søndag 28. februar 2010

Rapport fra kalas og uteliv samt dikt av Olaf Bull

God søndag!

I går aften fikk man besøk av de tre frøkener; Hildegunn, Jarlfrid og Turid samt min skallede nabo på 64 år, viss podagra for tiden volder han mindre besvær enn på lange tider. Da gjestene ankom trakk mor seg rolig tilbake til sine private gemakker fordi hun ikke har så særlig sansen for undertegnedes frivole venninne fra Saxemarken. En utagerende, viril og frodig lesbe i begynnelsen av 50-års alderen uten utdanning, ei heller med særlig dannelse, er ikke akkurat en person min 90 år gamle mor ønsker noget kontakt med. Jeg humrer nesten her jeg sitter når jeg tenker tilbake på enkelte episoder mellom mor og Hildegunn, som enten involverte munnhuggeri eller pinlige øyeblikk. En gang stormet Hildegunn inn på kammerset mens mor lå og sov fordi hun var så bedugget at hun tok feil av den døren og døren til gangen på motsatt side av kjøkkenet. Slik en galskap som tidvis vederfares Torfæusgaten. Hadde man skrevet ned alt man har opplevd siden man begynte å sette sine føtter innenfor det skeive miljøet, så tror jeg man hadde hatt en meget humoristisk roman fra virkeligheten, som neppe hadde unngått å få en eller annen slags utmerkelse.

Man spilte Tammy Wynette, Cowboy-Laila og Tina Turner for å nevne noen av de artistene man lot underholde oss i bakgrunnen i går aften. Det gikk for det meste i brennevin og pils, men jeg tok også frem siste rest av en flaske med eggelikør, som man klarte å gjøre kål på i godt samarbeid med Turid. Sistnevnte quinde hadde forøvrig på seg nye sko i går og var meget stolt av kjøpet, skjønt det var vel mer militær-støvler enn sko, men passende til en quinde som kjører en noget røff skinn-stil, synes jeg. Man komplimenterte kjøpet. Jarlfrid hadde også vært på handel denne uken og kunne vise frem både ny bukse (i dongeri-stil) og ny bluse. Man burde kanskje snart ta seg en tur for å fornye garderoben selv også. Jeg kjøper nesten aldri nye klær og har ganske mange stygge klesplagg liggende i diverse skuffer og skap. I går var jeg i alle fall staselig antrukket i rød-svart bluse, mørk stakk, lysebrun strømpebukse og sjal. Jeg hadde på meg et hjemmelaget halskjede også, som jeg fikk i gave av skolens formingslærerinde for noen år siden. Frøken Hildegunn gikk forøvrig i vid cordbukse, bluse og enkle, dog fine sko fra D N A.

Min skallede nabo ble for en gangs skyld på druen i går aften, trolig fordi han har vært i så god form denne uken at han tok sjansen på å kaste innpå noen flere glass med konjakk enn han vanligvis gjør. Honnør til de som kan drikke mengder med brunt brennevin, altså! Gjør jeg det må jeg sykemelde meg et par dager grunnet alkoholforgiftning, men blanke saker går ned som saft her i gården. Skål for det! Selv tok jeg det noget med ro i går på grunn av at jeg har hatt en redusert helsetilstand de siste dagene, men det skal sies (og bank i bordet for det!) at man er i meget bedre form i dag enn man var fredag og i går, så det er åpenbart at den hjemmebrenten og likøren man tok sjansen på å innta har rensket opp i min giktbrudne skrott. Turid var heller ikke spesielt bedugget, men Hildegunn og Jarlfrid både slarvet, svingte seg til musikken og klemte litt på hverandre i sofaen, noe jeg nok vil tilskrive alkoholen. Det er dog bare hyggelig med litt liv i villaen.

Tiden går alltid så fort i festlig lag, selv om man bare sitter og taler om de som ikke er tilstede, inntar sterkere saker, lytter til musikk og ellers gjør typiske feste-ting. Man ble enige om å gå til byen, denne gangen, i håp om at vi ikke skulle være så håpløst beduggede når vi ankom. Om det virket i tråd med intensjonen skal jeg ikke uttale meg bastant om, men det var i alle fall forferdelig glatt i gatene nedover mot sentrum. Dette hersens snø- og isværet, som later til å overleve en lærd quinde i livets bitre høst, har sendt mange på sykehuset den siste tiden. Min skallede nabo skled faktisk og havnet på baken akkurat i det vi hadde krysset Løkkeveien og skulle ned en kryss-gate, som er ganske bratt. Hildegunns latter da uhellet inntraff vekket sikkert siste rest av sovende folk i Vestre Platå-området. Vi kom oss vel ned til slutt og ble møtt av onkel politi på torget, som nok var i området for å se til at de ukentlige episodene i området Burger King - Garmann ikke skulle utarte seg til noe mer enn nødvendig. Det er betryggende å vite at de myndige herrer og en og annen maskulin quinde passer på oss når vi er påvirket av sterkere saker.

Klokken var vel omkring halv ett, muligens nærmere kvart på ett, da vi ankom Hot Open Mind og betalte våre 50 kroner hver. Man registrerte i forbifarten at Hugo, en av stedets to eiere, selv sto i baren. Ofte står han i døren og ønsker de mange gjester velkommen med et vått kyss, men de ble altså ikke noe kyss på min skallede nabo i natt. (Selv takker jeg alltid ydmykt nei når herremenn ønsker å kysse.) Vi fant oss et bord i det innerste rommet, skjønt det var jo ganske fullt der, men vi ble sittende der en stund, i alle fall. Ekstra-baren i det rommet var i full sving og betjent av en hyggelig ungdom ved navn Daniel, så vi slapp å gå langt da vi skulle kjøpe oss noe å drikke. Oldboys kamerat Øystein var ikke å se i dag, ei heller Over There, men de hadde vel sine gyldige grunner til fravær. Selv kjøpte jeg meg bare en kopp med kaffe samt et glass med øl under vårt halvannen times opphold i lokalet. Det var mange ungdommer av begge kjønn tilstede i natt. Usedvanlig mange ukjente fjes i forhold til det sedvanlige, men det er vel ikke en mer komplisert forklaring på det enn at en ny generasjon med skeive har blitt gamle nok til å stikke innom. Antageligvis var det en del heterofile blant klientellet i natt også. Den aldrende quinden i 60-års alderen var ikke på plass.

En person som dog var til stede - og det til gagns - var Hildegunns fiende nummer en. Det kom dessverre til et opptrinn mellom de to i bakgården, i følge Turid, som hadde den tvilsomme æren av å bivåne det sammen med noen andre. På grunn av det opptrinnet bestemte jeg at vi heller skulle gå ut å røyke på gaten i stedet for å gå i bakgården, hvor man kunne risikere både håndgemeng og det som verre var. Jeg mener å huske at man bare var ute to ganger, men jeg tror i alle fall Hildegunn lyttet til mitt bestemte råd om å oppføre seg og heller gå ut på gaten ved sug efter nikotin. Det er rett og slett ubehagelig å være i nærheten av Hildegunns fiende nummer en for man føler at man blir både uglesett og baksnakket fordi man er venninne med henne. Dessuten later det til at hun er sjef i et heller stort harem av quinder, så man kan fort havne i trøbbel om man ypper til bråk, tror jeg. Vi skiftet efterhvert sitteplass og ble sittende ved baren, dvs. Hildegunn og Jarlfrid kjørte sitt eget løp, men vi tre andre holdt sammen og koste oss stort.

Det var enkelte andre plageånder i lokalet også. En traktorlesbe omkring de 30 ville absolutt slåss og dultet borti nesten hvert eneste quindemenneske på dansegulvet i håp om å tirre opp til et sammenstøt. Jeg synes det er tragisk, rett og slett, at mennesker som har vært myndige siden det forrige årtusenet oppfører seg som hjernedøde apekatter. Man observerte også en bedugget herremann, som drev og kysset på gutter i 20-års alderen til den store gullmedaljen, selv om det var så alt for åpenbart at han ikke var invitert til den slags intime handlinger av ungdommene selv. På et eller annet stadium av natten vurderte naboen og irrettesette han, men naboens bekjentskap Glen (en herremann omkring de 60) rådet han til å la være fordi det var herrens 55-års dag, noe han visstnok også delte med de fleste der inne. Det er da ikke noe å skryte av at man fyller 55 år, men fremdeles synes det sømmer seg å plage ungdommen, da vel. Makan.

Hvem observerte man så ellers i lokalet? I alle fall talte man med Heidi, Janne og en venninne av en av de ved navn Nilsine, en særdeles røff og frodig quinde fra Harstad. Man husker også at man så Signe, Marlene og Elin ved dansegulvet. Man observerte i alle fall følgende herrer her og der: Morten, Martin, Frits, Kåre, Bjarne (forøvrig Hildegunns nabo), Eirik, Jan, Gøran og Bjørn. Jeg husker ikke navnet på flere av de jeg så, men det var godt besøkt i går. Jeg håper Hot Open Mind forblir åpent i mange år fremover, men det er viktig å legge igjen litt penger der fra tid til annen, hvis stedet skal overleve. Det er undertegnede og gjengen flinke til å gjøre. Man så på klokken i det man forlot lokalet for denne gang og den viste 02.14. Det som så skjedde var at vi tre gikk innom Burgerking for å kjøpe oss litt nattmat før vi vandret oppover til Eiganes igjen. Selv kjøpte jeg meg bare en osteburger samt cola light.

Vel hjemme i villaen igjen kokte jeg opp en kanne kaffe og prøvde å få i de andre av min fantastiske hjemmebrent, men det var nok bare jeg som tok meg en støyt av den. Jeg drakk dog ikke mer enn en kopp med kaffe og hjemmebrent og hadde vett nok til å kaste innpå et glass med vann samt et glass med kulturmelk før jeg la meg omkring klokken 03.30. Turid humpet da hjemover på mopeden sin og naboen gikk over til seg selv. Det var i grunnen alt fra kalaset og utelivet. Det kunne jo fort blitt festligheter da vi kom hjem fra byen også, men siden de to villeste av oss ikke dukket opp, ble det altså ikke det.

For å ære den mer kultiverte delen av min leserskare avslutter jeg dagens innlegg med et dikt av Olaf Bull, som heter "Elvira". Diktet kom ut i det herrens år 1913.

"En stund over nytaar ventes
et bal af den bedste sort,
og invitationer sendtes
paa blanke og trykte kort.

Elvira var ogsaa buden,
en rødlig og mager én,
med blege og brede læber
og underlig tynde ben.

Men der var en morshaand hjemme
med haab og uendelig tro
paa roser og baand og sløifer
over Elviras sko.

Den lille staar stum og dvæler
dybt i en gylden drøm,
medens den gamle knæler
nedover skjørtets søm.

Saa tar hun sit barn om haken,
og lykkelig seiersstærk
løfter hun lysestaken
over sit hvide værk —

Og lysene skjær og strøket
over Elviras kind
gir hendes blik forøket
drømmende sølverskin!

     *

De øvede violiner,
de véd det jo godt fra før,
hvor underligt sødt det piner
at danse «naar elskov dør» . . .

Og alle de unge slægter
som glider i glædens sal,
de nyder sin rus, og smægter
i bævende, ædel kval — —

Men bagerst i balsalonen,
forunderligt sky gjemt væk
sidder en bleg smaapige,
mager, med morens træk —

Og øinene, smale og stygge
under den røde lugg
forfølger fra salens skygge
par efter par i smugg.

Hun sidder saa taus og stille
og vifter sin tynde kind —
Den unge og arme lille
bilder sig trolig ind,

at bare hun stadig smiler
og lytter med bøiet hals,
tror de vel nok, hun hviler
efter sin sidste vals!
— — — — —

Slig sidder hun stiv paa stolen
og skjælvende, halvt i drøm
stryger hun silkekjolen
ned over morens søm.

Og øinene tør ikke miste
deres betagne glans,
selv, naar den bruser, den sidste
smægtende afskedsdans.

Men bare da slutt-akkorden
bruste i salen frem,
bragte hun stille i orden
noget af skjørtets bræm,

og over de brede læber,
uden et suk eller stønn
kom smertens lille linje,
som altid er evig skjøn!"

Ydmykt, Toril

lørdag 27. februar 2010

Kalas i aften, tross skrantende helse

God lørdag!

Man bestemte nylig, ganske så på sparket, at man ikke kan la en stygg hoste ødelegge en flott aften og inviterte frøken Hildegunn samt frøken Turid hit i aften, over telefonen. Man ba samtidig Hildegunn om å informere frøken Jarlfrid på Storhaug. Naboen inviterte jeg allerede i går. Det har seg nemlig slik at man er i relativt god form ellers, dog later denne hosten til å vedvare ennu en stund. Jeg tok meg dog en sigarett i eftermiddag, men bare en, også kommer jeg til å bevilge meg en og annen også i aften, regner jeg med.

Forøvrig noterer jeg meg at gårsdagens gullmedalje i skiskytter-stafetten er Norges 8. gullmedalje i årets OL. I tillegg har vi en del sølv- og bronsemedaljer; alt i alt ligger vi nu på 4. plass i antall medaljer, efter USA, Tyskland og Canada. Det er ikke verst at det lille monarkiet Norge er nesten like gode som de tre store landene med mange ganger så mange innbyggere. Det er verdt en skål og man hever koppen med eggelikør til ære for de mange flinke utdøverene!

Gårsdagen forløp stille og fredelig i villaen. Man var hjemme på grunn av denne hosten og på aftenen bivånet man altså at Norge tok gull mens man koste seg med svart kaffe, kaker, to glass eggelikør og noget tyggetobakk. Mor er, som tidligere nevnt, også en ihuga OL-fantast og ser på det meste som sendes. Hun satt også oppe i går aften. På dagen slappet jeg av med en god bok, Gotha-kalenderen samt et par sladderblader. Vi spiste risengrynsgrøt til middag i går, men i dag valgte jeg å hoppe over kokkingen og heller smøre på rundstykker til naboen, mor og meg, som vi kan nyte før de andre inntar villaen og ødelegger freden og roen. Håper det blir en hyggelig aften med gjengen.

Med disse ord ønsker man ens lesere en flott aften!

Toril

torsdag 25. februar 2010

Skrantende helse, snøvær og man gratulerer super-hundreåringer

God aften!

Helsen er ikke god i dag heller og man holdt seg således hjemme, dog ikke under dynen. Jeg klarer å være oppe, men hoster stygt og blir fort trøtt og sliten. Jeg hørte fra min skallede nabo nu i eftermiddag at en annen kollega også har falt syk og at det således begynner å nærme seg det man kan kalle for krise der borte på ungdomsskolen. At 1-2 er borte går som regel noenlunde greit, men ved et fravær på tre eller flere blir det nesten umulig å finne nok vikarer internt og penger til vikar-innleie utenfra eksisterer jo ikke. Det hele er en dypt tragisk situasjon. Kommunen skal spare penger igjen nu, informerte rektor oss om sist uke, visstnok grunnet mindre skatteinntekter er forventen, og således må også skolesektoren ta sin del av innsparingene. Innenfor helse- og omsorgssektoren har man allerede klaget på situasjonen, men det forventes visst at vi tarvelige lærerene skal holde munn og finne oss i å bli pisket til blods av de styrende.

Snæværet ser ikke ut til å ta en ende her i byen. Det har vært hvitt siden før jul og i dag kom det ytterligere 5-10 cm med snø. Det er nu meget med snø her i byen, i alle fall om man sammenligner situasjonen med slik den pleier å være. Jeg kan ikke annet skjønne enn at vi skal fryse i hjel her før det snur. Siste nytt nu er at det kalde været trolig fortsetter til langt inn i mars fordi det visstnok ligger et eller annet værfenomen over oss, som nærmest har grodd fast. På parkeringsplassen ved skolen skjedde det et lite uhell rett før naboen skulle reise hjem, lot jeg meg fortelle, men det var bare snakk om bilene til et quindemenneske og en realfagslærer, så da kan det være som det vil for meg. Det er fort gjort å bulke bilen sin når det er glatt overalt og det er virkelig glatt samme hvor man setter føttene nu for tiden. Det er ille og man ber om at våren snarest ankommer.

Nu må man vie noen setninger til våre eldste igjen. I Illinois, USA, rundet Ethel B. Darden 110 år for en ukes tid siden. Hun arbeidet en årrekke i skoleverkets tjeneste. I Wales har Enid Vaughan Williams feiret 108-års dagen siden sist, mens Tamer Lee Owens har gjort det samme i Texas, USA. James Sisnett fra Barbados ble 110 år nylig og skal ha feiret dagen med sine 13 barn fra to ekteskap. Anna Ferris fra Washingtonville, New York, har feiret sin 110-års dag nu i februar. Intervju med quinden kan sees her: http://capitalnews9.com/capital-region-news-12-content/top_stories/495955/woman-celebrating-110th-birthday

Willie Bowden fra Alabama, USA, døde 20. januar, 109 år gammel. Man kondolerer. Her i Norge later det ikke til å være de største nyhetene fra våre eldste - og godt er det.

En forsatt god uke bedes med hilsen fra en skrantende quinde.

onsdag 24. februar 2010

Sykedag i villaen

God aften!

I dag måtte jeg holde meg hjemme på grunn av hodepine, en vond hoste og tidvis ørhet. Hodepinen er noget bedre nu, men de to andre lidelsene vedvarer. Man blir nok hjemme i morgen også, noe jeg må telefonere rektor om på morgenkvisten. Da jeg telefonerte i morges antydet jeg dog at jeg nok var tilbake på post igjen i morgen, men det ser visst ut til at det er et eller annet virus man lider av og da går det nok mer enn en dag før man atter er skikkelig på føttene igjen. Jeg var ikke helt i slaget i går aften heller, så det hadde nok allerede begynt å herje, men det var bare halsen som var vond da.

Det er faktisk noget ubehagelig bare å sitte foran computeren og skrive, så det blir med disse ordene i dag. Kall det gjerne en bulletin om helsetilstanden, men uansett satser man på å komme sterkt tilbake i morgen eller fredag. Jeg kommer til å bli meget gretten hvis jeg må holde meg edru på grunn av helsen denne helgen også. Man krysser fingrene for en rask bedring.

Ydmykt, Toril

mandag 22. februar 2010

Erkehertuginne Regina av Østerrike-Ungarn er død

Man hilser ens lesere!

Erkehertuginne Regina av Østerrike-Ungarn er død i eksil i Bayern i Tyskland, 85 år gammel. Hennes høyhet (avbildet ovenfor sammen med to av sine døtre) har de siste årene lidt av både hjerteproblematikk og et slagtilfelle. Hun var født prinsesse av Sachsen-Meiningen, som datter av prins Georg (1892-1946) og hans hustru, født grevinne Klara-Maria av Korff. Moren gikk bort i 1992, 96 år gammel.

I 1951 ble hun gift med erkehertug Otto av Habsburg, på papiret overhode for dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som fremdeles lever i en alder av 97 år. Han var sønn av Østerrike-Ungarns siste konge og keiser, Karl I, som døde i 1922, 34 år gammel, og hans hustru, Zita av Bourbon-Parma, Østerrike-Ungarns siste keiserinne, som levde helt til 1989 og ble 96 år gammel. Dessverre lider nu Otto av såpass svekket helse at han lever tilbaketrukket i sin villa i Pöcking i Bayern. I 2007 overtok den eldste sønnen, Karl, som overhode for slekten Habsburg.

Avisen "Telegraph" skriver blant annet: "For some years she had suffered from heart problems, and in December 2005 had a stroke; but she recovered sufficiently to attend the wedding of a grandson in 2008. The Archduchess died at Pöcking über Starnberg, Bavaria, at the villa where she had lived with her husband, who survives her, since 1953. They had two sons and five daughters. Their elder son, Karl, married Baroness Francesca Thyssen-Bornemisza, daughter of Baron Heini von Thyssen and his third wife, Fiona Campbell-Walter."

Det var dagens sorgtunge nyhet nummer en, som riktignok er noen dager gammel, men som først nådde den lærde quinde i går aften under en telefonsamtale med en Gotha kalender-ekspert fra Göttingen i Tyskland. Dessverre fikk man høre mer enn man ønsket om kongelige dødsfall av nevnte herremann. Man ble nemlig også informert om et dødsfall som fant sted helt tilbake til november i fjor, som man har klart ikke å registrere, tross iherdig innsats for å følge med på det som skjer innen de royale kretser. Den 9. november 2009 døde nemlig kong Albert II av Belgias halvbror, prins Alexander (67), etter å ha blitt rammet av blodpropp på lungene. Hans far var kong Leopold III av Belgia (1901-1983), moren var prinsesse Lilliane, født Baels (1916-2002). Det er åpenbart at hjerte og kar-problematikk ligger til slekten. Kongen har også vært igjennom hjerteoperasjon og kongens bror og Alexanders halvbror, kong Baudouin av Belgia, døde av hjertesvikt, bare 62 år gammel.

Nu ja, det får holde om de kongelige for denne gangen. Nu over til naboens heftige heisatur til hovedstaden i helgen. Jeg lovet riktignok å opptre dannet og ydmykt når jeg skulle referere fra herrens utskeielser der borte i Oslo, men litt skulle jeg dog få lov til å skrive. Da han kom hjem fra turen i går aften (omkring klokken 18) lot jeg han få en times tid på seg før jeg inviterte han over på en kopp svart kaffe med kringle til. Han fortalte at han hadde bodd på Hotel Bristol, dog glemte jeg å spørre mer nøyaktig hvor det hotellet ligger. I alle fall hadde han besøkt en kamerat av seg og de hadde tatt seg en tur til den skeive nattklubben London i 22-tiden, hvor de hadde hygget seg en par timers tid (naboen hadde kastet innpå 4 glass med øl) og tittet på livet. Det var visst flest eldre der såpass tidlig på aftenen, også er visst ikke London det eneste stedet for skeive der borte heller.

Noget senere, en eller annen gang utpå natten, dvs. natt til søndag, vandret naboen alene til Hercules sauna i sentrum, hvor han hygget seg med opp til flere herremenn en halvannen times tid. Det må være spennende å gå på et slikt udannet sted, komplett uvitende om hvem andre som dukker opp der. Det hadde visst ikke skjedd det helt store, dog, men han hadde onanert sammen med noen andre herremenn og fikk lov til å titte på en heller røff fiste-runde inne på et eller annet rom på saunaen. Der tror jeg at jeg har skrevet det som skrives bør fra sauna-turen. Skulle noen av mine lesere være desperate efter en runde i høyet kan altså dette stedet oppsøkes: http://www.gsauna.com/ (Obs: Quinder nektes adgang ved inngangsdøren!)

Forøvrig har dagen i dag forløpt uten de største begivenhetene. Hans majestet, Harald V, passerte 73 år i går, og man gratulerer med vel overstått. Min mor talte om dette i går, men jeg glemte å nevne det i blogginnlegget. Lærergjerningen er aldri hard på en mandag fordi jeg kun har en undervisningstime, dessuten var det ingen fraværende kolleger i dag og således ingen vikartimer heller. Jeg har hostet en del i dag, men tror i grunnen det går over av seg selv snart siden jeg ikke er verre enn i går. Til middag ble det stekt laks med kokte poteter og god saus i dag. Ingen skal si at jeg ikke sørger for variert kosthold i heimen. Nu skal jeg rulle meg dagens andre sigarett og efterhvert skal jeg titte på nyhetene og kanskje litt OL, om det er noen interessante øvelser i aften.

Toril

søndag 21. februar 2010

OL, nybakt kringle, kaffe og lesing

God søndag!

Man er i ferd med å legge bak seg en rolig og fredelig helg her i villaen på Eiganes. Jeg har blitt noget uggen i halsen og hoster en del i dag, så det var nok like greit at man ikke fant på de helt store sprellene fredag og lørdag. Hosten hadde nok vært ennu verre hvis man hadde kastet innpå en halvliter med hjemmebrent og røykt opp en halv pakke med rullings i helgen. I går og i dag har jeg faktisk ikke rullet meg en eneste sigarett, så det så. Bank i bordet(!) og halleluja for det.

Frøken Hildegunn telefonerte meg i eftermiddag og avla en kortfattet rapport fra nattens herjinger. Hun og Jarlfrid hadde møtt to quinder fra hovedstaden i 22-tiden for en enkel middag på en av byens restauranter og hadde noget senere stukket ut på Checkpoint for å hygge seg blant ungdommen. Det hele hadde endt opp på et hotelrom på SAS Atantic, uten at jeg skal støte eder med detaljer fra sammenkomsten. Forøvrig har frøken Hildegunn og den lærde quinde utnevnt seg selv til beskytterinder av Hot Open Mind i dag, jmf. den noget fargesprakende logoen over. Man har fått hjelp av den skallede til å få bildene våre på Hot Open Mind-logoen - det skjedde fredag. Seremonien var meget enkel og foregikk over telefonen.

Det har seg nemlig slik at LLH-festene fra og med førstkommende fest, som finner sted lørdag 6. mars, nu skal finne sted i annen etasje på Hot Open Mind. Dette er gledelige nyheter fordi man har følt en stund nu at glansdagene til festene der nede ved De røde sjøhus har vært forbi. Undertegnede har i alle fall nesten ikke beæret disse festene med sitt nærvær det siste halvåret og mange andre har også følt seg mer vel i Kirkegaten enn der nede ved kaien. Som den aldrende quinden man nu engang er husker man naturligvis også tiden da LLH hadde sine fester ved Handelens Hus midt i sentrum og tiden før der igjen da festene for oss skeive foregikk ved Hotel Alstor på Tjensvoll. Noe skikkelig utested for oss skeive fikk Stavanger først på forsommeren 2009 med nettopp Hot Open Mind. Før den tid fungerte dog Sting som samlingssted, særlig for virile herremenn, men også for lesbiske quinder og ungdommer. En kort periode eksisterte også en liten bar kalt "Toppen bar" - ovenfor Korvetten - men det kan jo ikke ha vært mer enn et års tid. Det var vel omkring årtusenskiftet, i alle fall ikke noe senere enn 2001/2002. Sting vet jeg ikke hvor lenge har eksistert, men jeg husker i alle fall at jeg var der omkring 1990.

Mohyeldeen Mohammad (24), den tidligere omtalte fundamentalisten, som ønsker å steine homofile fordi de lever i ytterste synd i forhold til koranens eventyrfortellinger, møtte i helgen røff motbør av Norges ukronede lesbedronning, Kim Friele (74). Den 17. mars skal den mangeårige homoforkjemperen holde tale på Youngstorget i Oslo og utfordrer tullebukken til å gjøre alvor av truslene sine om steining. "Jeg blir ikke det minste skremt av han. Jeg kommer på Youngstorget og vil ikke ha noen andre der" uttaler hun til VG nu i helgen. Dog kommer hun neppe til å bli alene der med han, skal man tro Facebook-gruppen "Kim Friele vs Mohyeldeen", hvor det kommer frem at mange har tilsagt sitt nærvær på Youngstorget på denne datoen. Quinden uttaler også følgende: "Han har vel ikke mot til å komme. Han har det vel bare i munnen, tenker jeg." Den lærde quinde gir sin fulle støtte til Kim Friele! For mer om saken, klikk på følgende link: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=593461

I går aften ble mor og jeg sittende i stuen og titte på OL. Jeg bakte en kringle og kokte svart kaffe, som vi koste oss med mens vi så på en heller laber OL-aften for Norge sin del. Petter Northug fikk det ikke til i går heller, til tross for at han har hatt det i kjeften mang en gang, dog er det vel oftest i kjeften de har det de fra Trøndelag-distriktet. Lyspunktet ble Håvard Bøkkos bronse på skøyter, men selv der har man jo blåst det så opp at det var så og si lik null at han ikke skulle ta gull under OL, men han har vel kanskje ennu et løp eller to igjen. Man krysser fingrene.

Jeg viet også noget tid til litteraturen i går aften og fortsatte å lese i romanen "Doris' møte med postmannen". Jeg bladde også litt i en biografi om Dronningmoren og viet noget tid til studier av Gotha-kalenderen de gangene det ikke skjedde så meget på fjernsynet og efter at mor trakk seg tilbake til kammerset. I går satt hun faktisk oppe til omkring 23.30. Det er utrolig hva meget OL kan gjøre for en senil quinde fra 1919. Man pleier å herje med den faste gjengen på en gjengs lørdagsaften, så det er alltid litt rart og uvanlig å nyte villaens stillhet når de fleste andre inntar sterkere saker og gjør seg klar til å gjøre sentrum utrygt. Min skallede nabo var jo også borte i går aften og han har ennu ikke kommet tilbake fra heisaturen til hovedstaden, men når han omsider dukker opp igjen kommer jeg til å invitere han over på kaffe slik at han kan få avlagt full rapport fra hendelsene der borte, inkludert de røffere detaljene fra Hercules sauna.

Tidligere i dag telefonerte min moster og informerte mor om at deres 100 år gamle moster er innlagt på sykehus i hovedstaden med lungebetennelse. Det må da vitterlig snart bli en ende på den gamle quinden; skjønt, mormor ble jo 101. Nu skal man ta fatt på middagsmaten og i dag er det makaronistuing med pølsebiter og hakkede grønnsaker på menyen. En god aften bedes!

Toril

lørdag 20. februar 2010

Den lærde quinde reflekterer

Godtfolk!

LLHs styrende hånd, Karen Pinholt, som er avbildet til høyre, er quinden som tirsdag anmeldte Mohyeldeen Muhammad til politiet for hatefulle ytringer mot homofile, jmf. tidligere blogginnlegg denne uken.

LLH-lederen skriver blant annet:
(...) Men noen ganger brukes ytringsfriheten på en måte som gjør at den blir til andres ufrihet. Mohyeldeen Muhammads utsagn i Klassekampen om at alle homofile fortjener å dø, og at dette er noe alle troende muslimer må mene, er et slikt utsagn. Utsagnet er en oppfordring til og legitimering av vold mot homofile. Dermed skaper den en velbegrunnet frykt, spesielt blant homofile muslimer.

I de mange diskusjoner jeg har deltatt i rundt ytringsfrihet, både i forbindelse med Fritt Ords prisutdeling og i forbindelse med Mohammads uttalelser har jeg møtt synspunkter om at vi bør tåle mye for å verne om ytringsfriheten. At ytringsfriheten, som er til vår alles fordel, koster. (...)

Den lærde quinde støtter anmeldelsen 100%, la nu det være klinkende klart. Man har observert de par siste dagene at enkelte onde tunger mener anmeldelsen ikke burde ha blitt levert fordi politiet uansett kommer til å henlegge saken, slik de som regel henlegger saker som angår hets mot homofile. Andre igjen har ytret at de delvis støtter utsagnene til fundamentalisten fra steinalderen. Enkelte mener til og med at en evt. domfellelse bare vil gjøre han til en martyr, noe som ville gagnet galskapens sak. Dog er det av ytterste viktighet å huske på at hvis man begynner å la slike fundamentalister få lov å spre eder og galle mot homofile og andre de mener lever i synd fordi de ikke lever efter koranens mange påbud, så kan vi fort få et farlig samfunn ikke engang FrP klarer å rydde opp i, selv om de skulle vinne et valg innen ikke alt for mange år.

Det ville også vært en hån mot alle de som har kjempet for de homofiles rettigheter de siste 50 årene og latt slike hatske utsagn få lov å passere uten reaksjon. Man må ikke glemme at Norge er et land hvor alle mennesker skal ha like rettigheter, enten det er snakk om homofile, innvandrere eller utviklingshemmede. Diskriminering av de man ikke selv har sansen for skal ikke forekomme i det herrens år 2010 i et moderne monarki. At en del (dog naturligvis ikke alle!) muslimer fra umoderne og ganske fattige land, hvor utdanning er et fremmedord, har andre holdninger enn vi i vesten er nu en ting, men har man først kommet til et land som Norge må man også akseptere og ta inn over seg de normene som finnes i et slikt land. Det er vanskelig nok å være homofil om man ikke i tillegg skal oppleve å bli banket opp og ropt hatord efter så fort man går forbi f.eks. Grønland eller Tøyen i hovedstaden. PST holder forøvrig nu både nevnte fundamentalist og hans nære krets under skarpt oppsyn - og det med rette, mener nu engang jeg.

Karen Pinholt har forøvrig gjort en god jobb som talsquinde for oss skeive efter at hun tok over vervet. Det er viktig med sterke quinder, som tør tale Roma midt imot. Hennes engasjement for "partnerskapsbarn" samt for å sette homofiles rettigheter på dagsorden i mang en debatt bør ikke undervurderes. Takk.

I Nederland er det regjeringskrise nu i dag efter at en heftig debatt omkring fortsatt deltagelse med soldater i Afghanistan eller ei førte til at regjeringen ble splittet og måtte gå av i dag. Statsminister Balkenende kunngjorde for noen timer siden at han kommer til å oppsøke hennes majestet dronning Beatrix for å levere regjeringens avskjedssøknad og det meget snart. Man skal ikke gå inn på detaljene i regjeringskrisen, men akkurat som her til lands har også Nederland hatt en koalisjonsregjering de siste årene. Det er ennu uvisst hva slags regjering som kommer til å ta over efter det inntrufne, men inntil videre følger dronning Beatrix nøye med på at alle spilleregler blir fulgt. Skål for det!

Norge har så langt tatt 5 OL-gull nu når en uke av lekene gjenstår. Min gamle mor følger meget med på de mange øvelsene, som sendes i reprise på formiddagene. Særlig har hun sansen for alt av øvelser som foregår på langrennsski. Selv kan jeg også godt titte litt på OL, men jeg legger ikke opp dagen efter OL, slik mor gjør, for å si det på den måten. I går aften satt dog både mor og jeg oppe og så på at Marit Bjørgen innkasserte gull nummer to under dette OL og altså Norges 5. gull. Vi skal nu visstnok ligge på tredje plass på listen over land og antall medaljer, så vidt slått av Tyskland og med USA som nummer en. Vi tittet også litt på curling i går aften, men la oss før det ble klart hvorledes det gikk med Norge i kampen mot Kina. (Det kan man sikkert finne ut på NRKs hjemmeside.)

Så lang har man ikke gjort det helt store i dag, man har ikke engang vært i butikken ennu, men dit må man snart. Mor og jeg har dog kost oss med frukost, kaffe, dagens aviser og vi har talt med min søster Bente, som telefonerte omkring klokken 11. Jeg har ingen spesielle planer for i aften, men tenkte å høre med Hildegunn hva hun skal i aften. Et godt alternativ er det dog også å se på OL sammen med mor med noe godt ved siden av, f.eks. nybakt kringle og svart kaffe. Tiden vil vise hva som skjer...

Uansett ønsker man alle ens lesere en flott aften!

Toril

torsdag 18. februar 2010

Kun et kort innlegg nu i dag

God aften!

Det snør utenfor vinduet mitt i aften, faktisk ganske meget, dog roer det seg vel før det blir riktig ille. Det var spådd snø i dag også, men ikke de helt store mengdene, tror jeg. Gradestokken viser omtrent 0. Det var dagens rapport fra været.

Tenk på følgende senario, kjære leser. De vandrer hen, 82 år gammel, i en meget respektabel alder, men begge foreldrene Deres lever og deltar i begravelsen. Nettopp det var situasjonen da James William Fullingim døde i 1962, 82 år gammel. Hans far og mor levet da fremdeles, 107 og 101 år gamle. Moren gikk til slutt bort i 1964, 103 år gammel, efter 85 års ekteskap. Faren, som het William Archibald Fullingim, døde i 1965, 110 år gammel. Den lærde quinde har hjulpet professor Robert Young med undersøkelsene rundt denne kompliserte saken for å få validert at disse menneskene faktisk ble så gamle som de ble, og det tyder på at det faktisk skjedde. Undertegnedes bidrag besto i å saumfare noe som kalles "Social Security Death Index" i USA, hvor alle døde fra omkring 1960 og utover står nevnt med årstall, navn og stat. I denne saken var staten Oklahoma. Jeg fant til slutt sønnen som død i 1962 i dette registeret og dermed kunne teorien om at det var sønnen som døde i 1965 (85 år gamnmel) legges død. Det var bare en av mange teorier som man måtte få falsifisert. Det er spennende dette med granskingen av super-hundreåringer. Man hever sin kaffekopp!

Det står forøvrig vel til med både min 90 år gamle mor og med meg selv i aften. Det gleder meg stort at bloggen stadig får en større leserskare, jmf. statistikken som viser bloggens besøkstall fra dag til dag. Man har ikke 500 treff hver dag slik enkelte ungdommer skryter av å ha på sin blogg, men man er fornøyd med de treffene man får. I dag har jeg så langt hatt 14 treff på min ringe blogg. Det er ikke verst. Kanskje man burde fått bloggen på trykk mellom to permer efterhvert?

Jeg avslutter dagens innlegg med et dikt av en av Norges sterkeste lyrikere gjennom tidene, nemlig Gunvor Hofmo. Diktet heter "Jeg har våket" og forteller om hennes store sorg i livet; den tapte kjærligheten.

"Jeg så min veninne, den eneste,
jeg så henne gå for å dø.
Og siden har trærne sørget,
og siden har Døden trukket min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelsens sjø!"

Vennlig hilsen Toril

onsdag 17. februar 2010

Norskprøve nu i dag

Riktig god aften!

I dagens norsktime ble det avholdt skriftlig-muntlig prøve med spørsmål fra de temaer man har gått igjennom efter jul, viss karakter skal telle på norsk muntlig. Følgende tre oppgaver ble gitt på prøven:
1) Nevn de viktigste forskjellene mellom et eventyr og en fabel.
2) Av de 8 setningene i vedlegget, hvilke 6 er kjenntegn ved et kåseri og hvilken sjanger tror du de to andre setningene beskriver?
3) a) Hvilke opplysninger bør en CV inneholde?
b) Hva bør tas hensyn til ved skriving av formelle brev på data?
c) Hvilke mangler finner du ved CVen i vedlegget?

Som den skolerte leser sikkert forstår har man blant annet beskjeftiget seg med sjangerlære i norsktimene i denne klassen de siste ukene. Håper elevene har lært en del efter de mange timene jeg har brukt på undervisning og forberedelser. Det er jo noget lettere å bedrive variert undervisning i dagens computer-samfunn enn det var før årtusenskiftet, for det er lett å finne veiledning, eksempler på oppgaver, tips o.l. på internett nu til dags. Ellers har man jo lærerveiledningen samt gode kolleger å ty seg til når man trenger hjelp og tips.

En ting jeg synes jeg kan nevne for eder ærede lesere i dagens innlegg er at undertegnede egentlig beveger seg på noget usikker is i forbindelse med bruk av såkalte skriftlig-muntlige prøver. I fjor fikk man nemlig et brev fra en rådgiver ved Utdanningsdirektoratet og i brevet sto blant annet følgende: “Ut fra læreplanen i norsk kan man ikke vurdere norsk muntlig på grunnlag av en skriftlig prøve. Såkalte “skriftlig-muntlige” prøver kan altså ikke brukes.” Som leder for norskseksjonen ved min ungdomsskole valgte jeg å ta opp dette temaet ved gårsdagens seksjonsmøte og det ble en tidvis brennhet debatt blant oss kollegene. Jeg mener nu engang at det er håpløst å skulle holde styr på hvorledes den enkelte elev ligger an i muntlig norsk hvis man ikke skal kunne benytte seg av skriftlig-muntlige prøver et par ganger i løpet av en termin, og en del var enige med meg i det. En slik prøve foregår riktignok skriftlig, men tar i stor grad utgangspunkt i de temaer man har talt om i klasserommet, altså har man jo en klar parallell til det muntlige der. En annen side av saken er at man ikke har tid til å avholde flere muntlige fremføringer i løpet av en eneste termin og man kan jo heller ikke stryke de elevene som ikke tør si så meget høylytt i klasserommet. Det sømmer seg rett og slett ikke. Jeg har anbefalt mine "undersåtter" selv å avgjøre hvorvidt de ønsker å benytte seg av denne vurderingsformen, men personlig kommer jeg til å fortsette i det samme gjenge til jeg går av for aldersgrensen eller avgår ved døden, hva nu enn som måtte komme først.

For oss norsklærere er det dog et visst problem at denne usikkerheten omkring hvorvidt vi har anledning til å benytte oss av skriftlig-muntlige prøver til stadighet henger over hodene våre. Den lærde quinde forfattet således et brev til direktoratet sammen med en kollega i dag, hvor følgende står: "Man har forstått det dithen at man frarådes å benytte seg av såkalte skriftlig-muntlige prøver som en del av vurderingen ved fastsettelse av karakter i norsk muntlig. Det er dog nesten umulig å lage nok vurderingssituasjoner til å gi en skikkelig karakter i muntlig. Hva konkret foreslår så direktoratet i sakens anledning? Hilsen noget frustrert seksjonsleder, Stavanger."

I dag ble forresten den fundamentalistiske og noget forvirrede muslimen (omtalt i gårsdagens blogginnlegg) arrestert av onkel politi. I tillegg til å ha blitt anmeldt av LLH-lederen for grov homohets i går ble tullebukken i dag også anmeldt for grove trusler mot noen journalister, som arbeider i Dagbladet. Således er han nu altså i politiets forvaring og hovedstaden er en smule tryggere enn den var i går. Amen for det og skål!

Jeg satt på med naboen hjemover i dag og vi stoppet ved Prix og handlet inn litt matvarer på veien. Det er fremdeles meget glatt på mange av byens stikkveier og ennu verre der man skal gå, men hovedveiene er nu for det meste isfrie - og heldigvis for det. I skrivende stund er det 0,5 grader, det har ellers vært noget skyet i dag og mot helgen er det ventet sludd og snø, i følge en av Stavanger-avisene i dag. Mor og jeg nøt fiskepinner med kokte mandelpoteter og raspede gulrøtter til i dag. Det gleder meg at mor er frisk for tiden og klarer seg alene hjemme mens jeg virker som oppdrager og lærd quinde. Heldigvis er mine søstre og min moster flinke til å telefonere henne og hun interesserer seg meget i å lytte til radioen om dagene. I aften skal man faktisk ikke gjøre stort annet enn å late seg foran fjernsynsapparatet med noe godt i koppen. Skål!

Toril

tirsdag 16. februar 2010

Prinsesse Ragnhild bør lede Grand Prix?

God aften!

Dagens bloggtittel henspeiler på uttalelsene til en norsk professor, som åpenbart vet hva han taler om. Tenk så fantastisk det hadde vært om kongefamiliens kjære grandtante, som attpå til fyller 80 år i år, hadde fått dette høyst ærefulle oppdraget. Det er nemlig ennu ikke bestemt hvem som skal lede det prestisjetunge showet i mai og den lærde quinde er høyst enig i professorens uttalelse om at det ville vært en flott gest til kongedømmet Norge og til den eldre generasjonen. Den lærde herre mener også at enkefru Nora Brocksted (87), som var landets første deltager i Melodi Grand Prix, burde blitt børstet støvet av i anledning finale-dagen. De som vil lese mer om uttalelsene kan gjøre det her:
http://www.hegnar.no/sport_fritid/article410445.ece

Under demonastrasjonen mot karikaturtegningene av Muhammed i hovedstaden sist uke holdt en fundamentalistisk og noget forvirret muslim ved navn Mohyeldeen Mohammad en appell i sakens anledning. I dag har det kommet frem at den samme fundamentalisten mener at homofile fortjener å bli steinet til døde.

"Mohammad forklarer at han støtter de islamistiske opprørerne al-Shabaab i Somalia som nylig steinet en mann til døde. - Etter det jeg kjenner til var den personen homofil, og det er den straffen han da fortjener. Det er det standpunktet enhver muslim er påtvunget gjennom sin religion, sier 24-åringen fra Larvik til Klassekampen." (Sitat hentet fra VGs nettavis)

Den lærde quinde undrer seg noget over at man kan demonstrere mot ytringsfrihet - for det var jo det karikatur-saken handlet om - samtidig som man kan ytre seg som en gal mann fra steinalderen. Dette viser at enkelte muslimer åpenbart ikke forstår seg på verken ytringsfrihet eller norske lover, ei heller eier dannelse eller respekterer menneskelivet. Heldigvis politianmeldte LLH forholdet nu i dag, men hvorvidt det finnes en lovhjemmel som kan få en person dømt for en slik uttalelse, vites ei fra dette hold. Siste ord i saken er garantert ikke sagt. Undertegnede innrømmer at det frister å stemme på FrP ved neste Stortingsvalg efter slike røffe uttalelser, men det kan jo hende at regjeringen, politiet og påtalemakten får ryddet opp før man må gå til det drastiske steg det jo er å gi sin stemme til FrP. Uansett, man hever sitt glass med eggelikør og tar en god munnfull!

Så noget sladder fra det skeive miljøet i byen:
- Førstkommende lørdag arrangerer Hot Open Mind kalas med Dj Stay-Ups. Her oppfordres man visstnok til å ikle seg en maske for anledningen, gjerne laget av en melkekartong eller en dorull. Festlig!
- Den lærde quindes unge bekjentskap, Steffen, inviterer til vorspiel i leiligheten ved Badedammen denne helgen, jmf. rykter man har snappet opp på Facebook nu i aften.
- Min skallede nabo samt frøkenene Turid og Heidi skal oppholde seg utenbys denne helgen og blir således ikke å treffe.
- Herr Over There skal ha blitt observert utenfor kinoen sammen med sin utkårede sist uke, jmf. min skallede nabo, som fikk høre dette i løpet av en telefonsamtale med en kamerat i går aften.
- Oldboy der nede i Thailand har hatt besøk fra Norge den siste uken, visstnok av både herr Øystein og en herremann omkring de 30 år.
- Saxemarken skal ha blitt det reneste skeive kvartal nu, i følge frøken Hildegunn, som nu vet om hele 4 andre skeive personer i naboblokkene, inkludert Tore, Bjarne, Elisabeth og nyinnflyttede Lars. Kanskje en konkurrent til Vestre Platå/Gamle Stavanger-området samt Badedammen/Verven-området, som også bebos av mange skeive?

Og med disse ord avsluttes dagens innlegg.

Toril

mandag 15. februar 2010

Rapport fra festlighetene hos Jarlfrid med påfølgende bytur

God blåmandag!

Dagens innlegg starter med lørdagens kalas hos Jarlfrid i forbindelse med bursdagen hennes. Min skallede nabo og undertegnede hadde avtalt å møte Hildegunn på domkirkeplassen for så å gå i følge de 10-15 minuttene til Jarlfrid, som bor midt oppe på Storhaug. Vi møttes omkring klokken 20 og ankom således kalaset rett før 20.15, en passende tid å ankomme på siden vi verken var de første eller de siste som ankom. Fra før av hadde Anki, Turid og en for meg hittil ukjent quinde ved navn Reidun ankommet. I løpet av den neste timen ankom også Heidi, Elisabeth og samt Jarlfrids fetter Torgrim. Således fikk også min skallede nabo en herremann å tale med denne gangen, til hans store glede.

Av min skallede nabo og meg fikk Jarlfrid en potteplante. Hildegunn ga henne en hel kasse med pils. Også Turid og Elisabeth ga bort alkohol, henholdsvis en flaske med hvitvin og en halvflaske med gin. Anki og Reidun husker jeg ikke hva ga bort siden de hadde gitt gavene før vi andre ankom, men av fetteren sin fortalte Jarlfrid at hun hadde fått et gavekort på 400 kroner ved en eller annet klesbutikk i sentrum. (Husker dog ikke hvilken.) Det var morsomt å se hvor forskjellige Jarlfrid og fetteren var. Han var jo ikke det minste røff og utagerende, mer mild og rolig i hele sin fremtoning og han fortalte at han arbeider som assistent ved Godeset skole sør i Stavanger kommune. Han begeistret både naboen og meg fordi han var så hyggelig å tale med også fortalte han at han driver og danser samba sammen med et quindemenneske fra Brasil. Morsomt.

Hildegunn hadde lovet å be Jarlfrid om å ha kaffe på lager til jeg ankom slik at jeg kunne fylle lommelerken til randen med sterkere saker og ta med, og da jeg ankom med lommelerken samt en skvett med eggelikør (i en nesten tom flaske) sto faktisk kaffetrakteren klar til å settes på, så det lå an til en fantastisk aften allerede ved ankomst. Det ble også et hyggelig kalas hvor de fleste ble ganske så beduggede og snakkesalige. Herren måtte vise frøken Hildegunn sine samba-kunster og nevnte virile quinde gjorde sitt tapreste forsøk på å herme efter de trinn han demonstrerte, dog med varierende hell og til latter fra oss i sofaen. Turid hadde med seg en ny bok med grove vitser, denne gangen en bok på engelsk med nye vitser, og hun sto for meget av aftenens underholdning - det skal med rette sies.

Denne vitsen var en av mine favoritter: The pretty teacher was concerned with one of her young students so she took him aside after class one day. "Little Johnny, why has your school work been so poor lately?" "I'm in love," replied Little Johnny. Holding back an urge to smile, the teacher asked, "With whom?" "With you!" he said. "But Little Johnny," said the teacher gently, "don't you see how silly that is? Sure I'd like a husband of my own someday... but I don't want a child."

"Oh, don't worry," said Little Johnny reassuringly, "I'll use a rubber!"

Da klokken begynte å nærme seg midnatt takket Elisabeth for seg og forlot kalaset til fordel for ensomheten i egen seng. Unnskyldningen for å forlate kalaset før tiden var at hun måtte relativt tidlig opp den påfølgende dag for å hjelpe sin mor med søndagsmiddagen, visstnok fordi halve slekten skulle komme på visitt. Det har seg nu engang slik at Elisabeth ofte avslutter når vi andre vil på byen, så jeg ble ikke akkurat overrasket, men voksne mennesker har jo rett til å bestemme om de vil være kjedelige eller ei selv, naturligvis. Vi andre ville på Hot Open Mind, hvor det også skulle være Valentins-opplegg, i følge Hildegunn. Jeg ble godt over middels bedugget før vi kom oss av gårde og var en stakket stund redd for at jeg kom til å bli såpass dårlig at jeg ikke orket å være i sentrum, men det smarte valget vi gjorde om å gå til byen for å få frisk luft samt at jeg tok noen svelger med vann før vi gikk, reddet natten! Det var stjerneklart og 2-3 minusgrader denne natten og nærmest vindstille, med andre ord perfekte forhold for å spasere til sentrum. Jarlfrid, Turid og naboen var vel de mest edruelige av oss; naboen fordi han drakk lite i frykt for et nytt podagra-anfall, Jarlfrid sikkert fordi hun som vertinne følte et visst ansvar for ikke å bli skandaløst full.

Da vi ankom byens skeive samlingssted tipper jeg klokken var et sted mellom 00.30 - 00.45. I alle fall hadde det allerede ankommet mange folk og det så ut til å være relativt likevekt mellom quinder og herremenn, muligens med knapp fordel i herrenes favør. Det kostet en 50-lapp å komme inn. I begynnelsen satt vi alle sammen i det innerste rommet, men efterhvert beveget folk litt på seg så det ble bare Turid, naboen og undertegnede som satt der inne og myste på folkelivet. En noget fortvilet quinde omkring de 40 år, som satt overfor oss, følte åpenbart at det sømmet seg å fortelle undertegnede sin livshistorie mens "venninnen", som også hadde sittet der, vandret litt rundt ellers i lokalet. Selv om jeg ikke lot som jeg fant det selv en smule interessant å høre på fikk jeg alt for meget informasjon om hennes oppvekst på Varhaug, hvor hardt det hadde vært å stå frem i voksen alder, at hun nu endelig hadde fått seg en venninne osv. At det går an å være så tragisk. Jeg måtte faktisk ta med meg de to andre ut i bakgården for å røyke for å slippe unna dette quindemennesket.

I bakgården talte vi blant annet med en ungdom ved navn Joachim, som lot til å være noget alene for øyeblikket, skjønt han hadde sikkert kamerater der inne et eller annet sted. Vi talte også med noen quinder samt en herremann, alle i 40-årene, som vi ikke kjente til. Jeg tror i grunnen de var heterofile eller litt nysgjerrige, men velkommen igjen skal de være. Da vi kom inn igjen var plassene våre tatt, men vi påtraff Jarlfrid og fetteren i nærheten av baren og slo oss ned med dem. Hildegunn observerte vi på dansegulvet og ved baren sto Hildegunns fiende nummer en i kø. Hva skjedde så, mon tro? Jeg var ganske så sikkert på at det kom til å bli en eller annen slags konfrontasjon utpå natten, men så vidt meg bekjent skjedde det intet og atter intet. Heldigvis, burde man kanskje si, men underholdningen de to kan skape på en god/dårlig dag er jo verdt en Oscar, så da så. Skål for det!

Mot slutten av oppholdet vårt fant vi oss et delvis ledig bord ved veggen inn mot danserommet og ble sittende og myse på de mange ungjentene som til stadighet kom og gikk forbi bordet vårt. Jarfrid forsvant efterhvert, det gjorde også Anki, men Hildegunn kom og satte seg ned ved oss innimellom all dansingen. Naboen observerte at flere av herrene på hans alder, som tidvis frekventerer stedet, glimret ved sitt fravær. De benyttet også ekstrabaren i det innerste rommet efterhvert, så det må jo ha vært en del folk der. Jeg var personlig ved den baren og kjøpte meg et glass med rødvin en halvtimes tid før vi forlot stedet. Da vi gikk hjemover var klokken omkring 02.30. Turid ville ta buss eller tog til Sandnes og Hildegunn ville være litt igjen på Hot Open Mind, men naboen ble med meg en tur til villaen for en prat samt noget nattmat, før også han takket for en hyggelig aften og natt og gikk hjem omkring klokken 03.30. Og således endte denne natten.

Frøken Turid telefonerte meg forøvrig rett før jeg skulle forfatte dagens innlegg med siste nytt. På den nye lesbiske baren i hovedstaden - tror den heter So - ble det slåsskamp mellom en traktorlesbe og en ung og feminin jente i begynnelsen av 20-års alderen denne helgen. Det skal visstnok ligge en sak om hendelsen på gaysir, i følge Turid, og der står det at denne traktorlesben laget kvalme med en eneste gang den feminine jenten ankom utestedet og mente at hun ikke var lesbisk nok fordi hun ikke gikk i skinnjakke, luktet reke og hadde lesbeklipp. Den feminine jenten hadde også med seg sin søster, som fikk beskjed fra tarktorlesben om å stille seg bakerst i dokøen fordi hun ikke var skeiv. Jeg blir irritert inni meg når jeg hører om slike hendelser. I løpet av mine snart 15 år som lesbisk quinde i Stavangers skeive miljø har jeg hatt mine møter med frekke lesbiske quinder selv også og blir harm som bare det(!) hver gang jeg hører at det fremdeles finnes slike ubehagelige vesener. For en del år siden - muligens omkring tusenårsskiftet - kom en venninne av Hildegunns fiende nummer en bort til meg på hotel Alstor og sa hun syns det var så modig gjort av meg å tørre og bevege meg blant folk i en stygg stakk og uten sminke. At det går an å være så frekk. Det er rett og slett skammelig, intet mindre!

Turid informerte meg også om at hun og Heidi har bestilt seg London-tur kommende helg med avreise torsdag eftermiddag og ankomst tilbake på søndag. Det kan fort bli en ensom helg for den lærde quinde for min skallede nabo skal nemlig også bort den helgen, dog bare fra lørdag til søndag. Målet for turen hans er hovedstaden, nærmere bestemt Hercules sauna. Han skal overnatte på et noget sentrumsnært hotel, men er ærlig om hva turen egentlig går ut på. Hvorfor ikke, sa jeg, da han fortalte meg dette i går. Han burde gjort det for lengst. Det er i alle fall ingen vits å vente med sauna-besøkene til potensproblemene har kommet for fullt. Selv har jeg ennu ingen planer for helgen, noe som jeg håper det blir en forandring på innen få dager har gått. Jeg får telefonere Hildegunn i morgen eller onsdag og høre hva hun har tenkt seg ut på fredag og/eller lørdag.

Min eneste undervisningstime gikk vel for seg i dag. I aften har forresten undertegnede tenkt seg en spasertur til Bjergstedparken for å se om det er sant at herremenn bedriver usømmelige aktiviteter der. Rett og slett bare for moro skyld samt for å få gått meg en tur. Det har nemlig min giktbrudne skrott så godt av.

En god uke bedes eder. Toril

lørdag 13. februar 2010

I aften skal man til Jarlfrid sammen med naboen

God lørdag!

Det er en flott dag i Stavanger i dag med sol fra blå himmel og gradestokken på altanen viser omkring en kuldegrad, men det blir nok varmere efterhvert som solen får et stadig bedre tak utover dagen. Det eneste forstyrrende elementet er en nabo, som hugger ved til den store gullmedaljen et par hus lenger opp i gaten her. Mor og jeg nøt en god frokost mellom omkring klokken 9.30 og 10.30 i formiddag. Jeg spiste to skiver grovbrød med smør og kokt skinke på, drakk et glass med kulturmelk samt et lite glass med juice. Da man var ferdig med frokosten kokte jeg opp en skvett med svart kaffe og tok frem noen kringlestykker til. Man burde kanskje gått seg en tur når været er så flott som nu i dag, men det har man altså ikke gjort. Dog har naboen og jeg vært en tur på Prix i dag og handlet inn det nødvendigste til helgen.

Vi har spleiset på en potteplante til frøken Jarlfrid, viss kalas begynner klokken 19.30 i aften, men naboen og jeg tenkte vi kunne ankomme omkring klokken 20. Den sedvanlige gjengen samt et og annet ikke fullt så sedvanlig fjes dukker nok opp på Storhaug i aften og i følge Hildegunn, som man talte med i går aften, er planen å gå på byen rundt omkring midnatt. Man kjenner ikke til andre kalas-planer i aften, i alle fall skal Frits ta det med ro denne helgen, og Einar, Over there samt andre typiske vorspiel-arrangører har man ikke talt med denne uken, så da så. Hildegunn røpet til meg på telefonen i går hva hun hadde kjøpt til Jarlfrid og et stikkord er sexleketøy. Skål for det!

Nina skal visstnok ha reist på ferie til Finland denne uken, så da har man i alle fall et navn som uteblir i aften. Jeg har ikke sladder å by eder på i dag, men kanskje man har flaks og snapper opp et og annet i aften, som man så kan dele med bloggens lesere i morgen. La oss nu inderlig håpe på det samt at det blir mange flotte quinder å se på i aften. Skål!

Toril

fredag 12. februar 2010

Blodig slåsskamp og meget dramatikk

Lesere!

Nyheten om at Mona Hofland (80) er død ble gjort kjent på Nasjonalteaterets hjemmeside i går eftermiddag. Mona arbeidet som skuespillerinne i over 50 år, for det meste ved Nasjonalteateret, men også ved andre teatre samt i fjernsynet. Hun var kjent for å se ut som hun aldri løy når hun sto på scenen; det virket så ekte det hun fremførte og publikum lot seg begeistre hver eneste gang. På 90-tallet hadde hun en bærende rolle i tv-serien "De syv søstre" sammen med blant annet ektemannen Esben Skjønberg, som nu har blitt enkemann i en alder av 85 år. I det herrens år 1994 ble hun tildelt Per Aabels pris for sitt virke innen teaterkunsten. Skuespillerinnen som spilte "Tante Pose" var hennes svigermor. Selv var hun datter av Frantz William Hofland, som døde i 1970, og hans hustru Elna, som døde i 1996. Kondolansetelegram er avsendt.

Som man ser av overskriften ble det dramatiske tilstander på skolen hvor undertegnede har sitt virke nu i dag. Episoden inntraff allerede i det første friminuttet og selv hadde jeg akkurat samlet sammen bøkene mine samt noen papirer og sto og fiklet med nøklene utenfor klasseromsdøren, efter å ha avsluttet en time med norskundervisning. En mannlig kollega av meg kom ruslende inn i korridoren akkurat i det man registrerte uroligheter i motsatt ende av korridoren. Jeg hørte roping og høylytt banning, men fordi det var såpass mange elever i den enden av korridoren - omkring en 10-15 - så jeg ikke hva som skjedde eller hvem som var involvert med en gang, men min noget raskere kollega løp ganske fort bort for å roe ned tumultene, hva det nu enn var som foregikk... I løpet av noen få sekunder, dette mens jeg låste døren, eskalerte urolighetene og to kamphaner kom løpende i min retning mens den bakerste rev og slet i t-skjorten til han som løp først.

Noget sjokkert over denne ropingen og banningen ble jeg vitne til at den fremste eleven brått snudde seg rundt og slo til den andre eleven med en nesten full flaske med cola. Svar på tiltale kom brått i form av et realt balletak, men nu kom min kollega til og selv rev jeg også tak i t-skjorten på en av de i et forsøk på å skille de fra hverandre, noe min kollega klarte bedre enn meg. Mens min kollega sto og forlangte en forklaring av han som kastet flasken ble jeg og andre obs på at den eleven, som hadde blitt kastet flasken på, blødde meget nedover hele ansiktet. Han ble helt rød over store deler av ansiktet allerede innen det hadde gått 20 sekunder, et heller dramatisk syn, og nu bar det rett på lærerværelset for å få sett til skaden mens min kollega tok seg av den andre. Da vi hadde fått tørket av han det meste av blodet viste det seg at det var snakk om et kutt ved det venstre øyebrynet og at det neppe var så alvorlig som alt blodet skulle tilsi. Et kutt i det området fører ofte til meget blod, men det så ikke ut til å være behov for å sy eller at lege skulle titte på det. Jeg fikk hjelp av skolens rådgiver, som tilfeldigvis var i området, til å rense kuttet samt til å sette på et plaster, som heldigvis førte til at han sluttet å blø.

Både rådgiveren og jeg gjorde flere forsøk på å få en forklaring på hvorfor det ble slik spetakkel og hvorfor han andre hadde kastet flasken, men det var vrient å få noe godt svar ut av han. Dog hadde min kollega hatt bedre lykke med kamphane nummer to, som innrømmet at han kastet flasken fordi den andre hadde slått til han efter en krangel om noen småpenger. Her ender historien for min del, men de to ble tatt med inn til rektor for en prat og jeg regner med at det ble en eller annen form for reaksjon, i alle fall en myndig tiltale og en lekse om skikk og bruk, vil jeg tro. Slik en dramatikk, godtfolk, slik en dramatikk.

Selv brukte jeg det meste av dagen til å lage en norskprøve til neste uke samt å forberede tirsdagens seksjonsmøte. Fredager har jeg nemlig undervisning i første og siste time, men ingen undervisning i mellomtiden og således meget tid til rådighet for papirarbeid av diverse slag. Jeg hadde god kustus på mine to timer i klasserommet i dag og fikk undervist en hel del, men så fikk jeg da også min dose med bråk i første friminutt og det holdt for min del.

Mor og jeg hadde fiskeboller med hjemmelaget hvit saus, kokte poteter og raspede gulrøtter til middag klokken 16.15 i dag. Nu i aften var det meningen at min skallede nabo skulle komme på kaffe, men han telefonerte omkring klokken 18 og måtte melde avbud fordi han hadde problemer med magen. Således ligger det an til å bli en rolig aften for mor og meg, men kaffe og kringe blir det uansett. Kanskje en skvett med eggelikør ved siden av også.

På søndag faller både fastelavn, morsdagen og valentinsdagen. Fastelavn er egentlig ikke bare søndagen, men det er søndagen man feirer i Norge nu i dag. Egentlig tilhører også blåmandag og fetetirsdag til fastelavn, som er en tid hvor etegildet skulle stå i fokus før i tiden fordi askeonsdag var starten på fasten, som varte helt til påskeaften. Således er det viktig å kaste innpå mengder av fastelavnsboller denne helgen og meget fet mat i starten av uken, i alle fall hvis man har tenkt å faste frem til påske. Skål for det! Valentinsdagen er en amerikansk skikk til ære for kjærligheten og den man er glad i. Morsdagen er en dag hvor man skal hylle sine mødre, gjerne med svart kaffe og kringle på sengen tidlig på morgenen, dog skjer det neppe i villan nu i år siden undertegnede skal i kalas lørdagsaftenen. Dog er planen å servere mor boller med krem og kaffe utpå eftermiddagen søndag.

Toril

onsdag 10. februar 2010

Om lærergjerningen og super-hundreåringer m.m.

Riktig god aften!

Man tygger tobakk mens man forfatter disse ord, men det er jo ingen umulighet å kombinere. Dagen i dag gikk sånn tåelig greit, men heller ikke noe mer enn det. Jeg måtte steppe inn for en kollega som var på møte i dag og faget var kunst og håndverk, nærmere bestemt toving. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde blitt satt opp på disse to timene, men jeg innrømmer ærlig og redelig at jeg ble informert om det allerede for nærmere to uker siden. Hun som egentlig har denne klassen måtte i møte med en eller annen læringsnemd fordi en del av stillingsprosenten hennes er å ha et visst overoppsyn med lærlinger innen aktivitørfaget. Hun er jo selv aktivitør og meget dyktig til å lage ting med hendene. Først fant jeg ikke tove-utstyret og elevene visste ingenting eller ga en lang blanke i det, så hadde jeg glemt hvorledes man skulle blande grønnsåpe-vannet og til slutt ble jeg usikker på hvorledes man skulle legge plastikken, ulla og håndklærne for å få skikkelig tak til å tove. Jeg var så stresset og småirritert en stund at jeg ble rent svett av det hele. Enden på visen ble at jeg måtte be en kollega om råd, men hun hadde heldigvis fritime og kom gjerne en snartur innom håndarbeidssalen for å bistå. At elevene var så ignorante, som de lot til å være, tviler jeg på. Jeg vet at de tovet før jul, men latskapen lenge leve blant dagens unge... Det er i alle fall ikke lett for meg å vite hvilket av de 50 skapene som inneholder det rette utstyret.

Heldigvis gikk mine egne timer uten problemer i dag. Dog måtte jeg telefonere den misfornøyde moren i dag i håp om å få ryddet opp i problemene og vi ble enige om at datteren skal få lov til å skrive en norskstil med innleveringsfrist om en uke og den skal rettes av en kollega av meg. Jeg hadde ikke trodd at en telefon skulle ordne opp i problemene, ei heller gadd jeg informere inspektør-quinden om at jeg nu atter har full kontroll på tingene, men jeg fortalte det til elevens klasseforstander. Den eleven det gjelder likte ideen og således er nu alt, efter mitt skjønn, på skinner igjen. Riktignok er det noget uortodoks å gjøre ting på denne måten, men det ble nu engang slik denne gangen. Jeg velger å tro at jeg har myndighet til å bestemme dette selv, uten å måtte blande inn ledelsen. Jeg har da vitterlig 35-40 års erfaring bak kateteret.

Nu over til temaet super-hundreåringer. Enkefru Emilie Weil (110) havnet i nyhetene, efter over to års stillhet fra den kanten. (Man trodde faktisk hun hadde gått bort fordi man intet hørte fra 109-års dagen og 110-års dagen). På følgende internettadresse fant man en artikkel om Emilie:
http://www.archindy.org/criterion/local/2010/02-05/weil.html (Artikkelen følger under)

"At 110, St. Charles Borromeo parishioner Emelie Weil of Milan has lived during the 19th, 20th and 21st centuries.

She was born on Nov. 20, 1899, in northern Kentucky and has lived during 10
papacies and 20 presidencies. Throughout 11 decades, Emelie said on Jan. 17, her Catholic faith has sustained her through many difficult life challenges.

She has earned the distinguished title of "supercentenarian," and even survived a broken neck from a fall down a stairway in her former home at age 98. Now she uses a wheelchair and has a hard time hearing, but is still very astute. One Internet source notes that there are as many as 300 people age 110 and older throughout the world out of 6.7 billion people, but the Gerontology Research Group in Los Angeles maintains an international list of only 75 living supercentenarians age 110 and older.

For the past 10 years, Emelie has lived with Bob and Marilyn Weil, her son and daughter-in-law, on their cattle farm located among gently rolling hills at the end of a scenic country lane near Milan, the home of the 1954 state high school basketball champions made famous by the movie Hoosiers. "I have a wonderful family," she said, smiling at two of her great-grandsons as her primary caregiver, Marilyn, placed a pork roast, mashed potatoes, green beans canned from the garden, a tossed salad and peach cobbler on the table for their Sunday night dinner.

Father Francis Eckstein, a retired diocesan priest who lives in Milan and brings Communion to Emelie on first Fridays, was invited to dinner. Outside the dining room windows of the spacious farmhouse that Bob, a retired veterinarian, designed and built, the winter sun was setting behind the western hills as the rosy dusk colored the evening sky.

Yet another day had passed in Emelie's amazing life. Her 110th birthday last November marked the 40,150th time that she awakened to a new morning. Emelie still opens her well-worn prayer book and picks up her rosary each day to spend time in conversation with Jesus and Mary as well as pray for her late husband, Stephen, who was the love of her life.

"Every day, I say prayers," she said. "I love Jesus and Mary."

Emelie was 21 and an accomplished pianist when the 19th Amendment to the Constitution was ratified on Aug. 18, 1920, and gave women the right to vote. She met her future husband a year later. After completing nursing school, Emelie worked as a registered nurse in Chicago, New York and Cincinnati. Many years later, she worked at Drake Hospital in Cincinnati and was promoted to nursing supervisor. "I always wanted to be a nurse," she said. "I like to help people."

In 1932, a decade after they met, Stephen Weil and Emelie Seissiger were married when she was 32. He owned a trucking company, and she became a devoted mother. But their happy life together was not destined to last very long. Stephen died of pneumonia in 1943 after only 11 years of marriage, leaving her at age 43 with seven children to raise by herself. One son, John, died at 10 months. Antibiotics were scarce during World War II because medicine was rationed for the war effort, and a severe respiratory infection claimed his life in a few days.

Their oldest child, Mary, was 10 years old at the time and their youngest child, Rita, was only 2 months old. Emelie raised her children on a 15-acre farm at Mount Healthy, Ohio, now part of Cincinnati. She returned to nursing when Rita was in high school, and encouraged all of her children to go to college.

She misses Mary, who died a few years ago, and John, who died as an infant, as well as Stephen, a former Maryknoll missionary priest who still lives in Nicaragua. Ruth, Ann, Jane and Rita live in other cities, but are able to stay in touch with their centenarian mother. It's been 67 years since her husband's death, and Emelie said she misses him more than ever and is looking forward to seeing him again in heaven.

She often wonders why God hasn't called her to his heavenly kingdom. Looking back at her miraculously long and healthy life, Emelie said she loved raising her children. She enjoys spending time with her 25 grandchildren and 39 great-grandchildren.

During her lengthy retirement, Emelie has kept busy painting colorful pictures of flowers, birds and other nature scenes, which her family members recently preserved in a self-published book. She is an expert cook, taught her children how to prepare tasty German foods, and still peels potatoes to help her daughter-in-law in the kitchen.

With Father Eckstein there for dinner, the conversation turned to Catholic topics. Pope Leo XIII was the shepherd of the Roman Catholic Church during the year of her birth. He was elected on March 3, 1878, and died on July 20, 1903. He was succeeded by Popes St. Pius X, Benedict XV, Pius XI, Pius XII, John XXIII, Paul VI, John Paul I, John Paul II and Benedict XVI. Pope Pius XII was her favorite pope. His papacy lasted from 1939 until 1959.

President William McKinley, the 25th president of the United States, served from 1897 to 1901. He took the oath of office two years before her birth. Ronald Reagan, who served from 1981 to 1989, was her favorite president. She is reading a large-print edition of former Alaska governor and Republican vice presidential candidate Sarah Palin's book, Going Rogue, and likes to watch
Fox News on cable TV to stay informed about national and international events.

Historical conflicts during her lifetime include two Russian revolutions, two Balkan wars, two World Wars, the Korean War, the Vietnam War and the Bay of Pigs invasion of Cuba.

Emelie said she was happy to see the fall of the Berlin Wall on Nov. 9, 1989, which led to the reunification of Germany.

She prefers to talk about God, her loved ones and family history. During her childhood, she walked two miles to school and then home again on weekdays. Her father owned a grocery store next to their home in Kentucky. Emelie and her seven siblings helped with chores, including making German-style sauerkraut in 50-gallon barrels.

Emelie is proud that her father donated money to the Catholic Church to buy land for a new parish in the Diocese of Covington, Ky. Decades later, she donated land to the Church in Cincinnati.

Her love for God and the Church has been passed on to her family. The dinner conversation turned to the Jan. 12 earthquake which devastated Haiti because one of her great-grandsons, St. Charles Borromeo parishioner Chad Meinders, works in construction and is preparing for a mission trip there to help with relief efforts. He said his prayer to God for the mission trip to Haiti is "Lord, show me your will and show me the way." That prayer also describes Emelie's long life, which has been rooted in her devotion to God and strengthened by a lifetime of generous service to others.

"Emelie always wonders why the Lord lets her stay here," Father Eckstein said. "I tell her it's because she says a lot of prayers, and she's praying to keep the rest of us in line. For 110 years, she has kept the faith. That's pretty fantastic."

To find happiness in life, Emelie said, be faithful to God. "I haven't done anything that anybody else couldn't do," she said. "Just say your prayers, and do the best you can."

Man vil også benytte dagens innlegg til å gratulere herr John Jones fra Florida med vel overstått 111-års dag den 6. februar samt kondolere familien til Nebraskas eldste innbygger, Leona Gleed, som sovnet stille inn for få dager siden, vel 109 år gammel. Verdens tre nålevende eldste personer er forøvrig japanske Kama Chinen (født 10. mai 1895), Mary Josephine Ray fra New Hampshire, USA, (født 17. mai 1895) og Neva Morris fra Iowa, USA, (født 3. august 1895). Norges nålevende eldste person er Gudrun Omdahl Onshuus fra Drammen (født 17. juli 1899).

Både min skallede nabo og undertegnede har fått invitasjon til å delta i feiringen av Jarlfrids bursdag nu på lørdag. Jeg er ikke 100% sikker på hvor gammel hun blir, men det er ikke snakk om rundt tall siden jeg fremdeles har 40-års dagen friskt i minne. Enten blir hun 46 eller så er det 47-års dagen som skal feires, tipper jeg. Kalaset skal foregå i hennes leilighet i et hus på Storhaug. Nevnte quindes store sorg er at hun fødte en psykisk utviklingshemmet gutt på 80-tallet, som i årevis har bodd på institusjon et eller annet sted her i byen. I tillegg har hun en datter omkring de 20 år, som for tiden visstnok skal ha fast følge med en ung herremann fra Jæren. At så mange av oss lesbiske quindene har barn er vel et tegn på at man ikke hadde mot til å stå frem med sin rette legning da man ennu var ung, men det å ha barn er jo også en stor glede, som mang en lesbisk quinde savner, så man skal være glad til at det gikk som det gikk. Til og med Hildegunns fiende nummer en har efterkommere. Turid er den mest "ekte" lesben av oss alle, tror jeg, for hun var sin legning bevisst allerede i slutten av tenårene, har hun fortalt meg. (Jeg har faktisk sett et bilde av henne tatt omkring 1990 og skinnjakken var på plass allerede da.)

Med disse ord avslutter jeg dagens innlegg.

Toril

mandag 8. februar 2010

Rapport fra Thailand i den lærde quindes blogg

God aften, godtfolk!

Herr Oldboy der nede i Thailand sendte meg dagboksinnleggene fra helgen nu i dag og jeg tar meg den friheten å videreformidle to av avsnittene i hans meget omfattende dagbok for å vise mine ærede lesere hvorledes mitt mannlige motstykke skriver. For de som ikke vet hvem denne "Oldboy" er så kan jeg informere eder om at det er en herremann i 60-års alderen fra Stavanger, som for tiden bor i Thailand. Hans mange sammenkomster i hans skeive villa fra 1990-tallet og like inn i fjoråret er viden kjent. Frem til 2006 hadde han sitt virke ved Universitetet i Stavanger, men er i dag pensjonist, til stor misunnelse fra undertegnede, som fremdeles har plikter i skoleverket. Her følger nevnte to avsnitt:

"Etter morgenprosedyrene satte jeg meg til å se Melodi Grand Prix-finalen, og den kom fint og flytende inn på nettet. Jeg hadde satt opp liste for meg selv der jeg tippet rekkefølgen, og jeg tippet riktig de fire som gikk videre. Men ikke nok med det, jeg tippet også riktig rekkefølge som de fikk etter gullfinalen. Nå visste jeg jo hvem som hadde vunnet på forhånd, men det var jo favoritten min som vant likevel, så dem hadde jeg tippet som nummer en uansett. Men det tåpelige lange Ingrid Bjørnov-innslaget kunne de spart seg! Maken til kjedelig suppe. Jeg var jo så heldig at jeg kunne hoppe over det meste av det, noe jeg også gjorde, i motsetning til dem som så det på direkten. Jaja, noen likte sikkert det innslaget også.

Jeg fant ut at i dag er det nøyaktig 25 år siden min far døde, og dersom han hadde levd hadde han fylt 112 år på førstkommende mandag. Han manglet altså to dager på å fylle 87 år da han døde. Min mor ble 97, og hun døde for fem år siden. De oppnådde en respektabel alder begge to. Egentlig ganske rart at de ble så gamle, for begge hadde slitt hardt hele livet, han levde ikke så veldig sunt, og begge hadde diverse mer eller mindre alvorlige sykdommer de siste 20 årene de levde. Og begge var helt klare i toppen helt til slutten. Gode gener med andre ord, som Den lærde quinde ville ha uttrykt det."

Det er lite å utsette på de mange dagboksinnleggene fra Thailand siden de er meget gode språklig sett og innholdsmessig meget spennende. Når det gjelder hans gjetninger om hvem som kom til å gå videre i Melodi Grand Prix-finalen så tippet (som skrevet i går) også undertegnede at nettopp Didrik kom til å vinne og man var sikker på at A1 kom høyt opp, noe de også gjorde. At hardrockerene kom høyt opp overrasket heller ikke siden det har vært en viss "rockebølge" over Eurovision Song Contest helt siden 2004, men man innrømmer gjerne at man ikke tippet at nummer 4 skulle komme såpass høyt opp. Det var alt fra Thailand og Melodi Grand Prix for i dag.

Jeg ankom skolen omkring klokken 10 i formiddag for å få forberedet norsktimen efter lunsj samt morgendagens undervisning. Efter omkring en 20 minutters tid kom inspektør innom arbeidsrommet og spurte om jeg kunne komme til kontoret hennes fordi hun måtte tale med meg. Vel fremme gikk hun rett på sak og lurte på om jeg kunne tenke meg noen hvorledes det hadde seg at det hadde kommet inn en klage på meg fra moren til en av mine elever. Klagen skal ha gått på at jeg har gitt denne eleven alt for dårlige karakterer. Nu kan jeg naturligvis ikke gå inn på alle detaljer i saken pga. taushetsplikten, men jeg vet med meg selv at jeg ikke har gjort noen feil i denne saken og ble derfor meget harm når inspektør også begynte å efterlyse en rapport jeg visstnok ikke har levert inn. Jeg prøvde å forklare at jeg nok har glemt å fylle ut denne rapporten, men at man nu ville fokusere på denne klagen, som åpenbart er på feil grunnlag. "Toril, dette er alvorlige saker og jeg har plikt til å undersøke saken", kom det til slutt fra dette forferdelige quindemennesket, som dessverre sitter med for meget makt ved skolen vår. Hun har aldri likt meg fordi jeg lever som jeg gjør.

Jeg fikk heldigvis talt med elevens klasseforstander i friminuttet og følte heldigvis en viss støtte fra det holdet. I tillegg har min skallede kollega eleven i naturfag og kunne bekrefte at vedkommende ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men høylytt i klasserommet. Akkurat det samme inntrykket har jeg. Dessverre er det ikke automatisk slik, mener nu engang jeg, at en elev som tør svare på spørsmål i klasserommet nødvendigvis fortjener toppkarakterer. Det som irriterer meg er den dårlige måten inspektøren behandler meg på ved enhver anledning som byr seg. Jeg tror hun forsto at jeg var ganske nær å skulle få et eller annet utbrudd for hun sa ikke mer og jeg fikk gå for å fortsette med det jeg drev med før 5 minutter hadde gått. Jeg vurderer seriøst å la en av mine kollerer titte på prøvene og stilene til denne eleven fra denne og forrige termin, i håp om at jeg får medhold fra faglig hold i alle fall. Det er ubehagelig med slike ting, rett og slett.

Norsktimen gikk i alle fall smertefritt, heldigvis, selv om jeg tenkte litt på klagen fra tid til annen. Dog er jeg ikke den første som har fått klager fra foreldre, neppe den siste heller. Det var i alle fall godt å komme hjem til mor og få laget en skikkelig middag til oss. Denne gangen ble det fleskepannekaker og tomatsuppe. Vi drakk begge melk til fordi det har blitt en vane å ha det til pannekaker. Det ble kaffe og litt sjokolade en times tid efter middagsmaten var inntatt og oppvasken var unnagjort. Mor hjalp til med tørkingen. Jeg har lyst til å ta fatt på en ny roman i aften, men først må jeg sjekke om det går noe bra på fjernsynet. Klarer aldri å huske fra uke til uke hvilke dager hvilke programmer går, bortsett fra de faste postene på programmet i helgene. Den romanen jeg har mest lyst til å lese i aften er gammel og heter "Doris' møte med postmannen". Jeg tror den er skrevet på 60-tallet av en kvinnelig forfatterinne, men jeg husker ikke navnet på stående fot. Jeg vet det er en viss erotisk handling i boken i alle fall, så det blir spennende å se hva dette møtet går ut på.

En annen bok jeg har liggende på vent, som er ganske ny, er Anne B. Ragdes "Nattønske" fra i fjor. Den kjøpte jeg faktisk under en handletur med min søster i romjulen, men har glemt å skrive om det. Jeg har fremdeles ikke lest om den på baksiden så jeg aner ikke hva den handler om. Min skallede nabo humret forøvrig godt i dag i et friminutt hvor han og jeg var nede i kjelleren for å ta oss en røyk. Vi talte om bøker og da sa han at han kanskje burde skrive en bok han også - med handling fra Bjergstedparken. Her forleden aften hadde han gått på to herremenn som drev på så åpenlyst at hvem som helst kunne se det, også de som måtte gå tilfeldigvis igjennom parken. Jeg foreslo at han kunne gjøre som Åslaug Haga og skrive en bok med store likheter til det virkelige liv, men med visse forskjeller og noget fri diktning for ikke å bli tatt for å skrive om virkelige personer. Boken kunne han kalt "Når mørket har senket seg" eller "Fra gifte menns hemmelige liv".

Med ønsker om en god uke fra Toril.

søndag 7. februar 2010

En enkel rapport fra 5-7 februar i villaen

God søndag!

Nu er det på tide med noen ord i min ringe blogg igjen, til tross for at det har vært en rolig helg for mitt vedkommende, men litt har jo dog skjedd. Jeg kan starte med fredagsaftenen, som var planlagt å skulle bli en rolig og dannet aften innenfor villaens 4 vegger og det ble den forsåvidt også. Min skallede nabo stakk innom omkring klokken 20.30 og spiste rundstykker sammen med mor og meg mens vi tittet litt på fjernsynet og talte om løst og fast. En drøy time senere måtte han gå fordi han skulle på vorspiel til kameraten Frits, som visstnok hadde invitert en god gjeng hjem til leiligheten sin. Efter at mor trakk seg tilbake til sine private gemakker ble jeg sittende og nippe til eggelikør mens jeg fantaserte til ideen om å ta meg en spasertur ned til sentrum for bivåne utelivets gleder fra sidelinjen. Omkring klokken 23.15 bestemte jeg meg for å spasere meg en tur ned til sentrum - helt alene.

På torget var det fullt av ungdommer og meget liv. Ikke forstår jeg hva som er så gjevt med å oppholde seg på dette forblåste torget, hvor det bare blir bråk uansett. Det var i alle fall ikke et blivende sted for en quinde i min alder, men det var hyggelig å se at det gikk to natteravner rundt der for å holde et øye med de festeglade. I Kirkegaten var det også liv og på utestedet vegg-i-vegg med Hot Open Mind var det allerede en liten kø for å komme inn. Nu heter det visst ikke lenger Cafe del Mar der, men de som sto i køen så ut til å være omtrent den samme typen av mennesker som holdt til på Cafe del Mar. Utenfor Hot Open Mind sto to hyggelige herremenn i 40-års alderen og nøt hver sin sigarett. Jeg slo av en liten prat med de to og den ene herren kunne rapportere om rolige tilstander innenfor døren, men klokken var jo heller ikke mer enn et sted mellom 23.30 og 23.45 da jeg sto der, så noe annet ville vært noget underlig. Rett før jeg skulle vandre videre kom det en 3-4 flotte quinder i 20-års alderen, som alle hadde lesbe-klipp og stilige klær, men alle som en var ukjente for meg. Det kunne jo vært litt spennende å slå følge med nettopp den gjengen for å se om en var velkommen, men jeg fant ut at det var best å holde seg til planen, som altså var å spasere litt rundt for å bivåne folkelivet.

Jeg gikk innom McDonalds for å kjøpe meg en osteburger som niste på hjemveien og det slo meg hvor meget roligere tilstander det var på Arneageren i forhold til på torget. Navnet Arneageren kommer forresten av at Arnegård (kongens eiendom fra ca 1600 til 1741) lå der i gamle dager og der bodde det blant annet mektige lagmenn på 17- og 1800-tallet. At det var så rolig der var noget merkelig siden kinoen og McDonalds ligger der og det pleier jo også å være meget gjennomgangstrafikk der. Det var i alle fall godt med noe å tygge på mens jeg vandret hjemover igjen - via domkirkeplassen og trappene til venstre for rådhuset. Da jeg skulle krysse Løkkeveien kom det en god gjeng med ungdommer, som åpenbart var ganske så beduggede, men de gjorde ikke annet enn å rope og le litt høylytt. Plutselig fikk jeg det innfallet at jeg skulle gå en liten omvei for å se hvorledes det sto til med villaen til Oldboy og der lot alt til å være i sin skjønneste orden. Akkurat i det jeg gikk forbi der kom det gående en mørkhåret herremann omkring de 50 år ned i gaten, men om han kom fra nevnte villa eller fra nabohuset fikk jeg ikke med meg. Vel hjemme leste jeg litt i en bok om Europas kongelige familier før jeg la meg ganske tidlig.

Lørdagen bydde heller ikke på de helt store hendelsene. Jeg fikk faktisk med meg mor på 90 år bort på Helgøs matsenter, hvor vi sammen med min skallede nabo handlet inn store mengder matvarer. Det ble over 700 kroner for det mor og jeg handlet inn, men det inkluderte en pakke med rød mikstur, vel og merke, og mor bladde opp 500 av kronene. Vi kjøpte inn svinestek, som jeg forøvrig skal tilberede nu i eftermiddag, og vi kjøpte inn kjøttkaker, poteter og grønnsaker, som jeg tilberedte til middag senere på dagen. Det er jo ikke billig å handle på Helgøs matsenter siden de ikke er med i en matvarekjede, men til gjengjeld har de den beste maten som tenkes kan og en ferskvaredisk med de kosteligste kjøtt- og fiskevarer. Naboen kjøpte inn fiskepudding til seg selv, men da ble jeg så oppgitt at jeg klarte å overtale han til også å bevilge seg et stykke med kjøtt. Det er ingen grunn til at han skal spise stusselig mat når han har så god råd som han har.

Lørdagsaftenen ble tilbrakt sammen med mor og naboen, selv om han ikke spiste sammen med oss. God kaffe med kringle til fikk han dog servert og han hadde med seg en flaske med konjakk, som også jeg tok et glass av. Mor tok seg også et glass med konjakk. Det var interessant å få rapport fra festlighetene dagen i forveien. Det hadde vært en 8-10 personer hos Frits, blant annet Einar, Bjørn og Geir samt noen han ikke visste hvem var. De hadde ankommet Hot Open Mind omkring klokken ett og det hadde vært alt for mange quindemennesker i lokalet, som naboen sa med en ertende tone mens han humret godt. Jeg spør alltid om hvem som var til stede i lokalet fordi jeg er så nysgjerrig på hvem som går ut og når. I følge naboen var begge innehaverene på post også sto det en ungjente i baren. (Jeg skulle vært der!) Han hadde ikke observert Over there - kanskje herren har blitt hjemmekjær efter at han fikk fast følge(?) - men han observerte herrer som Anders og Anders, Morten, Eirik, Inge, Konrad, Jørgen og Jan Rune. De eneste quindemenneskene han kjente navnet på var Anki og Ruth, så det må ha vært mange ungjenter og "nye" quinder på byen denne gangen. Skål for det!

Da kommentaren om quindene falt bemerket mor at "da hun var ung så var man glad til at man fikk lov til å gå på kino en gang i måneden". Det er andre tider nu enn på 30- og 40-tallet og med sin kommentar mente vel mor at alle disse quindene og ungjentene burde holdt seg for gode til å herje på byen midt på natten. Akk ja, de har sine meninger de gamle og utrangerte. Det var hyggelig å kikke på Melodi Grand Prix i godt selskap og jeg ville aldri byttet ut denne rolige og hyggelige aftenen med selv det villeste kalas. Han jeg heiet på vant en velfortjent seier. Jeg er i alle fall glad for at Norge ikke skal representeres av den trønderske hardrock-gruppen som var med. Han som vant heter Didrik og vinnersangen var i sjangeren ballade. De to andre (av de 4) som sang i finalen var en unggutt fra Hordaland samt popgruppen A1. Alle burde tilbringe en lørdagsaften sammen med sin mor og en god nabo og virkelig nyte underholdningen fra NRK og TV2 av og til. Det trenger vi alle som avveksling fra en hektisk hverdag med invitasjoner til sammenkomster i tide og utide.

Jeg kjenner hvor opplagt jeg er i dag og hvor deilig det er å være i god form på en søndag. Mor kom nettopp hjem fra kirken og sitter blid og fornøyd ved kjøkkenbordet sammen med sin venninne og jeg skal snart vaske litt her oppe i annen etasje - også blir det middag om et par timers tid. Tipper det også blir en rolig aften.

Toril

onsdag 3. februar 2010

Skål!

Det har seg slik at man har bevilget seg en kopp med eggelikør nu i aften, derav overskriften. Det er jo faktisk "lille-lørdag" i dag, så hvorfor ikke.

Lege Leila Denmark fra Georgia, USA, feiret sin 112-års dag 1. februar i villaen til datteren på 79, hvor hun har bodd siden 2004. Jubilanten praktiserte medisin i egen klinikk til hun var godt over 100 år gammel. Hennes ektemann ble også en gammel mann; 91 år. Undertegnede er ikke minst begeistret over at en quinde i sitt 80. år orker å stelle sin senile mor. All honnør til mor og datter! Hennes far var 65 da han døde i 1934. Moren døde i 1920, bare 46 år gammel, men morens foreldre ble 79 og 78 og levde til henholdsvis 1934 og 1937.

Så noen ord fra det skeive miljøet. Min gode venninne Turid har reist til hovedstaden sammen med sin mor denne uken for å besøke slektninger på Etterstad. Jeg har blitt lovet rapport fra det skeive utelivet der borte hvis hun kommer seg ut i morgen, slik planen er. Ellers kan jeg rapportere om at "Over there" nu skal være tilbake i sitt virke ved Clas Ohlson på Madla Amfi efter en tid på ferie i USA samt at Oldboy der nede i Thailand visstnok skal ha fått besøk av sin gode venn Øystein fra Norge. Til slutt kan jeg også nevne at min skallede nabo påtraff en homofil herremann ved navn Bjørn da han var en tur i byen i går aften for å kjøpe en tube med en eller annen slags krem. Av nevnte herremann fikk den skallede greie på at det visstnok skal avholdes en sammenkomst av et eller annet slaget hos Frits nu til helgen. Mon tro om naboens kamerater Frits og Einar prøver å konkurrere om å ta over stafettpinnen efter Oldboy nu for tiden? Er det ikke den ene som holder kalas i helgene så er det jammen meg den andre. Jaja, de gamle er eldst. Det skåler man for!

Selv vurderer jeg å ta livet med ro i helgen, men på den annen side så kan det jo fort hende at jeg får lyst på selskap til hjemmebrenten også. Jeg får tenke på saken til i morgen, tror jeg. Det kunne jo vært litt morsomt med en tur til Hot Open Mind også, særlig siden det ikke ble noe av det sist helg. Dog har helsen min godt av freden og roen villaen byr på, så det er positive og negative aspekter både ved å invitere til kalas og ved ikke å gjøre det. Min søster Anne-Grethe antydet forresten på telefonen til mor i dag at hun muligens kommer innom i løpet av helgen, men hun utelot å si hvilken dag hun tenkte på. Og på søndag skal mor i kirken igjen også.

Det har skjedd lite spennende å berette om i dag. Den eneste hendelsen som vakte noget humring hos undertegnede i dag fant sted midt på dagen og involverte en 14-åring ved skolen samt en 55-årig kollega av meg. Det som skjedde var at undertegnede og den noget yngre quinden hadde utevakt i matfriminuttet og da det gjensto under 5 minutter kastet den 14-årige spilloppmakeren en snøball noget vagt i vår retning og jammen meg traff den ikke så forkjært at brillene til min kollega ble kastet av og havnet i en haug med snø. Huff, man skal naturlgvis ikke le av den slags og hadde jeg blitt truffet selv så hadde jeg nok hentet både paraplyen og pekestokken - med det for øyet å avstraffe vedkommende - men måten brillene falt av på samt min kollegas reaksjon ble rett og slett så komisk at jeg måtte dra noget på smilebåndet. Dog tror jeg hun ser såpass dårlig uten brillene på nesen at hun neppe så noget til humringen, som bare vedvarte et ørnlite sekund eller to. Min kollega ble i alle fall harm på denne eleven og tvang han med inn på rektors kontor, hvor jeg regner med at han fikk en sømmelig straff, selv om jeg ikke tok meg bryderiet med å forhøre meg noe nærmere om saken i dag.

Jeg tok meg en skive med brunost samt et glass melk før jeg satte meg ned foran computeren nu, selv om det bare var drøye to timer siden mor og jeg spiste soppsuppe til middag. Det er nok for lite skikkelig mat i supper for min skrott. Det verste er at jeg fremdeles er sulten. Jeg får spise tidlig aftensmat i dag og heller legge meg tidlig. Og med disse ord avslutter jeg dagens innlegg i bloggen fra Eiganes.

Toril

tirsdag 2. februar 2010

Marie-Louise Meilleur (1880-1998)


Marie-Louise Meilleur (1880-1998)


Om fenomenet super-hundreåringer

Ærede lesere!

Super-hundreåringer er personer som er 110 år gamle eller ennu eldre. Det sier seg selv at dette dreier seg om en særdeles liten super-elite av quinder og noen få menn, men det blir stadig flere av de. I Norge har man per i dag (2. februar 2010) kun to super-hundreåringer, nemlig 110 år gamle Gudrun Omdahl Onshuus fra Drammen og 110 år gamle Ingeborg Johanna Mestad fra Bergen. Norges eldste person gjennom tidene var Maren Bolette Torp fra Oslo, som døde 20. februar 1989, 112 år og 61 dager gammel. Norges eldste nålevende mann er 109 år gamle Jørgen Bernhard Rustad fra Gjøvik. Han er så heldig å ha en datter på 85 som lever i beste velgående. Norges eldste mann gjennom tidene var norsk-canadiske Herman Smith-Johannsen, som døde 5. januar 1987, 111 år og 204 dager gammel.

Verdens eldste person gjennom tidene var franske Jeanne Louise Calment (1875-1997), som med sine 122 år leder med tre år på sølvplasseringen, som går til Sarah Knauss fra USA (1880-1999). Hun ble 119 år gammel. Marie-Louise Meilleur fra Canada (1880-1998) tar bronse med sine 117 år. Verdens lengstlevende mann var Christian Mortensen (1882-1998), som ble 115 år gammel.

Hvorledes har det seg nu engang at noen mennesker klarer å bli over 110 år gamle? Der strides de lærde. Meget ligger nok i genene. Jeanne Louise Calments foreldre ble 93 og 86 år gamle, mens hennes bror ble innpå 98 år. Sarah Knauss skal ha hatt en farmor som ble omkring 98 år gammel. Dessuten ble hennes eneste barn 101 år. (Bilde av begge disse finnes i et nylig innlegg).

Når det gjelder Marie-Louise Meilleur har ikke studier kunnet gi noe entydig svar som forklarer hvorledes hun levde i hele 117 år. Hun røykte til hun var over 90 år gammel, noe som enhver lege ville frarådet, men sigarettene lot ikke til å skade nevnte quinde. Begge foreldrene var omkring de 60 år da de døde og hun hadde to brødre som ble omkring de 80 år. En søster skal ha blitt omkring de 90, en annen 74. I løpet av 24 år ga hun dessuten liv til 12 barn, hvorav 10 nådde voksen alder. Dessuten ble hun reservemor til 4 andre ved sitt andre ekteskap med en enkemann.

Marie-Louise' første ektemann døde av lungebetennelse i 1911, 39 år gammel. I dette ekteskapet vokste 4 barn opp. Arvet så disse morens sterke helse? Datteren Marie-Louise ble, som sin far, bare 39 år gammel. (Dog ble hun gift med en mann som var 96 da han døde). Sønnen Gerard (født 1906) rakk akkurat å feire sin 80-års før han gikk bort. Datteren Gabrielle arvet meget av morens sterke helse. Hun var 90 år gammel da moren døde 16. april 1998 og den eneste av de 6 barna fra det første ekteskapet som fikk oppleve morens begravelse. Da hun var 92 klarte hun dog ikke lenger å stelle seg selv til fulle og flyttet inn med en av døtrene. Da hun var 94 gikk turen til sykehjemmet, hvor hun døde sommeren 2004, 96 år gammel. Yngstemann i dette ekteskapet, Maurice, ble 62.

Marie-Louise' ektemann nummer to het Hector Meilleur og levde helt til 1972 og ble 92 år gammel. Med en far som ble 92 og en mor som ble 117 hadde de 6 barna i dette ekteskapet meget gode odds for et langt liv. Sønnen Ernest (født 1916) led dog av diverse helseproblemer og bodde en tid på det samme sykehjemmet som moren og det samtidig. Han ble 88. Datteren Pauline ble gift med en herremann ved navn James Joseph Carey. I 1980 døde begge to med bare noen ukers mellomrom, henholdsvis 62 og 64 år gamle. Datteren Olive lever ennu, 90 år gammel. Så kom to sønner; Christie og Alfred, som døde i 1986 og 1987, henholdsvis 64 og 62 år gamle. Yngstedatter Rita (født 1925) lever ennu og det i beste velgående. Hva så med de 4 stebarna, dvs. Hectors barn fra hans første ekteskap? Eldstesønnen ble 56. Barn nummer to, Virginia Pilon, ble 81. De to yngste vet man ikke når døde, men de var før lengst døde ved Marie-Louise' bortgang.

Et annet eksempel på at gener og arv må spille en viktig rolle hos de som har oppnådd en høy alder finner man hos Grace Thaxton fra USA. Hun var 114 år da hun døde i 2005 og den eneste sønnen lever fremdeles, 94 år gammel. Hennes egen mor (som døde i 1969) ble 109 år gammel og mormoren ble 97. I tillegg hadde Grace en farfar som ble 98 år.

I tilfellet Maud Farris-Luse, som døde i USA i 2002, 115 år gammel, har man dog et eksempel på at høy alder ikke nødvendigvis er arvelig. Faren ble 62, mens moren ble 87. Av hennes 7 barn (født mellom 1905 og 1928) levde bare en skrantende datter på 73 år igjen da hun døde. Denne datteren ble 75 år. Mange barnebarn gikk bort før Maud, mens de var i 50-års alderen eller noget over 60. Og så sent som i 2009 døde et oldebarn, 56 år gammel.

Den lærde quinde bidrar selv til forskningen omkring fenomenet super-hundreåringer ved å bedrive slektsgranskning omkring familiene til disse personene. Professor Robert Young, som man jevnlig har kontak med, er en av de fremste ekspertene på området. Når nevnte herremann eller kretsen rundt han hører rykter om en person som skal være usedvanlig gammel begynner sporenstreks arbeidet med å bekrefte eller avkrefte dette, noget som blant annet gjøres ved å undersøke folketellinger, vielsesattester, dødsattester o.l. Undertegnede anser seg selv som en av de i nevnte krets. Medisinsk kan man også lære meget av disse ytterst få ved at de efterlatte donerer avdøde til forskingen for videre studier.

Toril

Vinteren nekter å slippe taket

God eftermiddag!

Vinteren nekter å slippe taket her i Stavanger. I skrivende stund viser gradestokken tre kuldegrader og i natt kom det ytterligere 10 cm med snø. De som har ansvaret med å sørge for fremkommelige veier midt oppi dette vinterlige kaoset har så absolutt sitt å stri med. Et av problemene man står overfor er hvor man skal kvitte seg av med snøen. Med trange gater, parkerte biler og villaer på rekke og rad tett inntil mange av gatene byr snøen på utfordringer. La oss håpe disse menneskene setter pris på utfordringer, i alle fall. Byhaug-området er så dårlig brøytet at det er meget vanskelig å komme til og fra dette flotte villastrøket og det ryktes at det skal startes et brøyte-parti fordi enkelte nu er meget sinte på den dårlige brøytingen i kommunen.

"Snøen daler,
de gamle faller.
Naturlige rivaler;
snøen
og de som snart bortfaller"

I dag hadde vi seksjonsmøte og nu har det atter blitt forandringer i seksjonsstrukturen. Man har bestemt å skille norsk og fremmedspråk og ha uavhengige møter annenhver uke slik at man altså har møte i norskseksjonen den ene tirsdagen og i seksjon for fremmedspråk den neste osv. Man bestemte også at Andreas skal lede den andre språkseksjonen, mens undertegnede fortsetter som leder for norskseksjonen. Jeg skal spare dere for detaljene fra møtet denne gangen siden det gikk i mye av det samme som de foregående gangene. Kan ellers nevne at man har hatt to greie dager i lærergjerningen og at utfordringen har ligget i å komme seg til og fra skolen på de glatte veiene mer enn selve undervisningen.

Har ellers registrert på Facebook i dag at helgens 30-års jubilant fikk meget flott i anledning dagen og at han takker og bukker så det står efter. En kollega av meg ble noget forbauset da han kom over meg mens jeg satt på Facebook på arbeidsrommet i dag. Han hadde nemlig ikke trodd at en såpass gammel quinde var såpass bevandret på internett, men der tok han altså feil. Mor og jeg hadde leverkaker med grønnsaker og lefse til i dag og melk i glasset. Til kaffekoppen en times tid derefter ble det bare tørr kjeks i dag, men jeg får bake litt til oss i løpet av uken. Også kan jeg rapportere at min skallede nabo fikk staket opp igjen rørene sine i går slik at han nu kan bruke toalettet sitt igjen, efter to dager hvor han har måttet gjøre sine private ærender her hos mor og meg.

Det ble ikke det lengste innlegget, denne gangen, men langt nok.

Toril
Site Meter