke fritiden min denne dagen. En sigarett i solen sammen med naboen, en tur innom internett samt 20-30 minutters avislesing og inntak av kaffe var blant syslene før lunsj. Akk, skjerp Dem nu, quinde! Eftermiddagen var viet seksjonsvise møter, hvor fagplaner, prøveplaner og faglige opplegg ble gjennomgått. Man gikk også igjennom pensumbøkene i plenum i seksjonene. Undertegnede er leder for norskseksjonen.

I og med at man nettopp er i gang igjen med et nytt skoleår vil jeg holde meg edru hele helgen. "Mandagssyken" og fyllehode på jobb bør ikke slå til med en eneste gang skoleåret har satt i gang igjen, synes jeg. Ei heller er det så lett å skylde på gikten når det er så varmt i været som det fremdeles er, men senhøstes kan det nok hende "gikten" slår meg ut en mandag eller to. Man eier dog ikke skam når det kommer til pliktene som kalas-vertinne. I skrivende stund sitter jeg med en sunn kopp med kreklingte, som min søster Anne-Grethe kom med i sommer en gang. Man hever koppen til en skål for helsen!

Min skallede nabo skal sammen med blant andre Hansemann og Frits ut til Einar på kalas i aften. Hildegunn og Jarlfrid skal til Anki i Kvernevik på sammenkomst, mens Turid (i likhet med bloggens O' store forfatterinde) tar en rolig helg sammen med sin mor. Jeg hadde naboen på middag klokken 16.30 i eftermiddag og serverte både han og mor deilig spinat- og brokkolisuppe. Jeg koste meg stort mens jeg tilberedet middagen og hørte på radioen i eftermiddag. Jeg vet ikke hvilket program jeg hørte på, men det kom i alle fall den ene slageren efter den andre av 60- og 70-talls sangerinner. Blant annet sang Shirley Bassey "My boy", Tammy Wynette sang "Stand by your man" og Tina Turner sang "Acid queen". Hyggelig. Jeg serverte forøvrig noget salt kjøtt til suppen.

På torsdag samt i går var det tekniske problemer hos "Blogspot", som gjorde seg utslag i at man ikke fikk skrevet innlegg. Man kunne skrive overskrift og legge til bilder, men i det feltet hvor man skal skrive inn de kloke ord sto det bare en blinkende beskjed - totalt uforståelig for en stakkars quinde i min alder - og man fryktet at hele den ringe bloggen sto på spill. Heldigvis var det plutselig i orden igjen i går aften, men da hadde det blitt så sent at jeg uansett ikke orket å blogge. Merkelige greier. Naboen var innom og tittet på elendigheten torsdag aften, men fikk ikke gjort stort annet enn å klå seg i hodet. Dog ordnet han med såkalt "proxy bypass" (tror jeg det var han kalte det), som går ut på at hvis noen prøver å finne ut av min ip-adresse så vil de havne langt fanden i vold i sin jakt, men aldri finne frem til Eiganes. Således kan jeg fortsette å publisere slarv og halvsannheter om folk, uten at arge og hevngjerrige homser og lesber kan finne frem til kilden for galskapen, ei heller hacke seg like lett inn på min flotte computer. Lurt!

Jeg får tidvis høre at jeg vet imponerende meget om det som skjer i vårt skeive miljø. Til det er det bare å takke og neie, men det har sin forklaring. Hovedgrunnen til at man besitter såpass meget mer eller mindre konfidensiell informasjon om karakterer i vårt skeive miljø er at man simpelthen elsker slarv og baksnakking om folk. Facebook er en god kilde til den slags. Mine venninner (og da i særdeleshet Hildegunn og Turid) vet også meget og elsker å dele ryktene med den lærde quinde. Min skallede nabo er meget oppdatert på siste nytt hos homofile herremenn rundt livets middagshøyde og i livets høst og informerer titt og ofte om hvem som skal holde kalas kommende helg, hvem som har blitt kastet ut av HoT Open Mind, hvem som lusket gjennom Bjergstedparken en sen aften da og da, hvem som har blitt sammen eller har slått opp, hvem som var hvor når o.s.v. Den lærde quinde humrer rett som det er når man observerer en såkalt dannet herremann som sitter pent og pyntlig i et hjørne i lokalet, fordi naboen har hvisket om hva vedkommende foretok seg i en viss park med buksen på knærne bare noen aftener tidligere. Slåsskampene blant ville medlesber er det som regel Turid som hører om, mens Hildegunn vet det meste om hvem som har gitt jurmassasje til hvem, siden sist, og om hvem som havnet i dobbeltsengen til hvem. Morsomt!

Man var en snartur nede i sentrum torsdag eftermiddag og slo av en hyggelig prat med Cecilie Bjelland utenfor McDonalds på Arneageren. Vedkommende quinde, som håper hun skal få bli ordfører i høst, holdt Ap-stand sammen med gode kolleger og prøvde å bringe sitt budskap om medmenneskelighet og demokrati til siddisene. De andre store partiene holdt også stands på Arneageren og man hilste blant annet på unge skeive herr Erlend fra Høyre og fru Kate Elin Norland fra Sp, sistnevnte forøvrig en kollega fra skoleverket her i byen, riktignok en annen skole, men dog. Målet for turen var å kjøpe et gavekort for 300 kroner på Platekompaniet, som mitt barnebarn skal få i posten i anledning bursdagen kommende uke. Det ble også en tur innom et konditori, en snartur innom Hennes og Mauritz samt en tur innom torgselgerene på domkirkeplassen. Der kjøpte jeg meg poteter samt en kurv med bringebær.

Det har forøvrig ikke skjedd det helt store de siste dagene. Man slappet av sammen med mor i går aften; tittet på fjernsyn, leste litt og koste seg med svart kaffe. Mor broderte også. Jeg klarte å løse et noget avansert kryssord i går aften og ble meget stolt da to timers hardt arbeid endelig lønte seg. I aften blir det nok også rolig. Man har nettopp sett "Gyldne tider" og løst kryssord. Jeg har også vært i telefonen med min søster Bente. Alt er vel i hovedstaden. I morgen skal jeg lage pai.

Toril

Den lærde quindes kryssord

Vannrett:
2. Ikke edru
3. By i Europa
6. Urinsyregikt
8. Guttenavn
12. Sjarlatan
13. Kvinnelig helgen
14. Biskop
18. Statsoverhode
19. By i Norge
20. Festeløve
24. Idioti
29. Eplesort
30. Jentenavn
32. Dorsk
34. Masturbasjon
35. Blir sats
36. Delstatshovedstad i USA
38. Eventyrsamlere
40. Skoleleder
42. Skjebne
44. Kommune
45. Type gammeldans
47. Tyv i barnebok
49. Lærertittel
50. Potent, kåt
Loddrett:
1. Vitenskap om mynter og medaljer
4. Avdød prinsesse
5. Britisk statsminister
7. Bordet til læreren
9. Verktøy
10. Danselokale
11. Potetsort
15. Land i Europa
16. Svimeslått
17. Skuffet
21. Tå-lidelse
22. Hovedstad i Europa
23. Nederlandsk prinsesse
25. Sosialistisk Venstreparti
26. Hovedstad
27. Tannlege
28. Chiang ...
30. Selger/spion
31. Ha en følelse av
33. Gammel krokete kjerring
37. Stat i USA
39. Fisk
41. Per, Pål og
43. Uro
46. Sint
48. Sterkvin

tirsdag 16. august 2011

Siste fridag før tre planleggingsdager

God tirsdag eftermiddag!

Til høyre sees prinsesse (tidl. dronning) Wilhelmina av Nederland sammen med alle sine 4 datterdøtre, inkl. dagens dronning Beatrix (73). På bildet fra 1955 venter man spent på at dronning Juliana og prins Bernhard skal lande på flyplassen efter et flere dager langt statsbesøk. Legg merke til prinsesse Irene (nummer 4 fra venstre), som efterhvert har blitt en personlig venninne av bloggens O' store forfatterinde.

Wilhelmina (Helena Pauline Maria) kom på den nederlandske tronen i 1890, bare 10 år gammel, efter at hennes far på 73 år (som aldersmessig heller burde vært hennes bestefar) kastet inn årene. Frem til hun ble myndig i 1898 var hennes mor (Emma, født prinsesse av Waldeck og Pyrmont; død 1934) regent på datterens vegne. På grunn av skrantende helse valgte Wilhelmina å abdisere til fordel for sin eneste datter (Juliana - regjerte frem til 1980) i det herrens år 1948. Hun døde av alderdomssvakhet høsten 1962, 82 år gammel.

I dag, på min siste dag av sommerferien anno 2011, har jeg gjort mitt ytterste for å slappe av og gjøre minst mulig. Jeg kjenner nervene komme bare ved tanken på morgendagen, men den tid, den sorg... Det eneste jeg stort sett har gjort er å ta kontakt med helsesektoren for å få hjemmesykepleien til å stikke innom mor en gang midt på dagen, fra og med i morgen. Jeg tør ikke at hun skal være alene hele dagen, det var nu engang også avtalen at jeg skulle ta kontakt med de igjen når man skulle begynne å arbeide igjen. Tidligere i sommer var de innom villaen to ganger daglig, men jeg avbestilte inntil videre den hjelpen i begynnelsen av juli. Jeg har også søkt om to ukers avlastningsplass, men tviler på at hun er skral nok til å komme gjennom nåløyet.

Jeg har så vidt begynt å titte litt i lærerveiledningen for norsk nu i eftermiddag. Jeg må psyke meg opp til en hard termin. Selv om jeg bare skal ha 66%-stilling dette skoleåret (og bare 50% med undervisning) har jeg også min gamle mor å ta meg av, dessuten krever også mine mer eller mindre selvpålagte plikter som vertinne sin quinde. Det er ikke barnemat å ha 3-4 virile quinder i hus nesten hver eneste helg, dessuten merkes både byturene til Hot Open Mind og all hjemmebrenten man inntar godt i min alder. Jeg må også ha tid til å lese i Gotha-kalenderen, til å lese minst en roman per måned og til å følge med på siste nytt innen super-hundreåringene. Villaen krever også en del stell for å se presentabel ut. Jeg lever et aktivt liv, ærede lesere! Tipper det er få quinder på nesten 64 år som hadde klart å holde tritt med meg.

Jeg ser på Facebook i dag - takket være SV-Marcela - at det er semesteråpning på universitetet oppe på Ullandhaug i dag. Det får meg til å tenke på at intet mindre enn tre bekjentskaper begynner sitt virke der oppe i høst. Hvis ryktene er sanne skal både Unni, Kari og Tore begynne med undervisning ved diverse fakultet der oppe nu denne måneden. Hva Unni og Tore skal undervise i, vites ei, da man kun har hørt rykter om disse gjennom naboen og Turid, men Kari skal i alle fall ta fatt på å undervise i norsk og om lærevansker for lærerstudenter. Hun har frem til i juni undervist ved en videregående skole her i byen og er ikke den som går oftest ut på Hot Open Mind og lignende steder, men hun viser seg dog en sjelden gang. Det er sikkert bare sunt for kollegiet der oppe med friskt, skeivt blod! De senere årene har flere gamle homofile professorer og annet undervisningspersonell gått av for aldersgrensen der oppe. Den "nye" generasjonen med lærde kan kanskje også kaste et visst fargerikt preg på universitetet? Min oppfordring til dere tre og alle andre skeive bak kateteret der oppe blir å stille med regnbueflagget i hånden! (Det kan sikkert fungere som pekestokk...)

Nu skal jeg koke poteter og efterhvert også steke fiskepinner og varme opp frosne grønnsaker. Billig, god og relativt sunn middag! (Man vet at fiskepinner inneholder noget mel og frityrfett.) Mens maten mer eller mindre lager seg selv har jeg tenkt å lese i Stavanger Aftenblad, som frem til nu har vært inne på kammerset hos mor, mens jeg har hatt æren av å ha Rogalands Avis inne på kjøkkenet. Resten av dagen skal jeg fortsette å gjøre minst mulig og rett og slett nyte min siste fridag til fulle.

Toril

mandag 15. august 2011

Hildegunn på føttene igjen samt rapport fra helgen

God mandag!

Min gode venninne Hildegunn, som ble innlagt på sykehus med gallestein-problematikk før helgen, ble utskrevet igjen lørdag klokken 10.00, men har fått to ukers alkoholforbud, noe som er et hardt slag i trynet for en som lever for pilsflaskene. Hun er sykemeldt hele denne uken, d.v.s. at hun ikke kan ta den ene vakten hun hadde satt seg opp på kommende onsdag. Man fikk full rapport fra elendigheten i går eftermiddag, men skal spare eder sarte lesere for sykehistorien. Forøvrig kan også kort nevnes at min 101-årige grandtante i hovedstaden er noget bedre av bronkitten og de andre lidelsene som prøver å ødelegge en gammel skrott.

Fredag aften koste man seg sammen med Sissel, Turid og den skallede her i villaen. Man hadde planer om å ta seg en tur ut på byen, men eftersom tiden gikk og man trivdes meget godt i hverandres selskap ble det aldri til at man kom seg nedover fra Eiganes. Naboen fikk til og med en forlokkende telefon fra Hansemann ved 00.30-tiden, men det er ingenting som kan måle seg med drikkevarene og den gode samtale her i villaen, så han ble sittende. Jeg informerte om Oldboys kalas og om at han sikkert kom til å bli arg om man nok en gang holdt seg fornemt tilbake, tross invitasjon, men p.g.a. visse insinuasjoner om at man bare skyldte på Sissels besøk for "å slippe unna", tenkte jeg i grunn og bunn at det kunne være det samme. Man skrev tross alt om Sissels kommende besøk før man ble invitert på kalas, så var det sagt.

Det var forresten (minst) to andre skeive sammenkomster i helgen. Frits holdt kalas for en god gjeng på lørdag - blant annet var naboen og Helge tilstede - og fredag aften vet man at også Heidi, Bente og Elisabeth m.fl. herjet på Våland og senere på HoT Open Mind. Til tross for at det sikkert var livat nede i sentrum natt til lørdag var det ingen av oss 4 som angret på at vi ble sittene i villaen frem til klokken var omkring 02.15, for så å avslutte i dannet tid. Vi hørte på god musikk, slarvet om ikke-tilstedeværende lesber, kastet innpå sterkere saker, knasket chips og ellers koste oss på sedvanlig vis, som seg hør og bør når man er en god gjeng i villaen. Jeg er imponert over at naboen - en homofil herremann på 66 - gang efter gang holder ut med oss quindene. Sissel satte i alle fall pris på å bli brisen igjen, visstnok for første gang på 5 uker, i følge henne selv. Sissel kommer godt ut av det med alle min venninner samt med naboen. Således er det stas å holde kalas når hun først er her.

Lørdag var man i sentrum en tur på dagtid, hvor man var innom både Straensenteret og Arkaden. I tillegg gikk man litt rundt i forskjellige gater. Sissel ville også innom kjøttbutikken ved kaien fordi hun ville kjøpe med seg to kilo med syltelabber hjem til Kjell, som visstnok elsker den slags. Selv kjøpte jeg meg noget farse der, siden jeg likevel var der. Jeg handlet også matvarer på Meny, men holdt ellers et stramt grep om lommeboken. Jeg må si meg fornøyd med at jeg verken tullehandlet på lørdag eller brukte opp hundevis av kroner på nattlig bytur denne helgen. Og på Meny brukte jeg bare 298 kroner!

Man hadde vallonsk sopp- og spinatgrateng med kjøttboller (laget fra farse) og aspargessalat til middag lørdag klokken 17.30. Undertegnede har mange spennende oppskrifter på lur og liker å overraske med alt det rare man kan lage. Til dessert serverte man opptinte bær med melk og sukker på samt svart kaffe til. Utpå aftenen ble det også kaker å få samt eggelikør for de to røffeste av oss. Forøvrig forløp lørdagsaftenen ganske rolig. Anne-Grethe var invitert på kaffe, men måtte melde avbud fordi ektemannens søster med ektemann meldte sin ankomst fra Gjesdal. Jeg har så vidt møtt denne svigerinnen og hun er et hespetre av de ytterst sjeldne; kristen, fordømmende og alltid sur. Hun er i slutten av 50-års alderen nu. Mor, Sissel og jeg hygget oss meget sammen lørdagsaftenen; tittet på fjernsyn, løste kryssord sammen, gikk en liten tur i nærområdet og koste oss med gode kaker, kaffe og god mat. Skål for det!

Sissel reiste dessverre igjen allerede med morgentoget fra Stavanger i går morges. Vi nøt en tidlig frokost sammen alle tre før Sissel tok drosje ned til stasjonen. Jeg fant ut at jeg skulle benytte meg av denne tidlige starten på dagen og begynte et skikkelig rydde-og vaske prosjekt inne i stuen. Himmel og hav, slike mengder med støv og rusk som lå oppå alle skapene(!), og ikke minst var gardinbrettene ille. Jeg måtte også kaste en blomst, som ikke lenger luktet så godt, dessuten vasket jeg gulvet og tørket støv overalt hvor det falt meg inn at det kunne være støvete. Efter det knappe to timer lange prosjektet tok jeg meg et deilig bad i badekaret og fikk skrubbet meg skikkelig. Jeg hadde en hel del hard hud under føttene som måtte raspes bort med sandpapir og fil efter badet. Jeg smurte også inn fotblemmene og stelte neglene mine, slik at jeg atter skulle se ut som en quinde på føttene, og ikke som en røff arbeidskar.

Gårsdagen gikk ellers med til matlaging, kakebakst, lesing, fjernsynstitting, surfing på internett (orket dog ikke å skrive i bloggen) og klokken 23.00 var jeg stuptrøtt og la meg. Det har ikke skjedd stort spennende i dag heller, men været har heldigvis vært ganske greit i dag. Jeg måtte telefonere og klage på at søppelbilen ikke har hentet søppelbøttene, som seg hør og bør, i dag. Når jeg først var i telefonen telefonerte jeg også Sissel for å høre om hun kom seg vel hjem i går, noe hun heldigvis gjorde. (Kjell hentet henne på Hamar stasjon.) Jeg har vært ganske trøtt i dag, uten at jeg helt forstår hvorfor, men kanskje det er fordi jeg vet at jeg må møte på post igjen på onsdag. Jeg kjenner jeg blir noget arg når jeg tenker på det elendige været vi har hatt i sommer. Man har fortjent bedre. Kanskje godværet kommer til skolestart neste uke? Hvem vet...

Vennlig hilsen Toril

Herman Smith-Johannsen (1875-1987) taler til fjernsynet som 108-åring

http://www.youtube.com/watch?v=FnKXLxUwT3g

fredag 12. august 2011

Hildegunn innlagt ved SUS

God fredag, godtfolk!

Min gode venninne, frøken Hildegunn, ble torsdag eftermiddag innlagt ved Stavanger universitetssykehus med gallesteinsanfall. Hun ble kjørt rett fra sykehjemmet, hvor hun tidvis arbeider, til legevakten med store smerter i mage/bryst-regionen. En sykesøster ved sykehjemmet fryktet hjerteinfarkt, som slettes ikke var en dum antagelse med tanke på hennes alder (53 år) og det faktum at hun er noget frodig. Heldigvis viste diverse tester ved legevakten at hjertet var i relativt god form, dog med unntak av noget høyt blodtrykk. På grunn av sterke smerter og behandling av lidelsen måtte hun legges inn og, så vidt meg bekjent, har hun ikke blitt utskrevet igjen i dag - hun skulle i såfall telefonere med siste nytt. Planen var at hun skulle skrives ut nu i dag, men jeg tipper at hun blir værende på sykehuset til i morgen, lørdag. Akk, slik en elendighet som vederfares min flotte venninne.

Mange tror at quinder ikke dør av hjerteinfarkt, men dette er feil. Riktignok er det langt vanligere at herremenn faller døde om av lidelsen i 50-års alderen enn at quinder gjør det, dog vet undertegnede om flere quinder som har gått bort av hjertebesvær før fylte 60 år. I 2006 døde den kjente Stavanger-psykiateren, Gerd-Ragna Bloch Thorsen, plutselig av lidelsen en lørdag i august, kun 55 år gammel. Selv om både hun og ektemannen var leger og villaen lå nær sykehuset, sto dessverre ikke livet til å reddes. I 1990 døde min fars kusine, Dagny Johannessen Hansen, 59 år gammel. Begge hennes foreldre nærmet seg 80 før de døde, men selv hadde hun tette blodårer allerede i 50-års alderen. Heldigvis er det meget lettere å gjenvinne helsen efter gallestein. Skål for det!

Onsdag fikk jeg besøk av min høyst elskede søster Sissel. Vi koste oss innendørs onsdag aften sammen med mor i det kalde og våte været. Sissel hadde med seg et bilde i prydsøm til mor, som hun fikk av sin svigermor på 1990-tallet. Det satte mor meget pris på. Jeg serverte eggerøre og laks på rundstykker med melk og kaffe til onsdag aften. Naturligvis var rundstykkene hjemmelaget. Vi spiste rundstykker til frokost i går også, da med forskjellig pålegg på.

I går hadde vi besøk av Anne-Grethe midt på dagen og ved middagstider var naboen med oss og spiste god mat. Sissel, mor og jeg kjørte oss en rundtur med naboens bil efter middagen, blant annet til Randaberg kommune, hvor vi stoppet og tittet på Tungenes fyr og det store havgapet. Vi kjørte også gjennom Stavanger sentrum, som nu var åpnet for trafikk igjen, og mor sperret virkelig opp øynene da hun fikk se det store cruiseskipet som lå til kais. Vi kjørte også en rundtur oppå Storhaug, blant annet for å se hvorledes det sto til med huset der farmor og farfar bodde i hine hårde dager. De bodde i et hus i en gate som nu heter Cederberghs gate. Huset ligger på den høyeste toppen av Storhaug, ovenfor Midjord. Før vi reiste tilbake til Eiganes var vi oppom Ullandhaugtårnet, men vi gikk ikke ut av bilen fordi det var et helt turistfølge på vei opp til tårnet akkurat da. Dessuten er det visst også en viss fare for å påtreffe menn som blotter seg i det området nu for tiden, en opplevelse som i så fall kunne blitt så rent for meget for vår gamle mor.

I går og i dag har det forøvrig vært meget varmere enn tidligere i uken; hele 18 grader i skyggen nu i dag. Dessverre blåser det litt. I går aften koste vi oss også innendørs med diverse sysler. Vi så blant annet en del på fjernsynet, drakk kaffe og koste oss med kaker, Sissel og jeg nøt også en skvett av det sterke og vi spilte yatsy sammen med mor ved kjøkkenbordet. Tiden flyr når man har besøk, altså.

I dag kom det meg for øret at herren i Murgaten skal holde drikkegilde i sin ringe villa nu i aften, faktisk ganske så straks, j.m.f. en invitasjon man har fått på Facebook. Jeg husker ikke om festlighetene skulle starte klokken 19.00 eller 20.00, men nu er jo uansett klokken snart 20.00, så de ivrigste gjestene har sikkert allerede kastet innpå sin første skvett med godsaker, vil jeg tro. Jeg skal ikke holde det for umulig at man beærer villaen med en visitt, i så fall blir det sammen med Sissel samt Turid og naboen, som også er invitert i aften. Man har nemlig planer om å innta en skvett av det sterke i denne villaen også! Man taler ikke om vill festing, men kosedrikking med brunt og blankt ved siden av kaffekoppen. Kanskje blir det også en tur til HoT Open Mind? Det skal i alle fall ikke stå på Sissel, som forøvrig er noget nysgjerrig på å observere Hildegunns fiende nummer en, som man har talt om til henne på telefonen mer enn en gang.

I dag har Sissel og jeg kost oss i byen. Vi har vært på kafé og spist rundstykker, innom polet, gått i butikker og sett på folkelivet i gater og på torg. Det var sikkert tusenvis av turister og siddiser i byen i eftermiddag. Vi kjøpte oss kaffe og softis, som vi nøt på en benk ved torget mens vi myste utover folkelivet. Jeg tror Sissel savner Stavanger på slike flotte dager. Vi var i sentrum i nesten tre timer. Vel hjemme igjen hjalp vi hverandre med å ordne til grilling på altanen. Vi grillet både koteletter og pølser og hadde salat, potetsalat og pølsebrød til samt naturligvis dressing, sennep og ketchup. Vi drakk solo til grillmaten og naboen var med på hele gildet. Han har forøvrig vært her siden, mens Turid er ventet en gang før klokken 21.00. Nu skal man ta seg en shot med hjemmebrent for å komme i form. Skål!

Toril

onsdag 10. august 2011

I dag kommer Sissel på besøk.

Ærede lesere!

I dagens blogginnlegg har jeg æren av å vise eder et sjeldent bilde av tre generasjoner fra Presley-familien. Lisa Marie Presley (44, til høyre), hennes mor Priscilla Presley (66) og mormor Anna Lillian Beaulieu (85). Alle tre ser meget yngre ut enn sine år, særlig Priscilla, som i sine glansdager var gift med Elvis Presley (1935-1977).

Lisa Marie er selv mor til to flotte ungdommer, j.m.f. bildet nedenunder. Skål!

I går, altså tirsdag, var det hakket bedre vær enn de tre foregående dagene, men 14-15 grader er ikke akkurat august verdig, selv om det var oppholdsvær. Det pleier å bli meget varmt mot skolestart, men i år skal vi kanskje få oppleve at både juni, juli og august byr på bygevær og under middels temperatur? Verken juni eller juli hadde særlig godt vær, selv om det var en og annen flott soldag innimellom. Jeg må si at dette været lover dårlig for uteliv både på altaner, terrasser, i bakgårder og ellers i hager. Dessuten er det dårlige nyheter for giktbrudne quinder i livets høst, som nyter godt av varme i været. I skrivende stund (sånn ca midt på dagen) viser gradestokken 13 grader. Maken til elendighet skal man lete lenge efter. Jeg ser at det skal bli sol i morgen og til helgen er det spådd rundt 19-20 grader, men ikke meget sol.

Vi spiste meget enkel middag i går; oppvarmet lasagne fra ferskvaredisken på Helgøs matsenter. Neppe en heimkunnskapslærerinde verdig, men til mitt forsvar skal jeg ikke undervise i heimkunnskap denne terminen, så da så. Til lasagnen hadde vi fersk salat, også kjøpt på overnevnte matsenter. Jeg talte med frøken Turid i dag, apropos middagsmat og den slags, og fikk vite at moren hadde laget kjøttsuppe på jærsk vis til de to i går, hva nu enn "jærsk vis" betyr. Der i gården er det moren på nærmere 70 år som står for matlagingen. Turid hadde ikke noe spesielt på hjertet, hun var bare selskapssyk. Ellers var det en rolig og nesten småkjedelig dag i går. Jeg leste videre i romanen av Tore Renberg, var en tur innom gravlunden og ellers gikk jeg vel rundt meg selv en del ganger, vil jeg tro. Jeg så på en dokumentar om Utøya-tradedien på Tv2 før jeg la meg. Akk, for et mareritt de ungdommene gikk igjennom den 22. juli. De må jo være merket for resten av livet sitt, stakkars...

I dag har det ikke skjedd så meget, i alle fall ikke ennå. Jeg har ordnet det klart oppe på gjesterommet som min søster Bente skal sove på. Hun lander med fly på Sola lufthavn sent utpå eftermiddagen og jeg har planer om å ha middagen klar til hun kommer hit i drosje. Jeg har tenkt å servere hjemmelaget potetmos, leverkaker, hjemmelaget brun saus, hjemmelaget ertestuing og tyttebær. Sissel valgte fly og tog fremfor å kjøre bil hele veien, siden ektemannen Kjell skal bli igjen hjemme og pleie sin vonde rygg. Jeg har ellers vært nede i kjelleren og ryddet litt i formiddag, blant annet har jeg tatt frem gressklipperen og jeg har store planer om å få slått ned noget gress før min søster kommer, men bare hvis det blir oppholdsvær. Jeg har bare en stusselig gressklipper uten motor, men den duger den også, dessuten har jeg ljå som jeg kan bruke der gresset er for langt for gressklipperen.

I går spurte jeg mine gode venner på Facebook hvorvidt de mener jeg skal feste eller ei mens min søster Sissel er her. Hun er jo en livsglad (og festglad) quinde og hadde nok satt pris på en bytur, men jeg føler på den annen side at jeg inntok for meget av det sterke sist helg til å være helt restituert ennu. Jeg gleder meg til å se hva godtfolk har gitt meg for råd, men kommer også til å høre med naboen og Sissel før en bestemmelse tas. Det siste nu er i alle fall at hun blir til søndag formiddag, som i såfall betyr at drikkingen bør skje på fredag aften. Altså, torsdag aften er jo også en mulighet; de fleste utestedene (Mami inkludert) har jo oppe da også og om sommeren yrer det jo med liv nesten hver eneste aften der nede i sentrum... Lørdag er i alle fall uaktuelt da Sissel hater å avslutte en god fest før tiden p.g.a. ting som skal skje neste dag.

En fortsatt god dag ønskes dere alle her fra Eiganes.

Toril
Lisa Marie Presley (44) sammen med
sin 19 år gamle sønn, Ben, og
datteren Riley på 21 år.

mandag 8. august 2011

Hersens regnvær legger en demper på sommerferien

Godtfolk!

I dag (som i helgen) har det regnet mer eller mindre i et slitende renn. Innimellom bygene har jeg sett solen to ganger, men ikke mer enn en halvtimes tid om gangen. Det er ikke akkurat dette ferieværet jeg ønsket meg for den siste delen av friheten min. Om to uker er man atter i gang igjen med utakknemmelige og frekke elever i klasserommet og stort ansvar innen norskfagets pensum. Jeg kan formelig kjenne det stramme seg i skuldrene og føle giktsmertene bare ved tanken... Håper inderlig det klarner opp igjen denne uken, slik at man får nyte solen ute på altanen igjen - med god drikke i koppen og en rød mikstur i hånden. Vi som sliter helsen av oss i skoleverket fortjener bedre enn dette. Maken til elendighet!

Naboen og jeg kjørte bort på Helgøs matsenter sammen midt på dagen i dag. Jeg handlet matvarer der borte for over 600 kroner. Min mor hadde på forhånd sendt med meg 300 kroner, med ordre om å kjøpe noe godt til middag. Jeg kjøpte middager for 4 dager, faktisk, men kjøpte altså indrefilet og ferske grønnsaker (ink. sopp) til middag i dag. (Hadde liggende mandelpoteter og beatepoteter fra før av.) Laget hjemmelaget saus til. I morgen har jeg tenkt at vi skal ha ferdiglaget lasagne, som bare skal varmes opp i ovnen. Jeg kjøpte et stykke i ferskvaredisken for kroner 55. Det holder for mor og meg og det eneste tilbehøret man trenger er salat. Fantastisk, rett og slett. Onsdag og torsdag regner jeg med at det blir noe noget mer avansert til middag, i.o.m. at min søster Sissel har meldt sin ankomst i løpet av onsdag. Det er jo så meget hyggeligere å bruke tid på middagen hvis man har middagsgjester, selv om jeg synes at jeg kaster på bordet relativt variert og grei kost ellers også.

Jeg påtraff en kollega under handleturen og ble stående og tale en del med henne. Hun kom hjem fra Kypros i helgen og skal avgårde til Belgia på sykkeltur på torsdag. Det er noen som har det her i verden. Hun er 52 år, men ser yngre ut, dog har hun heller ingen gammel mor som ligger innenfor kjøkkenet og klager støtt og stadig. Jeg tviler på at jeg hadde flydd ned til Belgia for å sykle selv om jeg var alene i villaen, men friheten til å kunne gjøre hva det måtte være er meget verdt. Det å ha et valg, selv om man velger å ta sommerferien ute på altanen, er i seg selv et privilegium. Så lenge (min nu 91 år gamle) mor lever kan jeg bare dra på korte turer, som f.eks. ned til Lista over natten og lignende. Jeg gjør kun unntak hvis kongelige inviterer, men det sier seg nu engang selv at man ikke takker nei når de kongelige kaller. Så det så.

Jeg har levd et skikkelig latmannsliv i dag, bortsett fra turen på butikken og en halvtimes tid med støvsuging. Jeg leste ut "Hjertets siste sukk" av Florence Anoka i dag og begynte på "Kompani Orheim" av Tore Renberg; den andre boken av i alt 4 om Jarle Klepp. Man leste første boken for noen år siden og har også sett filmen av boken. Man har også saumfart Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad og man har tittet litt på fjernsynet. I eftermiddag så jeg opp igjen prinsesse Julianas begravelse fra våren 2004, som jeg har på videokassett, og det var riktig så hyggelig, selv om det sikkert var trist for de pårørende den gangen. Mor og jeg har hatt to runder med kaffe og kaker i dag og skal snart ta aftenskaffen sammen ved kjøkkenbordet. Det er meget kos i en kopp kaffe, skal vites.

Til slutt vil jeg ta med at en italiensk quinde på 114 år nylig døde. Hun lå på tredjeplass over verdens nålevende eldste personer. Tredjeplassen har nå gått til Shige Hirooka (114) fra Japan. Besse Cooper nærmer seg sin 115-års dag med stormskritt...!!!

Takk for i dag, Toril.

søndag 7. august 2011

Meget kortfattet rapport fra søndagen

God aften!

Man har ikke tenkt å skrive meget fra dagen i dag. Til det har det rett og slett skjedd for lite. (De som vil ha lesestoff kan lese livshistorien til 106 år gamle Jenny Severine Lindefjeld, j.m.f. innlegget under.) Mor og jeg har syslet med hvert vårt i dag; hun for det meste med et broderi hun startet på sammen med min søster Bente sist uke. Jeg har viet hele 4 timer til lesing i dag. Har også tittet litt på fjernsynet. I tillegg har jeg laget middag til mor og meg, bestående av stekte fiskekaker, kokte mandelpoteter med smeltet smør på og raspede gulrøtter. Man har også servert kaffe to ganger i dag. Første kaffekoppen ble inntatt efter en enkel frokost ved 09.30-tiden. Neste kaffekopp tok vi ved 17.00-tiden, en drøy times tid efter at middagsmaten var inntatt. Det er vel snart på tide med en kopp igjen...

Jeg serverte bær med melk på til den siste kaffekoppen vi tok. Jeg kjøpte meg en pose med forskjellige frosne bær da jeg var og handlet denne uken og det smakte helt fortreffelig. Jeg skal definitivt kjøpe meg flere slike poser. Jeg lot den ligge i kjøleskapet fra i går til i dag og da ble de akkurat passe tint opp. Det blir sjokoladekjeks til aftenskaffen.

Min søster Bente telefonerte tidligere i dag og kunne informere om at vår grandtante Hilda i hovedstaden, som er 101 1/2 år gammel, er temmelig redusert for tiden og efterkommerene frykter for hennes liv. Hun skal ha pådratt seg bronkitt og i tillegg falt hun og slo seg stygt tidligere denne uken. Hun er ikke innlagt på sykehuset, men Bente var innom på snarvisitt på sykehjemmet i går formiddag og da observerte hun at mormors yngre søster var sengeliggende. Hun talte også med den eneste gjenlevende sønnen på 75, som sa at han er mentalt forberedt på at moren kan takke for laget når som helst. Akk, noe skal det alltid være. Min søster Sissel telefonerte ved 18.30-tiden i aften og talte om seg og sitt. Kjell - hennes døgenikt av en ektemann - er for tiden mer eller mindre liggende på sofaen fordi han skadet ryggen sin da han skulle sage opp et lass med ved i slutten av juli. Sissel selv nevnte at hun har lyst til å ta seg en tur i midten av uken som kommer og bli til lørdag eller søndag, men bare hvis Kjell ikke blir verre. Jeg sa til henne at det vil glede vår mor meget om hun kommer og minnet henne om i så fall å ta med en skvett av Kjells hjemmebrent.

Jeg har forresten gjort en fornuftig ting i dag. Jeg vasket badet tidlig på eftermiddagen; skuret klosetten, vasket speilet og vasken, støvsugde gulvet og vasket over gulvet med vann og klorin. Det tok omkring en 40 minutters tid, men nu er det altså gjort. Jeg har kjent på skrotten i hele dag at det tok på å herje med gjengen på fredag/natt til lørdag, men det skal med rette sies at jeg ikke angrer et eneste sekund. Nu skal jeg lure meg utpå altanen for å ta meg en rød mikstur under markisen.

Toril

Jenny Lindefjeld (106) og hennes livshistorie

Enkefru Jenny Severine Lindefjeld fra Kvinesdal i Vest-Agder (født 17/04-1905), her fotografert sammen med kommunens ordfører på sin 106-års dag, skrev ned historien om sitt lange liv da hun var 100 år gammel. Den lærde quinde har i dag gleden av å gjengi skriveriene fra 2005.

"Jeg heter Jenny Severine Lindefjeld og blei født 17. april 1905 på garden Nøkland i Eiken, i dagens Hægebostad kommune. Pikenavnet mitt var Nøkland, Severine er en oppkalling etter bestefar. I 1923 gifta jeg meg med Anders Lindefjeld og flytta til hans gard på Lindefjell i Kvinesdal. Vi bodde også ei tid i USA og fikk sju barn sammen. Anders døde i 1969.
Dette er min beretning.

Noe av det jeg husker best, skjedde da jeg var ti og et halvt år gammel. Eldstedbror min, Olaf Johan, var 18. Han hadde vært på snarefangst etter ryper inne på heia, blitt blaut og satt fra seg skoa til tørk i ei hytte i nærheten. Han skulle overnatte der. Så skjedde det at hytta tok fyr om natta og skoa blei skadd. Morgenen etter gikk han ned til en gard som heter Vatne for å få de reparert.

Da ærendet var gjort, trossa han advarslene og gikk på skøyter på isen over Lygnavatnet for å komme til gudstjeneste i Eiken. Isen var tynn og brast, Olaf Johan blei liggende i det kalde vannet og rope på hjelp. Ei ungjente som også skulle til kjerkes, hørte skrikene og lovet å hente folk med ei gang. Det var bare det at ho var så beskjeden at ho ikke våget gjøre anskrik inne i kjerka, men brukte lang tid på å se seg ut hvor tanta vår satt. Jenta visste nemlig hvem tanta var og torde snakke til ho.

Da folk endelig fikk henta tau og kommet til unnsetning, forsvant bror min under isen i samme øyeblikk repet blei kasta ut. En tilskuer var så hysterisk at han også gikk i vannet, men han blei trukket opp igjen. Olaf Johan drukna og det var 25. november 1915. En dramatisk og trist dag. Da foreldrene mine fikk en sønn til, ga de han samme navn.

Olaf Johan hadde bodd hos bestemor, et stykke unna garden vår. Da han døde, tok jeg hans plass for at ikke bestemor skulle være aleine. Jeg var jo bare ti og et halvt år gammel, men holdt ho med selskap og hjalp litt til med geitemelkinga og andre ting. Jeg fikk sjøl masse geitemelk å drikke, derfor er jeg blitt så gammel, he-he.

Jeg blei boende hos bestemor i åra som fulgte, men av og til var jeg hjemme hos mor og far. Hvis jeg sa «takk for maten» der, blei mamma lei seg. Det var som om jeg var en fremmed i huset, for de som bodde der, pleide ikke si det til hverandre.

Noen år seinere, mens jeg ennå bodde hos bestemor, skulle jeg på lørdagsfest på en gard i nærheten. Bestemor hadde lagd lefser til helga og virket å være sterk, men under festen kom far min og henta meg. Bestemor var død og det var vondt at jeg ikke hadde vært der. Men heldigvis døde ho ikke aleine allikevel, ei søster var tilstede. Og jeg flytta tilbake til vår egen gard.

Sjøl om festen jeg nevnte var et anna sted, kom ofte ungdommen sammen hos bestemor. «Et sted må de jo være,» sa ho og lot oss danse på lørdagskveldene. Det likte ikke far min. Det var ikke så mye dans i seg sjøl han hadde i mot, men det som gjerne fulgte med. Mange drakk.
Jeg var nummer tre i en søskenflokk på sju. I dag er vi bare to tilbake, men jeg fikk sjøl sju barn og har 18 barnebarn, 43 oldebarn og tre tippoldebarn.

Min egen barndom var god, det ville være galt å si noe anna. Om vinteren rant vi i bakkene på de store treskoene våre, «juda» kalte vi de. Ski eller kjelke hadde vi ikke.

Jeg likte å gå på skole, sjøl om det bare blei sjuårig folkeskole. Men vi gikk hver dag. Når læreren reiste fra skolestua på Nøkland, blei ofte vi unge igjen og herja omkring der inne. Vi fikk visst et litt dårlig rykte på oss av den grunn. Noen barn fra Haddelandsgarden pleide steike pinnesteik i ovnen; de festa salta og tørka sauekjøtt på en pinne og stakk det inn i varmen. Det lukta ille men smakte godt.

Hjemme på Nøkland hadde vi litt innmark, noe skau, fire-fem kyr og en hest. Det var små kår, men aldri mangel på mat. Slottånna var viktigst i gardsrytmen, det gjaldt å sikre dyra mat til vinteren. Alle måtte hjelpe til, både store og små. Mens onninga pågikk, kunne vi ligge inntil 13 stykker på jordgolvet i et eldhus inne på heia. Vi måtte jo sikre oss så mye som mulig av graset fra utmarka. Graset blei satt opp i stakker, så var det å kjøre de til gards om vinteren. Mars var beste måned for arbeidet, minnes jeg.

Om høsten kom ei bakstekone til gards. I åtte døgn holdt ho på med å lage potetlefser og flatbrød. Alt blei stabla på loftet og skulle vare over vinteren. Lefsene var av det harde slaget som vi bløyta før vi spiste. Under baksten blei det fyrt i ovnen i kjelleren. Da pleide vi ungene samle oss der nede i varmen. Potetene blei kokt med skallet på, vår jobb var å skrelle de etterpå.

Jeg husker at far kom hjem med kåpestoff ei gang. Han hadde gått på apostlenes hester heilt til Byremo i Audnedal for å kjøpe det. Så laga ei sydame i Eiken ei fin kåpe til meg. Far gikk forresten mye. Hver høst dreiv han krøtter langs veien ned til Kristiansand for salg. Det var to lange dagsetapper i hver retning, han pleide overnatte hos en bekjent som bodde omtrent halvveis.

Ei gang blei han overfalt på Hægeland på hjemveien. Det var et par karer som nok skjønte at han hadde penger på seg etter handel i byen. Men han bar på kjettingene han hadde brukt til å leie dyra med, de svingte han så hardt mot kjeltringene at de blei skadd og ga opp. Sjøl om det var han som var blitt angrepet og bare hadde forsvart seg, gikk far til lensmannen og meldte fra om hendelsen. Og lensmannen kunne ikke si noe på det han hadde gjort, nei.

Da jeg var 16-17 år gammel, var tida kommet for å reise hjemmefra og gå i tjeneste. Det syntes jeg var heilt som det skulle være. Far min kjørte meg over mot Kvinesdal med hest og kjerre. Halvveis framme blei vi møtt av Guttorm Lindefjeld. Han og broren Anders eide garden jeg skulle arbeide på, mot fri kost og losji og noen kroner i måneden.

Da jeg reiste hjemmefra, var jeg fast bestemt på at noe kjæresteforhold skulle det ikke bli, så i slåttonna satte jeg meg langt vekk fra brødrene når vi hadde hvilepauser. Men så gikk det sånn at vi liksom bare vokste sammen, Anders og jeg. Det endte opp med at vi gifta oss, og at søster mi Anna gifta seg med Guttorm.

Da Anders og jeg hadde forlova oss, skulle vi til Flekkefjord for å kjøpe ringer. Vi måtte gå over heia til Øksendal i Sirdal, der overnatta vi hos en fetter av Anders. Neste dag tok vi båten ut Sirdalsvatnet til Osen i Sira, og toget videre til Flekkefjord. Ringene fant vi hos gullsmed Persen.
Anders og Guttorm var to kjekke karer, sjøl om mannen min var 20 år eldre enn meg og bror hans 30 år eldre enn søster mi. Anders hadde forresten vært som floorlegger i Amerika. (Gulvlegger, et spesialisert tømmermannsarbeid, red.anm.)

Jeg gifta meg først av oss to søstere. Da var jeg 18. Og garden blei delt mellom brødrene, men familiene fortsatte å bo like ved hverandre og barna i de to husene vokste opp som doble søskenbarn. Det blei nesten som én stor søskenflokk.

Da vi hadde vært gift en stund, reiste mannen min over til Amerika igjen for å tjene penger som floorlegger. Tanken var at jeg skulle komme etter. Så tok det litt tid å skaffe det som trengtes av tillatelser, og Anders skrev at jeg like godt kunne bli værende på Lindefjell. Men etter langt og lenge kom tillatelsen, og da var jeg fast bestemt på å reise. Så det gjorde jeg.

Vi bodde i Washington Heights i New York, jeg var kokk for noen arbeidsfolk der og laga mange slags mat. Ei gang åt en åsdøl sju komper. «Ede du sju kompe e du ikkje havandes i kosten,» sa en kvindøl til meg da. Så sultne folk var for dyre å fø på.

Eldste sønnen min, Otto, var en liten villstyring allerede før vi reiste over til Amerika. «Nå må du ikke kaste bort Otto,» sa far min til meg før vi dro. Han var redd gutten skulle rote seg vekk der over. Det var bare så vidt, også.
Ei gang - han var vel ikke mer enn fire år - var han ute med trehjulssykkelen sin i Washington Heights da ei negerdame prøvde å lokke han med seg. Han skulle få bjelle til sykkelen bare han blei med, sa ho. Men det var mange nordmenn der vi bodde, de pleide hjelpe hverandre når det trengtes. En av de så hva som skjedde og fikk grepet inn.

Ei anna gang gikk lille Otto en lang vei til et gjestgiveri hvor det pleide å bo mange nordmenn. «Jeg vil være her, for mamma har reist til Brooklyn,» sa han til vertinna. Da greip min svoger Ivar inn og fikk ordna opp. Jeg var jo hjemme i leiligheten!

Fra kjøkkenet der overvar jeg forresten ei gang at Otto lekte med noen negerbarn. «Come this way, unger!» sa han til de, stolt som en hane fordi han snakka så godt engelsk. For det var jo ikke alltid like enkelt, det språket.

Ei gang han hadde lurt seg av garde til subwayen for å reise inn til Brooklyn aleine, blei han spurt av ei dame om «where are you going?» «Heim til mamma,» svarte han da. Nei, jeg skulle hatt band på den gutten!

Språket kunne nå være vanskelig for noen hver, ikke bare de små. Da jeg skulle føde Oskar i Washington Heights i 1928, kunne jeg så lite engelsk at jeg ikke ville ligge på sjukehuset. Derfor kom legen heim til meg, og han tok like godt med seg bror sin, som også var lege. Mi eiga søster skulle hjelpe til i tillegg, men ho besvimte og måtte få kalt vann på panna, så det var ikke mye hjelp der, nei.
Ellers var det en grei måte å lære seg engelsk på for mange å være hushjelp. Det var bare om å gjøre at ungene en skulle passe, ikke måtte være for små til å kunne snakke, og ikke så store at de ikke ville snakke!

Like nærheten av der vi bodde i Washington Heights var det en park som hette Amsterdam Park. Der likte vi å gå tur når vi hadde tid, mest om søndagene.

Da vi hadde vært i Amerika i noen år, blei det depresjon og dårlig med arbeid. Derfor reiste vi heim igjen til Lindefjell. Garden hadde bror til mannen min sett etter mens vi var vekke. Men den andre sønnen vår blei altså født i Amerika og yngste datter bor der ennå.

Ei gang jeg var aleine på garden mens mannen min var i Amerika, hadde jeg leid inn en slåttekar til å hjelpe med høyonna. Mens vi holdt på med arbeidet, kom plutselig ei kraftig regnskur. Like ved lå ei lita badstuhytte, der ville slåttekaren inn for å søke ly. Men før han gikk inn, sa han til meg at «du får dra heim, du.» Han ville ikke at det skulle oppstå noen gale rykter på bygda.

Ei anna gang skulle en annen slåttekar hjelpe til. Arbeidet var jo sånn at store, sammenbundne høybører skulle løftes opp på ryggen for å bæres av garde, men de var så tunge at mest ingen kunne få de opp ved egen hjelp. Så jeg hjalp til med løftinga, men ei gang blei det visst litt for mye av det gode, for mannen tippa framover så lang han var og blei skikkelig sinna!

Krigen gikk tålig godt på Lindefjell. Men jeg husker ei gang jeg stokk kraftig; plutselig stod to tyskere i kjellerdøra mens jeg holdt på med å separere melk. De var visst på leiting etter noen. Ei anna gang slo en heil sykkeltropp leir like ved garden. De prata med barna og ga de søtsaker.

I det hele tatt var de snille med ungene våre, tyskerne. Ofte fikk de skyss til skolen, som lå fire-fem kilometer unna. Vanligvis måtte de jo gå fram og tilbake, og det var langt for de små.

Ei stund kjørte mannen min for tyskerne med hest og kjerre opp ved gruvene i Knaben, lengre nord i Kvinesdal. Han var ikke tyskervennlig, men blei utkommandert og hadde ikke noe valg. Og pengene kom godt med.

Forresten er det galt å være sinna på alle tyskere i dag. De var soldater som blei sendt i krigen, mange av de var gode mennesker. Problemet var Hitler. Men vi syntes synd på de russiske fangene som holdt til oppe på Knaben. De hadde det ikke godt, sjøl om vi aldri så at de blei direkte mishandla, og sjøl om de fikk lov til å gå nokså fritt rundt i bygda. Jeg husker at de hadde grønne fangedrakter og grønne luer, noen ganger kom de til gardene for å selge treskjærerarbeid. De var flinke med hendene, russerne. Det var gjerne forskjellige fuglefigurer de tilbød, i bytte fikk de mat. I det hele tatt var folk snille med russerne.

I 1943 blei Knaben bomba av de allierte, molybdenmetallet fra gruvene der oppe blei visst brukt til krigsformål. En del av bombene blei liggende på bakken uten å eksploderer, da brukte tyskerne russiske krigsfanger til å desarmerer de. Mange liv gikk tapt i den tida.

Ei gang var en tysk kolonne på vei opp til Knaben. Det blei et uhell med en av de første bilene, bakre del av kolonnen blei stående ubevokta. Ungene våre oppdaga at en lastebil var stabla heilt full av grovbrød som var harde og sure. Det så ut akkurat som et lass med ved. Da henta de karjolen og fylte opp ei heil kasse med brød. Jeg blei redd da de kom hjem med det, vi gjemte alt sammen lengst inne i noen skap. Forresten var det ikke noe godt, det brødet.

Ellers gikk jo årene med sin vante rytme på garden, om det var krig eller ikke. Graset skulle slåes med ljå, eller med hest og slåmaskin. Anders var nøye med at alt kom med, både fordi det trengtes til dyra om vinteren, og fordi det ikke så pent ut om grasstrå stakk opp fra jordene etter slåtten. Så han pleide gå bak slåmaskinen med en ljå og ta med seg alt som stod igjen.

Om høsten plukka ungene rips og blåbær som de solgte på Knaben. Minstemann plukka så mye blåbær et år at han tjente penger til sykkel. Sjøl har jeg alltid vært glad i å plukke og spise molter. Jeg fant tidlig fram til ei spesielt god moltemyr heime i Nøklandsheia, på stølen som kalles Kisvatn, der jeg vanka som liten. Sist gang jeg var der, var sammen med søster mi, Maren, i 1983. Da var jeg 77 og ho 74 og jeg plukka ti kilo. Det er en stor stein der som kalles Sugga, rundt den er det mye molter. Fjeddebolega er et anna, godt moltested jeg vet om.

Sjøl om det var mye hardt arbeid med å være gardskone på Lindefjell og oppdra sju unger, tok vi oss tid til å hygge oss av og til. Jeg minnes vinteren 1942, da en av brødrene mine skulle gifte seg på Bryggeså i Eiken. Mannen min laga ei kasse som han satte bakpå sleden. Den skulle alle barna sitte oppi. Over Haddelandsheia var det så mye snø at hesten nesten ikke kom fram. Anders gikk ved siden av på truger og sleit fælt, han også. Ei av niesene mine hadde på seg nylonstrømper. Det var så kaldt at de frøs fast til leggen. Men i bryllup skulle vi, så vi sleit oss fram. Etterpå har jeg tenkt at det i grunnen var modig gjort av mannen min å legge ut på den turen.

Det var vanlig med kikkere når det var bryllup eller andre fester på bygda. «Kikkere» var navnet vi brukte på ungdom som hadde fått vite om festen, og som dukka opp uten å være invitert. Det skulle liksom være sånn i den tida, om det skulle være en fest en kunne være bekjent av. Vi hadde kikkere under bryllupet på Bryggeså også. Men ei gang, det var da datter vår Agnes hadde bryllupsfest hjemme på Lindefjell, blei det for mye av det gode. Mange av kikkerne var fulle, de trengte seg inn i huset og stjal av maten før gjestene hadde satt seg til bords. Plagsomme var de. En av de la seg like godt til å sove oppe på et av rommene, og han var så full at han skeit ut heile senga. Det er heldigvis slutt på kikkere i dag, har jeg forstått.

Dette er barna våre:

Otto blei født i 1924. Han fikk realskolen og befalsskole og var sersjant i Tysklandsbrigaden etter krigen. Otto var flere år i Amerika og gifta seg der over før han kom hjem igjen og overtok garden på Lindefjell. Han er død nå.

Oskar blei født i Amerika i 1928. Han blei jo med oss heim da han var liten, men også han reist tilbake over dammen seinere i livet. Han gifta seg der før han kom tilbake på nytt. Oskar jobba som anleggsarbeider. Han er også død nå.

Konstanse, som blei født i 1931, tok seg først jobb på en ullvarefabrikk ved Stavanger før ho dro til Flekkefjord og arbeide ved Bondeheimen. Seinere begynte ho på ullvarefabrikken på Sjøllingstad, der ho traff mannen sin. Konstanse blei boende i Mandal, sjøl om ho er i Brasil akkurat nå.

Agnes kom til verden i 1932. Ho jobba ei stund som hushjelp på Knaben og gifta seg i Kvinesdal, der ho bor nå.

Martine, som blei født i 1934, har hatt arbeid som hushjelp og på en restaurant i USA, hvor ho bodde lenge. Ho gifta seg der over, ho også, med en åsdøl. Sammen kom de tilbake i 1961 med tre barn. Martine har mista mannen sin, men har fortsatt å bo i Åseral.

I 1936 var det Arthurs tur til å melde sin ankomst. Han blei anleggsarbeider i Norge og floorlegger i Amerika. Han gifta seg der over med ei jente fra Kvinesdal, de kom hjem til Kvinesdal etter noen år.

Yngste datter, Maria, blei født i 1940. Ho jobba ei stund i butikk på Knaben før ho også dro over til Amerika. Der bor ho ennå, ho er enke etter en amerikaner.

Da minstejenta kom til verden det året krigen begynte, fikk vi besøk av en kar fra Stavanger som solgte Singer symaskiner. Han og kona hadde aldri fått barn sjøl, og det syntes han var leit. Så han tilbød meg en Singer for babyen og lova at ho skulle få det godt i livet, bare ho fikk være med han. Men jeg sa som sant var: Vi har ingen å være av med.

Med sju barn blei det jo noen episoder opp gjennom årene. Noe av det verste jeg husker skjedde med Oskar da han var ni år gammel. Han og noen andre unger dreiv og trilla et svært, tungt hjulpar på låvebrua hjemme på Lindefjell. De tenkte visst at de skulle ha det inn på låven.

Så skjedde det at en av de andre guttungene stengte låvedøra slik at hjulet smalt i døra og blei slått bakover. Oskar blei truffet og trukket med hjulet utfor låvebrua. Da jeg kom til, lå han nede på gardsplassen med et bein nesten skåret av. Det hang bare i noen sener.

Vi fikk han til sjukehuset i full fart, og de klarte å redde beinet, men dessverre vokste det galt sammen igjen. Det måtte først brytes opp på nytt, deretter strekkes hardt og ofte for ikke å stivne. Søster mi, Anna, var liksom doktoren i familien og pleide hjelpe til med strekkinga. Men det var så vondt for stakkars lille Oskar at han aldri tålte se ho siden. Og jeg gikk alltid i fjøset når Oskar skulle få beinet strekt. Jeg orket ikke være der da.

Ei anna gang, da jeg hadde kinna smør og satt butten på trappa til kjøling, klarte den minste gutten, Arthur, å dette sånn oppå det skarpe lokket at han skar seg kraftig i armen. Da bar det av garde til tante Anne i nabohuset på nytt. Ho brukte jod på såret, men mens ho holdt på med bandasjeringa, så lille Maria sitt snitt til å ta en god sup av jodflaska! Ho blei heilt blå i ansiktet, men vi fikk i ho noe sur fløte så ho fikk kasta opp. Det gikk bra, det også.

Jeg husker også at da Agnes var liten, blei ho lurt av noen andre unger til å knabbe epler om høsten. Ho tok visst bare de som lå på bakken, men det var jo forbudt, det også. Jeg fikk se hva som skjedde og ropte «Agnes - ser du reven?» Stakkaren blei vettskremt, slapp alt ho hadde samla sammen av epler og satte av sted. Heilt til ho var 14 år gammel, var ho redd for reven. Det var mest så jeg hadde dårlig samvittighet.

En annen episode jeg kommer i hu, var da Otto skulle stå til konfirmasjon i Kvinesdal. Han hadde jobba hardt med allslags gards- og skogsarbeid i lang tid, i tillegg hadde han vært oppe grytidlig den søndagen det var overhøring i kjerka. Så gikk det ikke bedre enn at han besvimte der framme ved alteret, midt under overhøringa. Han måtte bæres ut og over til nabogarden for å hvile ut litt. Datter mi Martine fortalte med etterpå at ho trodde det var presten som hadde slått til Otto!

Nå bor jeg hos Agnes i Kvinesdal Jeg var en kort stund på Fedaheimen og hadde det bra der, men det blei altså til at jeg heller bor hos døtrene mine. Jeg var forresten hjemmehjelp for mi eiga søster til jeg var 80 og ho 83. Før jeg kom til Agnes denne gangen, bodde jeg ei tid hos Martine i Kyrkjebygd i Åseral. Det blir kanskje et litt rotløst liv, men jeg vet å innrette meg og er glad for å være sammen med familien. Konstanse bor egentlig i Mandal, men har flytta til Brasil for å hjelpe si eiga datter som har fått jobb der og har en liten gutt. Fra min egen søskenflokk har jeg bare en bror i live, han bor i Porsgrunn.

At jeg ble født akkurat det året unionen med Sverige blei oppløst, har jeg i grunnen aldri tenkt noe særlig på. For oss var det viktigere med 1905 at mannen min reiste over til Amerika første gang det året. Han var jo 20 år eldre enn meg, som sagt. Ellers tror jeg det er bedre på landet enn i byene. Da jeg var ung, bodde de fleste på landet. Nå er det annerledes.

Når jeg bor hos Martine, har vi andakt sammen hver morgen. Bibelen har jeg alltid lest og barna er oppdratt i den kristne tro. Men de som har hatt lyst, har fått danse som jeg sjøl gjorde i ungdommen.

To ting vil jeg si til de som kommer etter meg: Arbeid knekker ingen, og lengst kommer en med ærlighet.

Dette var min beretning."

(Fortalt til Rune Øidne Reinertsen.)

Ps: Kun 7 personer i Norge er i dag eldre enn Jenny Severine Lindefjeld. Hennes to eldste sønner døde henholdsvis i 1997 og 2001, begge 73 år gamle. I følge en rapport fra 106-års dagen har også et tredje barn gått bort relativt nylig, mens 4 av de 7 barna fremdeles lever og steller seg selv.

Vennlig hilsen Toril

lørdag 6. august 2011

Full rulle i villaen

Godtfolk!

Åpen villa med ville quinder (og en og annen herre) i hver en sofa og stol krever sin giktbrudne quinde. Det skal med rette sies. Følgende gjester deltok på den lærde quindes sommersammenkomst i går aften; den skallede, Frits, Hildegunn, Jarlfrid, Turid, Nina, Britt, Janne og Susanne. Selv om jeg hadde anmodet godtfolk om å ankomme 19.30, passerte klokken 20.10 før de første gjestene ringte på dørklokken. (Naboen hadde riktignok kommet tidligere.) Britt kom sammen med Nina og er visstnok på besøk hos henne for tiden, efter at de fant tonen på et lesbetreff i juni. Jeg tror hun er fra Grimstad eller Arendal, efter dialekten å dømme. Janne en en røff quinde fra Storhaug, mens Susanne kom i følge med Hildegunn og Jarlfrid. Hun er 44 år og fra Stavanger. Jeg husker ikke hva alle hadde med seg av drikkevarer, men at Hildegunn og Jarlfrid delte en kasse pils er i alle fall et faktum, like sikkert er det at naboen alltid drikker brunt brennevin, selv om det straffer seg i lengden i form av podagra. Nina inntok rødvin i alle fall.

Susanne, som er selverklært sosialøkonom, la ut i det vide og det brede om Europas økonomiske situasjon og mener en total EU-kollaps vil finne sted innen få år p.g.a. av at land som Italia, Hellas og Spania har har vært styrt av uskolerte taskenspillere siden 1990-tallet; mennesker, i følge "sosialøkonomen", som ikke har innsett at alle lån som tas opp før eller siden må betales tilbake. Hun talte også om euroen, som hun tror kan komme til å bli døden for både Tyskland og Frankrike. Jeg undret ydmykt på hva som er hennes forslag til løsning på "Europa-krisen" og hun mener bastant at rike land som Storbritannia, Frankrike og Tyskland må gi en lang blanke i de økonomisk kaotiske landene, hvis ikke kommer de selv til å bli dratt ned i sølen i forsøket på å hjelpe. I grunnen burde hele EU-opplegget blitt avlyst, mente Susanne, som fikk innvilget trygd i 2008, efter lengre tids nevrose-besvær.

Jeg ble noget imponert over at en quinde, som sover til langt utpå eftermiddagen de fleste dager i uken, kunne være såpass reflektert. Hun fortalte meg at hun begynte hos UNI Forsikring som 17-åring sommeren 1984. Det var meningen at det skulle være en sommerjobb, men hun ble værende der helt til hun byttet jobb og ble ansatt i Skagenfondene på 1990-tallet. Der klarte hun å invistere 30.000 kroner (mener jeg det var hun sa) i et selskap som straks derefter ble slått konkurs av namsfogden. Dette (i tillegg til en tidligere episode) førte til at hun fikk sparken på dagen og siden har det vært meget elendighet i livet hennes. Det var nesten fascinerende å lytte til hennes lidelseshistorie, som inkluderte blant annet at hun fant sin mor død i en stol i 2007, at hun falt ned fra et hustak og pådro seg både fysiske og psykiske lidelser for noen år siden, at hun i perioder før hun fikk trygd ble nektet dagpenger og måtte bo hos en tante i Bodø og ikke minst har hun visstnok klart å bli dumpet intet mindre enn 4 ganger de siste årene. Maken! Hun ble kjent med Hildegunn og Jarlfrid på en eller annen fest i vår.

Turid underholdt oss med grove vitser fra en nyinnkjøpt vitsebok med engelske vitser. Selv sørget jeg for at det konstant var god musikk i bakgrunnen, men jeg sørget også for at det ikke var for høy musikk, da den gode samtale er en viktig del av sammenkomstene i villaen. Jeg spilte blant annet sanger av Tammy Wynette, Loletta Franklin, Willy Nelson, Tina Turner, Cowboy-Laila og Morten Abel. Jeg hadde før gjestene ankom satt frem twist, chips, dipp og påsmurte rundstykker med forskjellig pålegg på (sild, egg, hvitost, hjemmelaget rekesalat og kjøttkaker). Jeg kokte også opp 4 liter med kaffe, slik at jeg skulle slippe å koke under sommerfesten. Jeg tror jeg inntok nærmere en hel liter med kaffe i løpet av festlighetene og meget hjemmebrent, men så har da heller ikke magen min vært helt i lage i dag. Jeg måtte innta både link og nycovann før jeg kunne spiste frokost midt på dagen i dag.

Selv om det var temmelig fullt i stuen må jeg si meg fornøyd med hvorledes gjestene - og da i særdeleshet Hildegunn - oppførte seg. Det gikk ikke et eneste glass i gulvet, ei heller var det mer alkoholsøl og aske på gulvet enn man kunne forvente. Stemningen var meget god hele aftenen og de to nye quindene, "sosialøkonomen" og Britt, uttalte begge at dette var en sammenkomst av de ytterst sjeldne og at de sjelden har hatt det så hyggelig blant mer eller mindre røffe lesber. Jeg er jo kjent som en god vertinne, det vites, men det er naturligvis ekstra hyggelig å bli gjort oppmerksom på det. I.o.m. at det var litt fullt i stuen ble det ikke dansing på danseløvene i villaen, men når tiden kom at vi inntok HoT Open Mind var det en og annen som var innom dansegulvet, observerte jeg.

Vi tok maxitaxi ned til sentrum omkring klokken 00.30. Janne hadde forlatt oss en knapp times tid tidligere fordi hennes utkårede og like røffe quinde ventet henne hjem til dobbeltsengen. Nina og Britt skulle på et annet utested enn vi andre fordi det visstnok var en eller annen rockegruppe som skulle spille der utover natten. (Jeg husker ikke hva dette utstedet heter.) På grunn av at vi kom efter midnatt måtte de av oss som ikke er LLH-medlemmer punge ut med 100 kroner i inngangspenger, mens de resterende slapp unna med hver sin 50-lapp. Det første Turid og jeg gjorde da vi ankom var å stille oss opp på den opphøyde plattingen på venstre side for å få oversikt over lokalets gjester. Det ble relativt tidlig klart at flere av de jeg kunne tenkt meg å hilse på, dessverre ikke var tilstede. Dette gjelder blant annet Oldboy, "Over there" og Anki. Naboens kamerater Einar og Hansemann var heller ikke å se, ei heller kan man huske å ha observert Glen, Tore, Bjørn, Michelle, Elin, Heidi, Bente, Bitten, Hildegunns fiende nummer en og Unni, som alle tilhører den harde kjernen av HoT Open Mind-gjester.

Hvorvidt folk flest heller vil ut på livet i aften eller om det var andre mer eller mindre tilfeldige årsaker til at såpass mange av de som pleier å dominere i lokalet glimret med sitt fravær i natt, vites ei. Kanskje noen fremdeles holder på med ferieavvikling og således oppholder seg under jorden? Turid og jeg kjøpte oss hvert vårt glass med øl og beordret naboen til å passe på at ikke uvedkommene kom for å ta seg en slurk, mens vi gikk ut for å ta oss en sigarett. Utenfor ble vi stående å tale noget med en noget røff quinde ved navn Sissel, som man har observert så vidt ved et par anledninger tidligere, men som man ikke har talt med før. Hun lot til å være en hyggelig quinde - naturligvis for ung for meg - dog skal det sies at kjærligheten ikke kjenner på alderen. Jeg spurte ikke hvor gammel hun var, men anslo i efterkant til Turid at hun så ut til å være omkring de 30, noe Turid ikke var meget uenig i. Neste gang vi var utenfor for å røyke ble vi stående å tale med Tommy og Kristian, som begge er meget festlige efter et par sniff ned i poppersflasken. Nu ja, det var generelt sett god stemning hvor man enn lot øynene fare.

Hildegunn beholdt både blusen og bh-en på, denne gangen, men det var en unggutt som ikke hadde bedre vett enn at han kastet av seg både t-skjorten og buksen og danset som om han hadde djevelen selv i hælene, naturligvis til vill begeistring fra de mer eller mindre virile herremennene som satt ved baren og myste mot dansegulvet med store øyne. En av herrene - jeg tror han heter Eirik eller Erik - innrømmet sågar høylytt til en av de andre herrene at han ble kåt av å se på danse- og strippeshowet, kunne naboen referere, som også "tilfeldigvis" sto slik til at han så rett inn på dansegulvet. Akk ja, de gamle grisene har det godt! Hildegunn og Jarlfrid forsvant plutselig en eller annen gang mellom 01.30 og 02.00, sikkert fordi de fant seg et nashspiel. Jeg vet ikke når Susanne og Frits takket for laget, men da klokken var omkring 02.15 bestemte i alle fall naboen, Turid og undertegnede at nok fikk være nok. Vi spaserte hjemover via torget, trappene ved rådhuset og Eiganes gravlund. Heldigvis var det oppholdsvær akkurat der og da - det hadde jo ellers striregnet hele aftenen.

Vel hjemme laget vi oss vårt eget rolige nashspiel med nattmat (det var igjen et rundstykke til hver), chips og solo. Min gamle mor stakk så vidt hodet utenfor kammersdøren da vi kom inn på kjøkkenet og gryntet et eller annet, men jeg tror bare hun ville forsikre seg om at det var datteren med følge som kom, og ikke uvedkommende. Turid satte seg oppå mopeden og ga full gass i retning Sandnes omkring klokken 04.00, samtidig som naboen gikk hjem for å vente på at eftereffektene av konjakken skulle sette inn. Selv ryddet jeg en 10 minutters tid før jeg la meg og sovnet til en god biografi.

I dag har man vært meget redusert og lider fremdeles av "tungt hode" og tidvis ørhet. Verst er det dog at jeg har visse huller i hukommelsen fra gårsdagen, noe jeg sjelden har, med mindre jeg har fullstendig blackout, men det får nå være som det være vil. I aften skal man nyte kaker, innta kaffe og se på NRK sammen med mor. Det ble ikke middagsmat på oss i dag, men jeg stekte noen poteter som lå igjen i kjøleskapet, som mor inntok med smør på. Selv har jeg stort sett spist paracet og knekkebrød med sild på i dag. Amen!

Toril

fredag 5. august 2011

Da ringer mann inn til kalas!

Velkommen til "Den store sommerfesten anno 2011", godtfolk!

Man holder åpen villa i aften fra klokken 21.30. Før den tid er det kun spesielt inviterte som er ventet. I skrivende stund er det bare naboen som har ankommet, men de andre er neppe langt unna, så det blir et meget kortfattet innlegg nu i aften. Alle som ikke er invitert på vorspiel i aften, men som er klare for full rulle, bedes ankomme villaen efter 21.30!

Ta med godt humør, dansefoten, noget sterkt å innta og gjerne en røff skrøne! (Kanskje bør også paraplyen medbringes.)

Vennlig hilsen Toril Zachariassen, Eiganes.

torsdag 4. august 2011

Varmt sommevær med en og annen regndråpe

Godtfolk!

Nu er det torsdag og man skriver 4. august i det herrens år 2011 efter Kristi fødsel. (Se fotnote nummer en.) I formiddag var den lærde quinde i Stavanger sentrum i anledning at kommunens eneste Utøya-offer ble bisatt ved Stavanger domkirke. I likhet med godt over 200 andre tilhørere fulgte jeg seremonien via høytalere på domkirkeplassen. I tillegg var domkirken fullsett med nærmere 700 sørgende. Særlig rørende var det å høre tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland holde minnetale over avdøde. Fru Brundtland var regjeringens representant i bisettelsen, selv om det er mange år siden hun selv satt i regjering nu, men en bedre representant kunne neppe representert de styrende. 72-åringen, viss mor og mormor ble henholdvis 87 og 86 år gamle, var selv på Utøya bare timer før tragedien inntraff. Det var Odd Kristian Reme og Karen Margrethe Mestad som forrettet i domkirken.

Den lærde quinde var blant de heldige som fikk håndhilse på Gro Harlem Brundtland, kort tid efter at kisten ble kjørt bort for begravelse på Hundvåg. Man kondolerte kort og konsist, før man trakk seg ydmykt tilbake i folkemengden for å slippe til andre sørgende og nysgjerrige. Det var heller ikke et ubetydelig antall turister som nysgjerrig sto og tittet på det som foregikk ved domkirken. Det var nok ikke alle som visste eksakt hva som foregikk, men de som sto der i det kisten ble båret ut forsto vel det meste, selv om de ikke visste hvem den avdøde var. Man så en rekke kjente fjes utenfor domkirken i minuttene efter at bisettelsen var ferdig. Kan nevne blant annet leder i Stavanger SU, Eirik Faret Sakariassen, SV-politiker Marcela Molina, leder i Rogaland AUF, Andreas Bjelland Eriksen, ordfører Leif Johan Sevland med hustru, Ap-politiker Cecilie Bjelland, rektor Ingelin Andersson og biskop Erling Pettersen. (Se fotnote nummer to for Gro Harlem Brundtlands minnetale.)

Jeg tok meg en avslappende spasertur rundt i sentrum før jeg gikk oppover til Eiganes igjen. Mens jeg gikk og spaserte filosoferte jeg over det faktum av at jeg ikke så et eneste kjent fjes i byen (i betydningen venner/bekjentskaper), selv om jeg ser på meg selv som en quinde med en bekjentskapskrets av en viss størrelse og betydning. Hvorvidt det betyr at folk jeg kjenner gir en lang blanke i begravelser og landesorg og heller sover bort formiddagen, eller at de ikke kunne slippe unna arbeid og andre mer eller mindre selvpålagte plikter, vites ikke. Jeg støttet torgselgerne i dag også, ved å kjøpe 8 poteter, en kurv med blåbær samt en blomst til 30 kroner. Man registrerte at det også i dag lå et cruiseskip til kais, denne gangen på Skagen-siden, som jo er den beste siden. Den andre siden preges jo av "horestrøket" og alt for mange bråkete utesteder.

Da jeg kom hjem igjen ga jeg mor fullt referat fra bisettelsen og fortalte at jeg for annen gang i min tid hadde håndhilst på Gro Harlem Brundtland. Sist gang var en eller annen gang på begynnelsen eller midten av 1990-tallet. Jeg tror min gamle mor ble noget stolt av sin datter, som ikke bare omgås nederlandske prinsesser og lektorer i fleng, men som også håndhilser på en av verdens største lederskikkelser gjennom historien, i alle fall på quinde-siden. Jeg laget tomatsuppe med makaroni og stekte rømmevafler til i dag. Vi spiste rett over klokken 16. Mor mistet gebisset opp i suppetallerkenen sin intet mindre enn to ganger mens vi satt ved kjøkkenbordet og spiste; ikke akkurat et apetittelig syn. Andre gangen slo jeg, uklokt nok, neven i bordet og lurte på om hun ikke hadde styr på tennene sine. Jeg burde ikke blitt arg på grunn av en bagatell, men noe av det verste jeg vet er nemlig gebiss med matrester på. Fysj og fy! Da skifter jeg heller bind på et quindemenneske, rett og slett. Amen for det.

I eftermiddag telefonerte Turid fra Sandnes og informerte om at hun føler seg frisk nok til å komme på "Den store sommerfesten anno 2011" i morgen. I går aften fikk jeg også bekreftelse på at Nina og en venninne kommer, så med naboen og hans kamerat Frits blir vi da minst 8 stykker. Turid hadde meget heftig sladder å by på, som jeg ikke klarer å dy meg fra å skrive om her i min ringe blogg. I lenge tid har to "klaner" ligget i konflikt med hverandre i byens lesbemiljø. (Jeg har ikke tall på hvor mange "klaner", "klikker" og vennegjenger det finnes innen byens lesbemiljø, men nevnte to kjenner man godt til.) Den ene gjengen, som kretser rundt Hildegunns fiende nummer en og stort sett består av 5-6 lesbiske quinder i alderen 35 til nærmere 50, har i lengre tid baktalt og laget kvalme for "Sandneslesbene", som består av tre røffe lesber (Bente, Aina og Elisabeth) og en transe (Bitten), hvorav alle bor eller kommer fra Sandnes. Sistnevnte 4 lesber er av typen som gir en lang blanke i utseende og som mer enn gjerne inntar øl til de må bæres i seng. Man liker godt alle 4 og har mer enn en gang hatt Bitten på besøk i villaen. Alle 4 har vært i slåsskamp på enten Sting, De røde sjøhus eller HoT Open Mind. På lørdag var det visstnok en del munnhuggeri mellom de to gjengene på HoT Open Mind; en av quindene ble sågar bedt om å forlate lokalet. Natt til søndag kom det til håndgemeng mellom motpolene og Turid mener å vite at det var Hildegunns fiende nummer en som sammen med en venninne startet det hele, rett og slett ved å stumpe en sigarett på skinnjakken til Elisabeth. Det skjedde nok meget man ikke kjenner detaljene rundt, men det endte i alle fall med at Aina slo til venninnen til Hildegunns fiende såpass hardt at både onkel politi og legevakten kom inn i bildet. Himmel og hav til galskap!

Jeg har opplevd illsinte lesber mang en gang og har sikkert sett at en eller annen lesbe har brukt knyttneven minst 10 ganger i min tid, men dette tar kaken. Disse tullete lesbene har holdt det gående i over 10 år nu og fremdeles skal det være uvennskap? Det eneste de er sure på hverandre for (i bunn og grunn) er at den og den har ligget med den og den for ørten år siden også vips så skal man slåss og baktale hverandre i årevis... Jeg forstår godt at Hildegunn hater dette quindemennesket mer enn meget, siden det aldri skal gå an å være hyggelig med folk. Heldigvis spilte Hildegunn ingen rolle i helgens hendelser, ei heller har hun meget kontakt med de to gjengene. Hun er nemlig en solig del av den lærde quindes vennegjeng, og jeg aner ikke om byens lesber har et kallenavn på oss eller ei, men jeg har aldri hørt noe om det. Ei heller er jeg så naiv at jeg tror vi over 40 spiller en avgjørende rolle i miljøet lenger, til det har det kommet til alt for mange yngre lesber og bi-jenter de siste årene. Jeg registrerer gang efter gang at jeg max kan navnet på en av 5 ungjenter som herjer på f.eks. HoT Open Mind.

Nu skal jeg ta meg en kopp med oppspritet kaffe samt en rød mikstur ute på altanen. Jeg tror muligens det drypper så vidt ute nu, men i såfall får jeg gjemme meg under markisen. Skål!

Ydmykt,
Toril

Fotnote nummer en:
I dag ville den britiske Dronningmoren kunnet feire sin 111-års dag, om hun hadde levd. Hun døde dog 30. mars 2002, 101 1/2 år gammel.

Fotnote nummer to:
Gro Harlem Brundtlands minnetale

"Kjære Mariannes familie og nære venner. Kjære alle sammen. I dag er vi sammen i sorg. Umistelige, unge Marianne fikk sitt liv så brått og brutalt revet vekk fredag 22. juli. Den dagen vil for alltid bli stående som en av de mørkeste dagene i Norges historie. En dag som var fylt med så mye glede og entusiasme ble så brått snudd om til en tragedie som skal være med oss så lenge vi lever. Så uhyggelig, så uvirkelig, så meningsløst.

Jeg var på besøk hos ungdommene på Utøya denne dagen, i timene før tragedien skulle inntreffe. Forsamlingssalen var full, det var ikke plass til alle å sitte på gulvene. Jeg husker de hundrevis av unge, glade og optimistiske ungdommene fra denne fredagen. Jeg ser hele tiden for meg de unge ansiktene. Begeistringen deres, ordene deres, engasjementet og de vanskelige spørsmålene. De gikk rett til kjernen, slik ungdom alltid gjør. 16 år gamle Marianne var der blant de unge da jeg talte på Utøya. I dag vet jeg at jeg så henne. Mariannes far har fotalt at Marianne snakket om møtet mellom meg og de unge i den siste samtalen han hadde med henne på telefon. Jeg vet at Marianne delte de verdiene som AUF og Utøya står for: glede, frihet og engasjement. Hun utstrålte godhet og omtanke. Hun kjempet for rettferdighet og stilte alltid opp for å hjelpe andre. Utøya var et paradis for ungdom.

Plutselig ble det angrepet av ondskap. Som medmenneske, men også som mor og bestemor, opplever jeg meningsløsheten, fortvilelsen sinnet og sorgen. Tapet av et ungt menneskeliv vil aldri gi mening. Det har jeg selv og mine også smertelig erfart. Men jeg har også følt det sterke samholdet i dette landet. Tiden som kommer blir tung, men det er en tid vi må møte i omsorg og fellesskap. Nå er det viktigere enn noen gang at vi står sammen. Vi skal styrke samholdet, vi skal stå sammen mot de kreftene som truer demokratiet vårt. Sammen i sorgen over dem vi har mistet. Sammen i håpet om at den hjertevarmende godheten som har farget landet fra Lindesnes til Nordkapp, på tvers av politiske skillelinjer, på tvers av generasjoner gir oss et Norge der vi står sterkere sammen som folk og som medmennesker .

Etter tragedien har hele landet samlet seg om de verdiene Marianne stod for. Hundretusener har fylt gatene med roser og lys, med klemmer og varmende ord. Men det er og blir så urettferdig. Så uendelig trist at Mariannes liv og drømmer så brutalt ble frarøvet henne. Så i dag går våre tanker til dere, til Mariannes familie som opplever en tragedie de andre knapt kan fatte. Marianne trodde på en bedre verden, og rettferdighet solidaritet og likeverd. Som samfunn må vi ta med oss de verdiene, som Marianne og mange av hennes venner på Utøya kjempet for. Det forplikter oss alle. Vi må jobbe videre for de verdiene som Marianne stod for.

Vi lyser fred over Marianne Sandviks minne."
Site Meter