torsdag 9. mars 2017

Godtfolk!

På grunn av en alvorlig kreftdiagnose vil det ikke bli blogget den nærmeste tiden. Jeg skal forsøke å holde folk og fe oppdatert i forhold til om det blir begravelse eller kalas utpå vårparten. Håper på forståelse for det inntrufne og ønsker alle mine faste lesere alt vel i tiden fremover. Skulle det vise seg å gå riktig ille sees vi igjen hos Kristus når nok tid har gått.

Toril

fredag 13. januar 2017

Ingen innlegg inntil videre

Ærede lesere!

I påvente av en stor minneseremoni til ære for Debbie Reynolds og Carrie Fisher blir det ingen innlegg inntil videre. Jeg er for tiden en slagen quinde, fremdeles i sjokk over dobbeltdødsfallene i Hollywood. Inntil sjokket går over råder en slags skrivesperre.

Toril

mandag 9. januar 2017

Elisabeth Julie Ekenæs (1904-2017)

Lesere!

Norges eldste person døde den 4. januar, bare en drøy uke efter å ha feiret sin 112-års dag. Bilde fra den siste bursdagen er å finne i blogginnlegget fra 28. desember. Der skrev jeg også et og annet om den nu avdøde super-hundreåringen.

Kun Maren Bolette Torp (1876-1989) har levd lenger enn Elisabeth Ekenæs i Norge. Men til forskjell fra Elisabeth var Maren Bolette temmelig sprek da hun fylte 105 år. Elisabeth led jo meget av helsebesbær helt fra hun var omkring 90 år gammel.

Norges nulevende eldste person er en quinde på 107 år fra Bergen, som vil kunne fyller 108 år i april.

Toril

onsdag 4. januar 2017

Godt nyttår!

Godtfolk!

I dagens blogginnlegg har jeg valgt å avbilde Carrie Fisher på et bilde som er fra det året vi akkurat har sagt farvel til.

At Carrie Fisher skulle dø plutselig og uventet av hjerteinfarkt bare 60 år gammel og bli fulgt inn i døden av sin mor den påfølgende dagen er intet mindre enn en tragedie av sjeldne dimensjoner. Debbie Reynolds skal efter sigende ha vært relativt oppegående den samme dagen som datteren døde; det verserer sågar bilder på internett nu, tatt av henne utpå eftermiddagen den 27. desember, i det hun kjører bilen sin inn gjennom porten til sitt hjem i Coldwater Canyon i Beverly Hills. Det er således ting som tyder på at Debbie ikke var så slagen som ryktene skal ha det til. Kanskje var det en tilfeldighet at hun skulle bli rammet av hjerneslag dagen efter datterens død?

Det blir antageligvis en felles begravelse for de to skuespillerelegendene, mor og datter. Den vil høyst trolig finne sted en eller annen gang i løpet av den første uken av 2017. Det kan hende at familien velger å dele opp avskjeden i en privat del først, for så å ha en offentlig minneseremoni noget senere. Dog er lite ennu avklart. For øvrig beklager jeg at jeg ved et tidligere innlegg påsto at Debbie holdt hus i Bel Air. Det hadde ikke rot i sannheten.

Både Shirley Maclaine og Joan Collins er ventet å ankomme begravelsen, førstnevnte fra Malibu og sistnevnte fra London. De to divaene sto begge Debbie Reynolds nær og sammen med avdøde Elizabeth Taylor var nevnte quinder regnet for å være "De 4 store" i Hollywood. De var jo alle 4 født mellom 1932 og 1934 og slo gjennom på 1950-tallet. Alle 4 var også gode venninner i alle år, med unntak av en feide mellom Debbie og Elizabeth p.g.a. Eddie Fisher omkring 1960, dog gikk det nu engang ganske fort over. (Begge to kastet til slutt Eddie på dør!)

Man har lagt bak seg en rolig romjul, uten de store sprellene. Helsemessig har det så smått om senn gått den riktige vegen - og godt er det - dog har efterdønningene fra tre ukers virus-elendighet preget romjulen. Man har tidvis vært noget slapp og mer trøtt enn hva som er sedvanlig. De mange tragiske dødsfallene fra Hollowood, og da spesielt overnevte to samt det til Zsa Zsa Gabor, har også satt en støkk i min allerede giktherjede skrott. Min skallede nabo har holdt meg noget med selskap, men det er ikke meget til selskap i en quinde som foretrekker å sove på sofaen eller i dobbeltsengen i annen etasje. Her forleden dag inntok jeg to stk vallargan og da sov jeg i 14 timer i strekk, dog avbrutt av en kort urineringspause omtrent midtveis i seansen. Jeg fikk utskrevet medisinen for å få sove da hostingen var som verst for et par ukers tid siden, men har spart resten til "trangere" tider. Det var rett og slett fantastisk godt å få sove i 14 timer, men jeg var en smule uggen og ør de første timene av dagen derpå. Det skal med rette sies.

De seneste dagene har jeg lest omtrent 100 sider i "Rosens navn", en verdensberømt roman av Umberto Eco. Handlingen er satt til 1300-tallet, før svartedauen, og handlingen foregår i og rundt et munkekloster i Italia. Det skjer et mord i klosteret og det er mørke krefter i sving. Hvem, hva og hvor? Mysteriet om hvem som står bak og hvilke onde krefter som omkranser klosteret utgjør handlingen i boken, i alle fall så langt jeg kan se dit jeg har kommet nu. Det er visst laget en film basert på boken, men den har jeg ikke sett. Boken har 500-600 sider, så nu vet jeg hva jeg har å gjøre i januar.

Nyttårsaften hadde jeg besøk av Turid samt min skallede nabo og som tidligere annonsert i bloggen sto inderfilet på menyen. Som tilbehør serverte jeg slottspoteter, bernaisesaus samt frisk salat. Efter maten og noget kaffe inntok vi brennevin og andre godsaker til den store gullmedalje! Jeg smakte på både eggelikør, hjemmebrent og whisky. Turid hadde nemlig med seg en halvflaske med whisky til meg, som hun visstnok hadde kjøpt inn da hun var på danskebåten i sommer. Vi delte på den flasken alle tre. Whisky smaker godt, men jeg tåler generelt sett brunt brennevin dårligere enn det som er blankt. Ikke vet jeg hva det er jeg ikke tåler i det brune, men det har alltid vært slik. Naboen drakk konjakk til whiskyen, den gamle ringreven!

Vi hadde en hyggelig aften i villaen. Alle tre ble godt bedugget, men ingen av oss ble regelrett fulle, ei heller skamfulle. Jeg skrøt svært av ungdommen til Turid og naboen. Jeg nevnte blant annet Steffen, som alltid tar seg bryet med å hilse på en gammel krok på byen, og jeg nevnte Simon, en festlig og frittalende ung herremann, som for tiden studerer for å bli vis i Telemark. Han kommenterer ofte det som skrives på Facebook og holder et våkent øye med både undertegnede og herren der nede i gamle Siam. Kanskje tror han at vi er en og samme person, men det vet jo alle at vi slettes ikke er. Jeg holder jo til i gamle og kalde Norge, langt fra gamle Siam! Hadde jeg fått bestemme så burde herrene der nede i gamle Siam kommet seg hjem til Norge så fort som bare det. Byens skeive miljø har ikke blitt det samme siden først Oldboy og siden Øystein forlot oss alle til fordel for varmen og thaiguttene. Akk og ve!

Jeg hadde meget godt på lur til mine to gjester, både m-kuler, marsipangriser og nok av kaker. Vi tok oss tid til å nyte noget av dette med kaffe til mellom alt inntaket av sterkere saker. Praten gikk godt om løst og fast. Jeg prøvde å få noget sympati rundt de nylige Hollywood-tragediene, men verken naboen eller Turid er spesielt interessert i hva som rører seg i Los Angeles, så jeg skjønte fort at det var best å baksnakke ikke-tilstedeværende homser og lesber, for det er bestandig en slager når det er kalas i villaen. Turid visste om at Hildegunn og Jarlfrid deltok på et vorspiel på Storhaug, som antageligvis var av det utagerende slaget og vi talte noget rundt hvem vi trodde ville være til stede der o.s.v. Turid refererte også fra siste nytt fra den røffere delen av lesbemiljøet, inkludert syslene til Anki, Heidi, Britt, Cindy, Elisabeth, Nina, Sissel og Inger Hilde. Og jeg refererte fra gamle Siam, det jeg visste og vet via Facebook. Herrene der nede, både de fastboende og de tilreisende, er jo svært så glade i å dele siste nytt i sosiale medier.

Vi fikk med oss fyrverkeriet i byen, dog fra vinduet i annen etasje, og tradisjon tro fyrte vi av litt selv også, men i år nøyde vi oss med en eneste "bombe", et slikt blått rør til 600 kroner. Det fyrte vi av på gravlunden nøyaktig i det 2016 forsvant og 2017 begynte. Vi småsprang inn i villaen igjen efter å ha fyrt av fyrverkeriet, slik at ingen av naboene skulle observere oss. Det er nok ikke lovlig å tenne på ting på gravlunden, men vi var skjønt enige om at det måtte være tryggere å fyre av noget der enn her i Torfæusgaten hvor trehusene ligger på rekke og rad. Det var naboen som hadde kjøpt inn fyrverkeriet, men jeg var med og betalte for det.

Ingen av oss gikk på byen, i stedet ble vi sittende i villaen og hygge oss til klokken var omkring en 02.00. Da jeg ble alene igjen ryddet jeg vekk det verste og inntok et knekkebrød med kaldt kokt egg og majones samt noget drikke, før jeg gikk til sengs.

1. nyttårsdag sov jeg til klokken var nesten 10.30. Jeg inntok efterhvert noget frokost, men jeg valgte å tilbringe hele dagen i morgenkåpen og varme ullsokker. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke åpne hvis det ringte på døren, og de som evt. kom til å ringe meg på telefonen ville uansett ikke vite om jeg var kledd i ballkjole eller satt i Evas drakt.

Jeg leste om Zsa Zsa Gabor, som visstnok hadde fått sin begravelse et par dager i forveien. Ektemannen på 73 år skrøt meget av sin avdøde hustru gjennom 30 år i begravelsen og gikk i detaljer rundt sykehistorien hennes, som begynte med en bilulykke i 2002 og efterhvert forverret seg med slagtilfeller, koldbrann og demens. Det var svært få kjendiser til stede i begravelsen. Hvorvidt dette skyldes at Zsa Zsa for lengst har begravet alle sine kjendisvenner eller om folk valgte å ligge lavt p.g.a. de nylige dødsfallene til Carrie Fisher og Debbie Reynolds, vites ikke. Den selvutnevnte prinsen av Anhalt, altså ektemannen til Zsa Zsa, virket noget snurt over at begravelsen ikke fikk den Hollywood-glamouren han mener var konen verdig. Både talkshow-konge Larry King, skuespillerinne Phyllis Diller og Jackie Stallone, mor til skuespiller Sylvester Stallone, var tilstede da Zsa Zsa og ektemannen feiret sitt sølvbryllup i 2011. (Riktig nok var Zsa Zsa på den tiden sengeliggende, men ektemannen lot ikke det stoppe han i fra å feire i andre deler av huset.) Heller ikke disse tre møtte opp i begravelsen. Larry King var en nær venn av Debbie Reynolds og Carrie Fisher og man antar at han var i dyp sorg over disse dødsfallene og således valgte å holde en lav profil. Dessuten er mannen 83 år og hjertesyk. Om Jackie Stallone ryktes det at hun er meget skrøpelig for tiden, og Phyllis Diller har avgått ved døden og hadde således gyldig fravær.

Jeg broderte en hel del 1. nyttårsdag. Jeg leste også i boken jeg holder på meg. Resten av dagen gikk vel stort sett med til å surfe på internett og kikke på fjernsynet. Til middag spiste jeg rester fra dagen før. Og til aftensmat ble det julesylte på lefse med sennep og pepper på samt kulturmelk. Ellers har jeg dessverre lite å berette fra dagen, rett og slett fordi den var begivenhetsløs.

I går var jeg på Prix og handlet inn noget matvarer. Efter å ha fått varene i hus gikk jeg en tur til sentrum for å slå i hjel noget tid, i stedet for å bare sitte innenfor villaens 4 vegger og råtne bort. Heldigvis hadde jeg flaks og påtraff min gode venninne Tove Johs-Castell utenfor kulturhuset og vi ble stående å tale både lenge og vel. Det ene førte til det andre og plutselig satt vi på den greske restauranten Akropolis og inntok en bedre lunsj! Akropolis ble jo slått konkurs i desember, men det er en kjent sak at en konkurs ikke nødvendigvis setter en stopper for videre drift av uteplasser og resturanter. Det er bare å begynne på igjen med en ny giv! Det er noget underlig at det kan fungere sådan, men det er i alle fall ingen som kan nekte for at det serveres god mat på Akropolis. Jeg inntok gresk lasagne, som jeg mener bærer navnet pastisio, mens Tove bestilte seg noget med lam.

I går aften var naboen innom på kaffe og kaker. Han refererte fra de seneste eskapadene til Hansemann, som visstnok er i ferd med å sette Stavangers skeive miljø over styr for tiden. Han skal ha drevet med meget aggressiv markedsføring av seg selv på gaysiren, kunne naboen fortelle mens han smattet på pipen og humret godt. Naboen er, i motsetning til undertegnede lærde quinde, høyst til stede på dette lugubre nettstedet og får med seg at Hansemann herjer på som en villmann med stadige anrop efter unggutter. Og når han er på HoT Open Mind utviser han stadig udannet oppførsel inne ved pissuaret, og ved baren er han raus om få og nærmest gir bort ølglass til alle unge gutter som kommer forbi. Ikke det at Hansemann er den eneste ringreven som prøver seg på ungdommen, for det er mange som han, men han skal visst gå de andre en god gang, noe jeg også har observert selv.

Naboen refererte også fra leieboeren i Murgaten, som visstnok skal ha funnet tonen med x-kjæresten Stig igjen, i alle fall i følge Frits. Naboens kamerat Frits skal nemlig ha møtt på leieboeren på et nyttårskalas hos naboens kamerat Einar ved årsskiftet, der også Tore og Jan Anton m.fl. var til stede. Leieboeren talte meget og mer enn meget om Stig, akkurat som en nyforelsket tenåring. Både Einar og Frits hadde humret godt av leieboreren. Det skal også ha vært en thaigutt til stede i leiligheten, som røkte hasj og drakk sprit til den store gullmedalje. Det var flere av herrene i lokalet som gjerne skulle ha klådd noget på denne thaigutten, men i følge Frits hadde de færreste kommet noen vei med sine tilnærmelser.

Og med disse ordene avslutter jeg dagens innlegg.

Toril

torsdag 29. desember 2016

Debbie Reynolds døde i natt.

Lesere fra fjern og nær!

Det er en sorgens dag i villaen. Meldingen om at Debbie Reynolds (fotografert til høyre med datteren, moren og mormoren) døde uventet efter et slagtilfelle i natt norsk tid kom som et sjokk på undertegnede.

Ved sengetid i går aften observerte man de første meldingene i amerikanske nettaviser om at Debbie hadde blitt dårlig mens hun var hos sin sønn i Beverly Hills (Los Angeles) for å planlegge begravelsen til sin datter, Carrie Fisher. Datteren døde bare halvannet døgn tidligere, 4 dager efter et massivt hjerteinfarkt, 60 år gammel. Jeg antok at det ville la seg gjøre å redde henne hvis det var et slagtilfelle, både fordi hun var sammen med sin sønn da det skjedde og således fikk hjelp med en gang, og fordi hun i løpet av en halvtimes tid var under behandling ved et sykehus i Los Angeles. Tid er jo essensen ved et hjerneslag, men det er åpenbart at i dette tilfelle var det nok også et brukket hjerte og stor sorg inne i bildet. Debbie skal ha vært svært fortvilet over datterens bortgang og en sikker kilde, som undertegnede har fått informasjon fra nu i eftermiddag, sier at Debbie faktisk skal ha hatt minst to drypp tidligere i år.

Debbie Reynolds var født i El Paso i Texas. Faren, Raymond Francis Reynolds, var anleggsarbeider ved jernbanen. Han døde 20. mai 1986, knapt 82 år gammel. Moren, Maxene, døde den 6. april 1999, 87 år gammel. Familien flyttet til California i 1939 og det var i Hollywood i California at Debbie senere gjorde stor suksess. Debbie opplevde alle sine 4 besteforeldre og den lengstlevende av de 4, mormor Maxie Harman, døde i New Mexico den 12. november 1976, 87 år gammel. (Den lengstlevende oldefaren til Debbie Reynolds levde for øvrig helt til 1952.)

Først døde Zsa Zsa Gabor, riktig nok nesten 100 år gammel, så var turen kommet til George Michael og nu er både mor og datter Debbie Reynolds og Carrie Fisher døde. Slik en elendighet. Maken til ulykker finnes ei! At det skulle gå så ille denne julen, hvem kunne ant det? Jeg kommer til å gå i sorte klær nu inntil begravelsen av de to er vel overstått på nyåret. Det er det minste jeg kan gjøre for å vise min sympati med Hollywood og den lamslåtte familien, som sitter igjen der i Los Angeles, sikkert både sjokkerte og forvirrede over siste dagers hendelser. Den 22. desember var alt ved det gamle. Carrie var i London i jobbs medfør og helsen var god. Debbie var hos seg selv i Bel Air og forberedet jul. Nu er de ikke mer. Hvil i fred!

Det er kun få dager siden jeg kom med en noget mild kritikk på Facebook til herr lektor med opprykk Arve, for øvrig også tidligere leder i LLH-Rogaland, p.g.a. hans syting om at 2016 hadde vært et aldeles forferdelig år. Nu biter jeg bittert i meg mine ord. Lektoren med opprykk hadde meget rett i sin konklusjon om at 2016 ble et meget tragisk år, spesielt nu mot slutten. Håper han tar i mot min ydmyke unnskyldning!

Fra gamle Siam rapporteres det om vill drikking og festing rundt klokken. Gamle Siam-farer Einar, herr Ben Roy, herren der nede i gamle Siam, Øystein, frk. Inger Hilde og en gjeng med callboys er i skrivende stund i ferd med å sette Chiang Mai på hodet! Herren der nede i gamle Siam har forgjeves anmodet om fred og ro fordi han lider av en lei forkjølelse, men søknaden skal ikke ha blitt innvilget. Man har også fått høre at Ben atter er inne i varmen, så det stormfulle forholdet mellom de to er nok et slik av og på-forhold, men det sies jo at det er i slike forhold at det går som heftigst for seg i sengen... Glen sitter i Sandnes og følger med på utviklingen fra time til time - antageligvis skriver han rapport, dog uvisst til hvem - og det går aldri 24 timer mellom hver gang han kommenterer på bilder eller statusrapporter fra den virile gjengen der nede i gamle Siam. Antageligvis skulle han ønske at han var invitert med, dog kan det jo også henne at han holder seg i gamlelandet av helsegrunner, slik den skallede gjør. Naboen er nemlig også svært glad i thaigutter, men p.g.a. reisesyke, ømfintlig mage og podagra tør han ikke gjøre den lange reisen helt ned til Asien, hvor maten er rar og temperaturen alt for høy.

Jeg har invitert han på taco og solo i aften, men han er informert om at det er sorg og alkoholforbud. Det blir således ingen spesielt sent aften. Planene om indrefilet med tilbehør og naboen og Turid til bords nyttårsaften går foreløpig sin gang, men skulle det inntreffe flere tragiske dødsfall nu så blir det trolig ingenting av.

Toril

onsdag 28. desember 2016

Helsen er gjenvunnet, i alle fall delvis. Hvil i fred, Carrie Fisher!

Kjære lesere!

Til høyre sees et bilde som ble tatt i anledning at Norges eldste person, Elisabeth Julie Ekenæs, feiret sin 112-års dag den 26. desember.

Niesen på 83 år var til stede på den store dagen sammen med ektemannen og sin sønn. Elisabeth ble aldri gift og hun trodde bestandig selv at det var p.g.a. at hun var født med klumpfot. 112-åringen har bodd på St. Halvardshjemmet i Oslo siden hun var i slutten av 90-års alderen, men allerede da hun var omkring 85 år gammel ble hun avhengig av rullestol p.g.a. helseproblemer. Hun var 99 år da hun måtte amputere den ene foten og hun har ikke sagt et ord på 10 år, etter et alvorlig slagtilfelle.

I sin ungdom bodde niesen sammen med sin tante i hovedstaden i forbindelse med skolegang og arbeid. Hun skryter svært så meget av sin snille tante, som alltid har møtt motgang med hevet hode. Faren til Elisabeth døde før hun fylte ett år, noe som muligens er rekord i forhold til hvor lenge et barn lever efter at en av foreldrenes død. Hennes mor, Mathilde Ekenes, døde i mars 1959, 89 år gammel. Niesen på 83 år, Eva Kristiansen Skjelin, forteller at hennes mor (Karoline Svartedal, som ble 92 år gammel) var Elisabeth' eneste søsken. De to søstrene var meget nære i oppveksten, som fant sted i Øymark i dagens Marker kommune i Østfold. Det var arbeidet som førte Elisabeth Ekenæs til hovedstaden, hvor hun ble boende resten av sitt liv.

Da moren ble gammel og senil flyttet også hun inn i leiligheten til Elisabeth på 1950-tallet. Det var ikke tale om å stue vekk de gamle på aldershjem den gangen. Mens faren og hans slekt var fra Øymark kom moren Mathilde fra Sverige. Hun var datter av Anders Haraldsson (1826-1914; ble 88 år) og Elisabeth Ivarsdatter (1827-1874; ble 47 år) og vokste opp i Båstnäs i Fågelvik i Värmland. Dog skal det sies at Elisabeth Ivarsdatter opprinnelig også var fra Øymark.

Man gratulerer så meget med dagen som var!

Fra USA kom det meget triste nyheter i går. Skuespillerinnen Carrie Fisher døde stille og fredelig, 4 dager efter at hun ble rammet av hjerteinfarkt ombord i et fly på vei fra London til Los Angeles. Hun ble 60 år gammel. Avdødes mor, Debbie Reynolds, som er 84 år gammel, er i sjokk og sorg over datterens bortgang. Debbie har selv begynt å skrante noget de siste par årene og Carries film om morens Debbies liv og levnet hadde nylig premiere i USA. Det er nu ventet at filmen vil slå alle rekorder! Jeg har selv anmodet NRK per e-post nu i dag om sporenstreks å kjøpe inn filmen, som heter Bright Lights. I e-posten minnet jeg så ymdykt om aktualiteten av en slik dokumentar akkurat nu.

Carrie Fisher bodde i nabohuset til sin mor, på samme eiendom. Hvorvidt tapet av datteren blir for meget for den aldrende skuespillerinnen vites ennu ikke, men jeg har planer om å avsende et kondolansekort i morgen den dag. Både moren og bestemoren til Debbie ble 87 år gamle (de døde henholdsvis i 1976 og 1999), så Carrie ligner ikke på quindene i sin slekt. Hennes far, Eddie Fisher, skrantet hen og døde som 82-åring i 2010. (Og hans foreldre ble henholdsvis 66 og 89 år.) Man kondolerer!

Debbie Reynolds har skrevet følgende på twitter: "Thank you to everyone who has embraced the gifts and talents of my beloved and amazing daughter. I am grateful for your thoughts and prayers that are now guiding her to her next stop. Love Carries Mother"

Selv har man slitt med en lei virusinfeksjon i ukesvis. Jeg falt syk allerede den første uken av desember og fra og med omkring den 10. desember har jeg slitt med både halsbetennelse og bronkitt. Det var først på julaften at jeg merket en bedring og jeg skal ærlig innrømme at jeg til da hadde forberedet meg psykisk på at jeg kunne dø når som helst. Det hjalp en smule på humøret rett før jul da jeg kunne lese om at både dronning Elisabeth II, dronning Sonja og også dronning Silvia led av lignende virusproblematikk. Svenskenes dronning måtte sågar tilbringe et par dager på sykehus i Stockholm, men man håper at alle tre dronninger i skrivende stund er på bedringens vei.

Min skallede nabo var på julemiddag hos meg på julaften og da nøt vi ribbe og medisterkaker med mandelpoteter, surkål, erter og hjemmelaget brun saus. Til dessert hadde man riskrem og rød saus, men denne gangen var desserten kjøpt inn ferdig laget p.g.a. sykdommen man lenge har slitt med. Denne aftenen hygget vi oss stort og den 1. juledag kom han også på besøk, da for å nyte sterkere saker, dog tok vi det med ro p.g.a. virusinfeksjonen min. Jeg inntok neppe så meget som en hel dl med hjemmebrent i kaffekoppene og bare 3-4 små glass med eggelikør. Naboen og jeg utvekslet julegaver først den 1. juledag i år og jeg takker og bukker så meget for 500-lappen jeg fikk av naboen. Den kommer godt med når helsen blir såpass god igjen utover i januar at man kan gå på byen igjen!

For øvrig har man hatt noen traurige uker med meget sengeliggenhet - dødsleie som jeg kalte det da mine søstre ringte for å høre nytt - og man har hatt et svare strev med å komme seg til og fra butikken for å handle inn det mest nødvendige. Jeg var hos legen to ganger i forbindelse med sykdommen, begge gangene for å få klarhet i hvorvidt det var bare virusinfeksjon eller om det kunne være noget som kunne behandles med antibiotika, men begge gangene viste blodprøver et meget lavt innhold av bakterier i blodet mitt. Det eneste som hjelper i slike situasjoner er meget drikke, noget mat, hostesaft, c-vitamin og tran samt meget hvile. Min skallede nabo skal ha honnør for at han enten ringte meg eller personlig var på døren hver eneste dag under mitt sykeleie. Takk skal du ha, kjære skallede nabo!

Jeg har ikke orket å skrive i bloggen i løpet av disse ukene. Det skyldes delvis det faktum at sykdommen har tappet meg for energi og delvis fordi sykdommen har tatt motet og skrivelysten i fra meg. Akk og ve, hvilken elendighet! Dog har jeg tidvis vært innom Facebook i løpet av disse kjedelige ukene for å vise verden at jeg ennu ikke har flyttet til Eiganes gravlund. Min gode kamerat der nede i gamle Siam, herr Ivar, har informert meg noget om forberedelsene til julemiddagen han skulle ha for nordmenn med og uten thaifølge julaften, og han har ellers holdt meg noget oppdatert på det som har foregått der nede. Det endte visst med at en av julegjestene ikke rakk frem i tide - herren Ullestad - visstnok p.g.a. store forsinkelser i flytrafikken, men de andre gjestene (frk. Inger Hilde inkludert) fikk spise seg mette på pinnekjøtt med det kosteligste tilbehør. Da gamle Siam-farer Ullestad omsider ankom Chiang Mai hadde herren der nede i gamle Siam akkurat kastet middagsrestene over ballkongrekkverket og dermed endte han opp med å måtte spise på en eller annen restaurant i Chiang Mai-området. Nu ryktes det dessuten at herr Ivar har falt syk med influensalignende symptomer, så det er stor fare for at det ikke blir flere sammenkomster i blokkleiligheten hans under nordmennenes feriering der nede. I så fall blir det opp til Øystein å underholde det norske følget, godt assistert av virile thaigutter.

Selv har jeg informert både min søster Sissel og min kjære sønn i Tyskland om at jeg av helsemessige grunner ikke kan ta i mot jule- eller nyttårsgjester i år. Det er sørgelig, men i min alder må man sette helsen først, det er sikkert og visst. De hadde nemlig begge ytret ønske om å ankomme i løpet av romjulen, men tre røffe ukers virusinfeksjon er ingen spøk i min alder. Jeg kommer til å bruke resten av året bare på å komme til hektene igjen! Hvem vet, kanskje blir det 20. dag jul før jeg orker å ta en tur til HoT Open Mind neste gang...

Nyttårsaften har jeg planer om å ha besøk av Turid og naboen, men jeg setter grensen ved de to. Det blir akkurat mange nok. Hvis begge sier seg enig blir det stekt indrefilet med slottspoteter, salat og bernaisesaus til, enkelt og greit. Jeg orker ikke å herje på med en voldsom kalkunmiddag i alle fall. Turid sa opprinnelig nei p.g.a. av at hun ville tilbringe tiden med sin mor, men nu har hun sagt ja likevel og skal heller være med sin mor resten av julen.

For øvrig kan det nevnes at jeg løser kryssord til den store gullmedaljen for tiden. Og så langt har jeg løst alle Julenøttene på NRK1. Dog har det blitt lite lesing under sykdommen, og det skyldes at jeg har hatt en del hodepine disse ukene. Dagens innlegg blir ikke spesielt langt, men man takker i alle fall de som har giddet å lese det jeg har skrevet.

Godt nyttår!

Toril

torsdag 22. desember 2016

Gledelig jul!

Man ønsker alle og enhver en gledelig jul!

Ps: Det blir neppe blogging i julen da man skal være sammen med familien og den skallede. Helsen er ei heller 100% restituert ennu.

Toril
Site Meter